søndag 23. desember 2012

Lyset fra lysstolpen


I lyset fra lyspæren danset snøfnuggene. Var været mildt, var snøfnuggene store. Store som en liten stengelløs blomst. En kunne følge ett og ett snøfnugg virvlende mot gata. Det var ikke lett, et nytt snøfnugg tok oppmerksomheten fra det en hadde kastet blikket på og så var det et nytt et som skilte seg ut av mengden av dansende snøfnugg.  

Stolpen var ikke slik den er i dag. Stolpen var en tømmerstokk svart av tjære og hakket av piggene fra stolpeskoene mannen som skiftet lyspære brukte. Det måtte ha vært slik. Jeg husker aldri jeg så en hest med en vogn hvor det var plassert en kran eller stige. Nei, eneste måten å skifte lyspære var å klatre med med stolpesko.

Om sommeren sto det plakater på stolpen. Circus Arnardo eller Circus Berny kommer til byen! Sett opp plakater på alle telefonstolper og alle barn vet det er sirkus i byen.

Men ofte var plakatene borte, bare stiftene sto igjen. Den halvnakne, diadempyntete dama på elefanten hadde funnet vegen til veggen på gutterommet. 



torsdag 6. desember 2012

Gåsa

Å kalle folk noe annet enn det de heter, er en uting, men noen ganger praktisk. Jeg kunne ønsket meg et kortere navn. Jeg kunne valgt et av to, noe jeg aldri har gjorde. Jeg  presentert meg alltid med begge, med det resultat at ingen som kom til å huske hva jeg het. "KJelaRL" få er modige eller interessert nok til å spørre om igjen: "Hva sa du nå. Hva heter du?"

Jeg kunne nok blitt kalt Gåsa, men det hadde vært feil. Det var Åsmund som ble kalt gåsa. Folk prøver ofte å finne mening og forstå det ulogiske. Var det noen likhet mellom Åsmund og ei gås? Var det noen likhet mellom Åsmund og ei ribba gås? Åsmund høre vel til gruppen blond og kan kanskje klassifiseres som rødblond. Men det holder ikke som forklaring. Gikk han som ei gås? Nei, slett ikke! Var navnet bare et fritt valgt oppnavn? Kunne like godt ha blitt kalt "Kråka" eller "Slangen"? Nei, jeg skal prøve meg på min forklaring. Opplevelser fra Folkeskolen ligger mange ti-år tilbake.

Vi skulle ha en vikar. Frøken var borte i noen dager. Kanskje en hel uke. Jeg husker ikke, men vi visste at vi nå hadde noen dager vi kunne prøve oss på noe annet enn å sitte pent på pulten og bare rekke opp handa når vi ble spurt. Vi kunne finne på noe artig, noe tullball. Men hva skulle det være? Noen hadde hørt om ei mus som sprang ut av katererskuffa til lærerinnens forskrekkelse. Kanskje var det bare noe som skjer på en skole ut på landet. Eller hadde noen gutter puttet den der. Det kunne jo vært artig å prøvd. Jo, det kunne blitt skikkelig morsomt.

Men vi gikk ikke på en skole på landet. Vi gikk på en byskole. Og kunne vi finne en mus sånn i løpet av et friminutt? Det var tvilsomt, men vi så for oss forskrekkelsen når musa hoppa ut av skuffa. Det ville bli kjempeartig!

Åsmund ledet meg fram til musa. Han hadde vært å sett på den før. Han fant den hos Bades eft. De hadde rokkeringer og leker og trekkoppmus. Vi fikk den demonstrert. Ekspeditøren vred om nøkkelen et par ganger og satte musa på gulvet. Det kjørt fort bortover gulvet og svinset med halen. Den så ut som en ekte mus med svart pels, men når jeg tenker meg om nå, er jeg sikker på at jeg på den tiden hverken hadde sett en levende eller død mus. Åsmund hadde penger, men ikke nok. Jeg ble skuffet. Den musa hadde gjort seg. Hvordan vi skulle få den opp i kateterskuffa kunne vi tenke på siden. Men nå  ble det ikke aktuelt, så jeg gikk for ikke bli altfor sein til timen.

Åsmund kom også. Hva han hadde kjøpt fikk jeg ikke vite før langt ut i timen. «Kjell Arild!», sa han plutselig og lo uten å rekke opp handa. Han satte noe ned på gulvet mellom pultrekkene. Hviskingen i klasserommet stilnet, en mekanisk lyd lød høyt, kolossalt høyt, alle måtte høre den, også frøken vikar. Mellom rekkene hoppet en mekanisk trekkopp gås. Nå var den på vei mot pulten min. Hva skulle jeg gjøre? Asmund hadde ropt på meg. I dag hadde vi vel sagt at han tagget meg til hendelsen som vi senere fikk mye kjeft for av den friskmeldte frøken. 

Heldigvis kom Åsmund etter og tok opp den nyinnkjøpte gåsa. Dette var det alvorligste jeg var med på i løpet av sju år på folkeskolen.

Åsmund ble kalt gåsa i mange år etterpå. Det er veldig lenge siden jeg møtt Åsmund, men jeg tror han er like blid og full av spillopper som når vi gikk på Folkeskolen. 

       

   

tirsdag 30. oktober 2012

Ny tidsregning


Jeg er født 3 e.kr. Med andre ord jeg er født tre år etter krigen. Foreldrene mine var født før krigen. 17 f.kr. og 24 f.kr altså 17 og 24 år før krigen. Selv om det er lett å regne ut hvor gamle foreldrene mine var når de giftet seg 2 i.kr, altså to år i krigen eller to år etter før krigen, så ønsker jeg ikke å innføre f.kr. og e.kr. som tidsforkortinger, fordi krigen ikke var et nullpunkt, men varte i fem år. Det vil bli altfor vanskelig for dagens lærerstudenter å regne ut hvor gammelt et menneske ble når det ble født før krigen og døde etter krigen. Dessuten ligner e.kr. og f.kr. litt for mye på e.Kr. og f.Kr. og Kr. er forkorting for Kristus og det må du ikke si,  hvis du er lærerstudent og har tenkt å undervise i det religionsnøytrale religionsfaget.

Lille norske mener Store norske bør bruke fvt. og evt. altså før og etter vår tidsregning og det finnes mange grunner til å gjøre det - og til ikke å gjøre det. Jeg for min del, og jeg er ikke alene, kunne tenkt meg å bruke fmt. og emt. Forkortingene står ikke i ordboka, men det kommer, vær viss på det. Det tar bare litt tid før alle bruker den.

Min tidstegning (mt) starter altså når jeg ble født. Jeg var heldig, jeg var ikke blant de over tusen som døde før de var ett år. Et av de mest populære navnene var Kjell.  Hver innbygger (også de nyfødte?) konsumerte tre liter alkohol i året. Dette i følge Statistisk sentralbyrå. I snitt fikk kvinner 2,1 barn på den tiden, men det rare er at det fikk også menn, på den tiden. Det høres greit ut at kjøttdeigen kosten under fire kroner per kilogram, men at fem hundre personer måtte dele en bil er nok en av grunnene til at jeg ikke satte meg i en bil før jeg var nesten tjue år, etter min tidsregning.

Følgere