tirsdag 19. januar 2010

Heldig

De sa det første gangen, jeg kom på sykehuset: «Du har vært heldig», og de sa det andre gangen jeg kom dit og traff nesetippen med pekefinger etter pekefinger: «Du har vært heldig.»

Hjemme igjen, sitter jeg i stolen og ser på alle de ubesvarte anropene på mobilen. Da ringer mobilen: «Jeg ringer fra Stavanger,» og så sier han noen bokstaver jeg ikke husker. «Du var med på en undersøkelse for en tid siden.»

- Ja?

Jeg svarer av og til ja til undersøkelser. Jeg er i grunnen sånn litt opptatt av undersøkelser. Jeg tenker ofte på om de virkelig får noe ny og nyttig kunnskap ut av undersøkelsene sine. Jeg setter jo kryss ofte litt i det blå.

- Ja og nå? Jeg tenker han vil stille flere spørsmål.

Jeg har god tid nå som sykemeldt.

Han fortsetter: «Du har vunnet!»

Jeg kjenner ingen begeistring. Jeg har ikke kjøpt lodd og jeg vinner sjelden fordi jeg sjelden kjøper lodd.

Jo, det var kanskje slik at det skulle trekkes vinnere blant dem som orket å svare. Noe lokkemiddel må en jo bruke, hvis en ønsker en signifikant svarprosent på undersøkelsene sine.

- Da var det ikke mange med på undersøkelsen, sier jeg.

- Jo da, sier han, over 500.

Tallet 500 svever i mitt indre.

Han fortsetter: «Du har vunnet førstepremien!»

- Førstepremien?

Da er det ikke bare et flakslodd, kanskje er det noen hundrelapper, kanskje så mange som fem.

- Førstepremien er på 15 000 kr.

- 15000 - nesten en månedlønn for en lærer!

- Men du får dem ikke utbetalt.Vi har avtale med et reisebyrå her i byen. Det må du bruke.

Jeg ser ingen problemer med det. Så blir det ferietur til sommeren da, likevel.

- Ja, svarer han, med et smil, hvis det kan høres i telefonen, og han legger på. Plutselig slår en tanke meg: er det noen om har pushet og trikset for å trøste meg?

Jeg tenker litt på hvordan, men slår tanken fra meg og bestemmer meg: Jeg lar meg trøste med penger.

Jeg sender tekstmelding til kona: «Jeg har vunnet 15000 kr!»

«Jeg skjønner ikke,» svarer hun. Der får jeg igjen for at jeg av og til spøker.

Jeg ser den ene sønnen er inne på Gmail-en og skriver: "Hei" i G-talk-en. Han svarer «Hei, pappa, er på jobb i Sarpsborg.»

«Vil du høre en god historie?» skiver jeg.

«Ringer deg senere», skiver han og logger av.

Jeg tekster kona igjen.

«Vi har vunnet 15000 kr, som vi kan bruke til reiser, skjønner du ikke?»

«Skal vi reise til Nigeria for å hente de pengene?» kommer det lakonisk tilbake.

mandag 18. januar 2010

Folkeopplysning for mannfolk

Jeg har i det siste tenkt litt på hvorfor jeg ble rammet av et par mindre alvorlige slag, såkalte drypp eller TIA. Plutselig så jeg en sammenheng. For en måned siden tok jeg den omdiskuterte svineinfluensavaksinen. Det er helt klart vaksinen virker mot svineinfluensa og jeg var glad sjansen var liten for å få smitte, når jeg nå tross alt lå på et sykehus med stor smitterisiko..

Vi vet nå at nanoteknologien har brakt nye vitenskapelig framskritt. Få vet hva som kan putte i ei sprøyte. Jeg skal prøve å utdype mine mistanker uten å bli for detaljert. Inni blant serumet som ble sprøytet under huden på folk lå det nanometer store intelligente partikler, som når de kom i blodbanen samlet seg til etter forholdene store enheter. I og med at nanopartikler er veldig små så går det utrolige mengder av dem i en milliliter. Noe ble det sensorer rundt omkring i kroppen, men de fleste gikk med til å bygge opp en styringsenhet inn i hjernen. Så i løpet av en måned var alt klart. Uten at jeg visste noe, så var viktige deler å kroppens infrastruktur omgjort til å tjene fremmede makter, og de fremmede makten på bor på Mars.

Du vil kanskje innvende hvordan kan dette være mulig? Jo, i en årrekke har marsfolket søkt menneskene og har alltid blitt latterliggjort. Nå har teknologien kommet så langt at tiden er mer enn moden. Kornsirkelfolket, menneskene som kan lese tegnene fra kornsirklene fungere som marsfolkets hjelpere her på jorden og med sitt hemmelig broder- og søsterskap har de klart fått nyeste mikroteknologi under huden på millioner av mennesker. Når stemmen forandret seg. (Se forrige innlegg.) Var den en mikrofontest fra Mars. Jeg og tusen andre var utpekt til å være marsfolkets stemme her på jorda. Når vi får sprøyte nummer to, den er utsatt ja vel, men den kommer, det kan du være sikker på. Kornsirkelfolket har planene klare. Da vil millioner av mennesker være underlagt direkte kontroll fra strålene fra Mars.

Vi søker bestandig etter forklaringer og konspiratoriske teorier er morsomme fordi de utfordrer den vanlige tenkingen.

For noen år siden klarte jeg ikke å lese bokstavene på en dataskjerm. Jeg prøvde flere ganger, men fikk det ikke til. Det bekymret meg. Jeg var halvvegs blind og om noen timer skal jeg kjøre hjem med bil. Noen sa jeg burde gå til legen. Etter en liten halvtime forsvant ubehaget og synet kom tilbake – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

For ennå flere år siden fikk jeg problemer med å dekke på bordet. Skal kniven ligge på høyre side? Det var umulig å si, jeg visste plutselig ikke forskjellen på høyre og venstre. Jeg husker jeg ubemerket tok med meg kniv og gaffel på et annet rom. Selv om jeg anstrengte meg veldig, fant jeg ut av det. Etter ti minutter ga jeg opp – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

Nå når jeg kar opplevd å miste kontakt med både med munn og arm, så ser jeg sammenhengen. Jeg liker den latinske TIA bedre enn folkelige drypp.

TIA sier at hendelsen er forbigående. Så pass forbigående at den ofte blir glemt. Vanlige mannfolk løper ikke til legen fordi de opplever noe rart ei lita stund.

Omkranset av unge damer både dag og natt, så hadde jeg ei kjempetid på sykehuset. Likevel tenker jeg på å bite tennene sammen å legge inn et par legebesøket i året. Samme hvor optimistisk en kan være som sekstiåring, så må en innrømme at en har begynte på livets siste fase - alderdommen.

lørdag 16. januar 2010

Det er ti'a for folkeopplysning

Jordkula hadde begynt å surre saktere. Dette ville Martin Kvænnavik, Graut Simen og Frøskatt Anders og de andre på Survikjekta gjøre noe med. De mente jordakselen trengte smøring. Når de kom fram til Nordpolen, var det så kaldt der at når de snakket, hørte de ikke hverandre. Det var fordi ordene frøs.

Det var gjorde ikke noe for mannskapet på Survikjekta. De plukket ganske enkelt opp de stivfrosne ordene fra dekket og leste dem.

Det var slik jeg følte det når jeg sto i klasserommet og snakket. Det var kaldt i klasserommet, men ikke så kaldt at orden frøs. Stemmen min ble brått annerledes. Det hørtes ut som en annen person snakket - en gammel mann.

Det var da jeg fortalte kortutgaven av trønderskrøna. Elevene lo og jeg snakket videre. Det gikk greit. Bare jeg anstrengte meg litt med leppene så forsvant mannen med den rare uttalen, og jeg tenkte ikke mer på det - før etter lunsj.

Da jeg satt på kontoret. Jeg kjente jeg hadde et rusk i munnen, jeg kjente ikke hvor rusket var, var det på høyre eller venstre side? Når jeg skulle si noe, kjente jeg at det var vanskelig. «Jeg får ikke til å snakke», anstrengte jeg meg for å si til kollegaen.

Uten å spørre, reiste han seg og gikk til dama på sentralbordet. De ringte legevakta. Vi kjørte dit. Der fikk jeg en dispril eller to, og så  ble jeg lagt i en ambulansebil og kjørt til sykehuset. Oksygen, intravenøs væske og feberdempende medisin blant annet, var behandlingen jeg fikk.

— Og så hadde jeg lært et nytt medisinsk uttrykk: TIA, Transient Ischemic Attack.

fredag 15. januar 2010

"Jeg satt i Buchenvald, jeg kan faen meg høre så mye Wagner jeg vil!"

Det ble klart, jeg måtte på sykehuset igjen. Sist hadde jeg funnet HG Wells Tidsmaskinen i jakkelomma. Jeg hadde kjøpt den for 5 kroner på biblioteket. Det hadde vært en god investering. Mellom prøver og mat ble tida lang på sykehuset, og nå tenkte jeg det hadde vært godt å ha med en bok.

Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.

Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.

Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?

Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.

At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.

Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.

Jeg åpner boka.

Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.

Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.

Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.

Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.

Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.


http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/

fredag 1. januar 2010

Nyttårsforsett?

Skal jeg slutte å røyke? Det er jo et flott nyttårsforsett. Det er bare det at jeg ikke har lyst på røyk lenger. I fjor røykte jeg en sigarett, og den smakte som alltid.

Skal jeg slutte å drikke? Det er også et brukbart nyttårsforsett. På nyttårsaften i fjor drakk jeg bare brus og hadde det helt fint. Jeg har feiret nyttårsaften med alkohol i mange, mange år.

For mange tiår siden prøvde vi å drikke oss fulle. Det var ikke lett. Vi hadde kjøpt noen flasker eksportøl. "Kjenner du noe?" "Det tar litt tid," trøstet en med erfaring. Vi var flere enn flasker. Hvis vi kjente veldig godt etter så kanskje kjente vi noe. Vi visste ikke hva vi skulle kjenne.

En dag sto det det en mann i klasserommet. Han sa han var avholdsmann. Det var et valg han hadde gjort. Nei da, han vil ikke gjøre oss til avholdsmenn, han ville bare fortelle om alkoholens virkning. Just facts.

Vi hadde blitt indoktrinert på folkeskolen. Det var én ting vi måtte passe oss for. Det var flaska. Nå sto det en avholdsmann og visste veldig mye om flaska og inneholdet. Vi fikk vite hva som skjedde i hjernen når vi drakk, hvordan alkoholen ble oppsugd i kroppens tarmsystem. Et nytt begrep ble introdusert: promille. Vi fikk et referansesystem. Vi skjønte vi måtte over på brennevinet, men hvordan? Vi måtte lyve og påføre oss store mengder angst for å få tak i noen få flasker eksportøl. Vi kjente ingen som laget brennevin og nærmeste pol var milevis unna.

Neste gang vi møttes hadde vi vært i pappas barskap. Vi fant ingen blyantstrek på etikettene, så det var bare å fylle en passe skvett på lommelerka. Nå skulle det bli fest. Kammeratene hadde også skaffet seg brennevin. Nå var det bare å drikke oss fulle. Kjent vi noe? Nei, men nå går vi en tur på byen, sa en.

Ute i byen møtte vi en verden som brått var annerledes: stille og god. Vi gikk og pratet og plutselig begynte noen å le. Kroppen ble fylt av en uendelig energi. Vi var og er siviliserte mennesker, så ingen prøvde ut energien på hverandre, men en fikk en uimotsigelig lyst til å klatre. Det var ingen trær i nærheten. En nedløpsrenne fikk gjøre nytten. Halvt oppe knakk renna, og renna og gutten falt i bakken. Det ble mer fliring.

Vi sparket på den elendige renna. Den ga fra seg en helt helvetes lyd i den stille natta. Vi lo og ropte hysj - og sparket blekkrenna en gang til. At en slik liten blekkrørstump kunne gi så mye lyd. Vi sparket den som en fotball, til vi ble lei av det.

Senere på natta var vi tilbake hvor vi startet festen. Mange ble bleke og uvel. Veldig uvel, nærmest syk. Hva skulle jeg gjøre? Avholdsmannen hadde sagt at fett kunne forsinke virkningen av alkoholen om enn ikke helt dempe den. Norske motstandsmenn drakk alltid en flaske tran før de skulle møte tyskere. Slik fikk de overtaket om de ble servert alkohol.

Unnskyld kjære kammerater, det var for sent, jeg vet det nå, men det var godt ment å mate dere med smør. En finner jo ikke gode rusdempende midler uten å prøve.

Vi kom i avisa etter vår første fest. "Pøbler har herjet i gatene i natt," leste pappa fra avisa. Jeg holdt munn - også om desiliteren med Whisky han aldri oppdaget forsvant.

Skal jeg slutte å drikke når det har vært så mye moro med alkohol? Eller har det vært det?

Er det noen som har forslag til et godt nyttårsforsett?

Følgere