tirsdag 19. august 2014

Ballongen

Ballongen min var ikke som alle andres. Ballongene deres var fylt med helium og trakk i hyssingen så sterkt at av og til glapp grepet i hyssingen og ballongene lettet. Ballongen min var også fylt med helium, det var ikke det. Jeg hadde kjøpt gassballong som alle andre. Det er egentlig litt rart at jeg hadde fått penger til noe så unyttig som en gassballong. Jeg er helt sikker på at det var syttende mai. Det var den eneste dagen i året det gikk an å få kjøpt gassballonger. Kan hende hadde jeg ikke fått penger til ballong. Kan hende hadde jeg fått penger til is. Det fikk jeg hver syttende mai. Så hadde ispengene gått til ballonginnkjøp.

Ballongen var grønn og luktet gummi. Den så ut som en helt vanlig ballong til å begynne med. Men etter hvert begynte den å minste ballongformen og på hjemvei fra byen måtte jeg bære den for ikke å slepe den etter meg i sanden. Den hadde en liten lysegrønn flekk der gummien var litt tynnere. Kanskje var gummien så tynn der at de små heliumatomene slapp ut i frisk luft.

Kanskje jeg kunne klage på ballongen, mente far min. Etterkrigstidas ting og varer holdt ikke alltid høy kvallitet og reklamasjon var et kjent begrep. Ballongselgeren bodde ikke så langt unna. Jeg tok med meg den slappe ballongen og gikk ned bakken og bort til døra. Jeg ringte på. Ingen svarte. Jeg ringte på - lenge. Sønnen eller datteren, jeg husker ikke lenger, åpent døra. "Det står en gutt her". Med ett angret jeg på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg hadde kommet i middagstida og det var helt klart jeg forstyrret middagen eller middagsluren. Stemmen var sint. Hvorfor jeg ikke stakk av, vet ikke jeg. Jeg var kanskje lamslått eller modig. Jeg trodde jo oddsen får å få en ny ballong var til stede. Jeg forklarte problemet og da jeg sa det var far min som hadde sendt meg, ble han litt mildere stemt. Han åpnet døra til et rom ved siden av trappa. Der sto heliumgassen i en stålsylindret flaske. Han tok en ny gummiballong og fylte den med helium. Så knyttet han en hyssing til ballongen og sa: " Vær så god".

Glad og fornøyd gikk jeg hjemover med den nye ballongen. På veg opp bakken skled jeg i grusen. I et lite sekund trakk ballongen hyssingen ut fra tommel og pekefingergrepet. I sekundet etter hang hyssing bare noen centimeter over hodet mitt. Jeg hadde nådde den, hadde jeg hoppet, men jeg bare strakk meg etter den. Når jeg innså  at jeg måtte hoppe, hadde den kommet en halvmeter opp i lufta og så høyt klarte jeg ikke å hoppe uten tilløp. Ballongen steg og steg. Da hørte jeg stemmen fra ballongselgeren nede i bakken: "Å, hva det du villa, ja."          

tirsdag 5. august 2014

Krystallapparatet

Jeg trodde ikke noe særlig på det, men gikk i gang likevel. To små treplater ble skrudd sammen. Fronten hadde fem hull, to til venstre, to til høyre og et litt større midt i. I det hullet ble en variabel glimmerkondensator på 500 picofarad montert. Knappen som en kunne dreie kondensatoren var en  rød tannkremkork. I de to hullene til høyre ble to bøssinger montert. I dem plugget jeg inn bananpluggene til hodetelefonene. I de to bøssingene til venstre brukte jeg bare den øverste. Den ble koblet til antenna. Antenna var en lang ledning som gikk tvers over gata.

Det var et under. Det var lyd i hodetelefonene! Mye sus ja, men som jeg dreide på kondensatorknappen kunne en høre antydning til prat og musikk. Etter hvert fant jeg ut at det hadde lite å si om skrudde på knappen eller ikke. Stasjonen fadet ut og inn av seg selv, og om kvelden ble de sterkere. Radio Moskva var den sterkeste.

Men hva var det bak frontplata? Egentlig nesten ingen ting. En kondensator som nevnt og noen meter kobbertråd surret på et pappstykke. Men hvordan kunne lyden fra Moskva høres i de tyske krigshodetelefonene?

Krystallet spilte nok en vesentlig rolle. Mitt krystall var et integrert kystall. Det var ikke nødenvendig å pirke rundet på en blyglanskystall med en en tynn sølvtråd. Det var en en svart germaniumdiode. Jeg tror den het OA 71.
      

Følgere