fredag 8. juli 2011

Taubanen

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.

Følgere