tirsdag 31. mars 2009

Alt treng ikke diskuteres

Tidligere fylkesmann og lærer Inger Lise Gjørv døde 28. mars 2008. Under oppslaget har Trønderavisa forumoverskriften: DISKUTER DENNE SAKEN. Noen ganger lar en samfunnsdebatten kvile og minnes. Jeg minnes Inger Lise Gjørv en dag ville flytte på pultene som sto på rekke og rad. Dette skjedde på slutten av seksti-tallet. Vi skulle samles fire og fire rundt et bord og løse en oppgave i lag. Det var uhørt, å snakke sammen med medelever i timen var nesten som å fuske. Hun fikk i gang det første gruppearbeid. Siden ble det flere gruppearbeid og samarbeidsprosjekter, men det tok tid før jeg forsto at jeg hadde en betydning som aktiv deltaker og ikke som en reproduserende elev.

lørdag 28. mars 2009

Heia, heia

Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.

Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.

Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.

---

Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.

Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.

Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?

søndag 8. mars 2009

Hvor er dyslektikerne?

Og ikke minst hvordan har dyslektikerne det i dag. Det er gjennomsnittlig et par i hver klasse, og på yrkesfag litt mer. Får de forsatt som oppgave å skrive feilskrevne ord tre ganger som et mini treningsopplegg som skal gjøre dem feilfrie? Sorterer lærerne feilene: Noen feil får ett rødt strek, andre to, også videre helt opp til fem røde streker for de skikkelige alvorlige feilene. Feilene hvor norsklærene kan få slippe ut sine røde aggresjon mot ord som både inneholder feil bokstavrekkefølge manglende vokal eller ennå verre, feil vokal kombinert med forakt for dobbelt konsonant regelen? Nei, tvilsomt - i Word er del vel mulig med dobbel gjennomstrekning og med understrekning. Det blir det bare tre.

Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?

- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.

Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.

Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.

søndag 1. mars 2009

Dypt nede

Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.

"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.

Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.

Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.

Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.

---

Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.

Følgere