tinga

Nakne damer

2011-11-04T16:58:00.002+01:00

Jeg hang etter hendene. Jeg hadde godt tak i vinduskarmen. Jeg heiste meg opp så jeg så inn i rommet. Så senket jeg kroppen igjen. Tærne nådde igjen murkanten. Nedenfor murkanten lå store, spisse steiner. Jeg ville ikke falle. Jeg ville heller ikke falle i elva. Storelva var svart, kraftig. Alt som falt i den ut i den forsvant. Lyden av storelva var en susende bass. Den lyden var bakgrunn for all vår lek ved elva. Det er kanskje riktigere å si mellom elvene. Det var en elev til, Lisselva. Den var ikke farlig. Den var litt min elv. Som lillebror likte jeg alt som var lite. Jeg fikk den minste sjokoladebiten når bror min delte. Han fikk den store sjokoladebiten. Det var noe lovmessig og trygt over det. Han som var størst, skulle ha det største.

Av og til var det ikke vann i Lisselva og da kunne vi gå i den. I storelva var det alltid vann, brusende vann med små kvite skumtopper og en lyd som kjentes i mellomgulvet. Hjerte slo kraftig. Det var ikke jeg som hadde knust den ene ruten av de seksten smårutene så det ble mulig å åpne det grønne og rustne jernvinduet. Likevel visste jeg det jeg gjorde var galt. Klatret jeg inn gjennom vinduet var jeg en innbruddstyv.

Jeg kjente at tok jeg veldig hardt i, kunne jeg heise meg så høgt opp at jeg fikk halve kroppen opp på vinduskarmen, og da var jeg så godt som inne. Men kunne jeg komme meg ut igjen? Kunne jeg slippe kroppen ut av vinduet å lande på den smale murkanten. Mistet jeg balansen, falt jeg enten direkte i den kraftige elva og forsvant eller så falt jeg først på steinene før jeg knust og forslått falt i Storelva og forsvant.

Dette var skummelt. Hvorfor hadde jeg gått mot Storelva som egentlig ikke var min elv. Ekkel var den mørk, skummel og med en lyd som tok tak i både hjerte og mellomgulv. Men jeg var alene. Alle hadde forsvunnet inn gjennom vinduet.

Lastebiler kjørte gjennom gatene. Esker med papir ble kastet på lasteplanet. Bunker med aviser fulgte samme vei. Det var papirinnsamling. Byen hadde brent før, fortalte bestemor. Siste gang var det tyskerne som hadde sluppet brannbomber, men nå var husene bygd opp igjen. Skulle en ny bybrann starte bare for små barn lekte på loftet med fyrstikker blant gamle blad og aviser? Nei, det var sikkert lurt å ha papirinnsamling.

Jeg hørte lyd. Ikke bare lyden av Storeleva, lyden av skritt. Skritt som kom gående mot meg på den smale murkanten. Det var Per. Han lo. Jeg tenkte å slippe taket. Han var større en meg. Like stor som storebroren. Jeg tenkte han måtte få krype inn vinduet først. "Skal du inn?" sa han Han tok tak i baken og puffet meg inn gjennom vinduet uten å vente på svar.

På hodet havnet jeg. Hele rommet var fylt av aviser, et berg av aviser. Det var her lastebilene tømte sin papirfangst. Det var her det var. Det var de var, de nakne damene. Det var dette som hadde lokket alle guttene i gata. Blant aviser og gamle ukeblad var det også blader med nakne damer. Der visste de store guttene. "Stekk av, små unger har ikke noe her å gjøre." Ropte de store fra toppen av papirberget langt inn i rommet. Nå hadde jeg kommet inn og kommet opp på beina også. Å krype ut av vinduet ville jeg ikke. Jeg prøvde å gå. Jeg falt på magen. Blad og aviser ga ikke feste. De bare sklei unna. Jeg reiste meg igjen. Nå skalv knærne. Hjerte, magen, lårene, alt skalv. Var det fordi det var ulovlig? Jeg tok opp et blad. Nei, det var en avis. Det var bare aviser - ingen nakne damer.

Oppe på haugen satt de store å skreik: "Du må fan mæ ta ikke komme hit." De hadde en stor bunke aviser eller var det blad, ved siden av seg. Det skumret. Jeg gikk og falt. Per hadde allerede kommet opp på haugen og satt å så på noe sammen de store. Sjøl om jeg falt, så kom jeg på beina i gjen og krøp oppover bladhaugen. Som liten og svak lillebror er det en ting en lærer: å aldri gi opp. Det ble ennå mørkere nå. Var det bilder i aviser og blad så begynte det å bli vanskelig å se dem.

Jeg plukket opp avis etter avis - bare aviser. Ikke et ukeblad med en strikkeoppskrift engang. "Vi stikker!" Jeg hadde begynt å nærme meg de store. Slik var det bestandig. Ville ikke storungene at vi som var litt yngre skulle være med, å stakk de bare. Jeg var vant til det.

Jeg var alene. Jeg hørte latter og skrittene fra de store når de løp. "Kom!" Nå var det vanskelig se, skumringen hadde blitt til mørke. "Kom!" Mellom bladene som de store hadde løpt i fra, skimtet jeg et bilde. Et svarthvit bilde, et bilde av en naken dame. En naken damen med stor bryst, enorme bryst.

"Nå må du komme, Kjell Arild!" Per hadde kommet tilbake for å se at alle kom seg ut. I trappegangen var det helt mørkt. Vi måtte føle oss fram, nedover trappegangen. Så var det stopp. Ei ståldør stoppet oss. Vi hørte de andre på utsida av døra. "Det er bare å vri om." Vi vridde om låsen og stod med et ut i den mørke høstkvelden. Vi hadde ikke gjort noe galt. Ingen kunne se at vi hadde gått ut av utgangsdøra. Det var vel ikke innbrudd å gå ut av et hus?

Lesbarhetsindeks 20

Facebook og årmålsdag

2011-09-28T11:47:00.000+02:00

Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-DGratulere med dagen! gratulerer med dagen gamle ørn Gratulerer med dagen, KjellArild :-) Gratulerer med dagen:-) Gratulerer med dagen! :) GR47UL3r3R M3D D463N! H4 3N 5UP3R D4G ! :) gratulerer med dagen:-), gratulere xD Gratulerer meddagen. Grattis Kjell Arild. Til lykke med dagen, kjære svoger! Gratulerer såmye med dagen:-)), Gratulerer med dagen! Happy Birthday, have a great day, Gratulerer! :-)Gratulerer med dagen! Wahuu!Gratulerer med dagen unge mann :-) Gratulerer med dagen! Gratulerer så masseKjell Arild! Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse med dagen Kjell Arild,håper du har ein flott dag :-) klem, Grattis me dan:) Gratulere så mye me dagen=) Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen kollega! Graturlerer med dagen!(ska hels fra Morten Munkeby han va lei sæ for han gjekk ferbi dæ nættop uten ågratuler) Gratulerer så mykje med åremålsdagen! :-) Gratulere me dagen Kjell :)Gratulerer så mye med dagen! Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen! :-)Gratulerer med dagen! gratulerer med dagen! grattis med dagen, Gratulere :p,Gratulerer med dagen! :), Gratulerer med dagen ! gratulere med dagen GratulererKjell Arild Gratulerer med dagen! Gratulere med dagen:) Gratulerer med dagen :)Gratulere me dan:) Gratulere me dan Gratulere med dagen Kjell Arild :) Ønskerdeg alt av det beste i livet og du får ha en super dupert bursdags dag :))

Skrev: Knut Wass, Line Victoria Hopen, Tove Hatling Jystad, RobertØfsti, Ann Helen Brøndbo Foosnæs, Ingrid Schiefloe Myhre, Britt Karin Finne,Eli Kristin Garaas Godaker, Saskia Heringa Tønne, Erlend Welde Johansen, LivKarin Olsen Flak, Gunnar Bådsvik, Brit Tove Welde, Tove Markussen Wade, MaritSmith Sørhøy, Art Welda, Mette Johnsdatter Vaag, Vegard Iversen, Eskild MoaLeifOlav Fjellingsdal, Heidi Sølvberg, Oddbjørg Bjelland, Hallstein Berre, RandiBjelland Herskedal, Kristine Torgersen Bruvoll, Aram GhaderiMerete Bolstad,Gunnar Larsen, Berit Rekve, Jonny S Hjelde, Knut A Rosvold, Tor Erik Grønseth,Monica Finvik, Bodil Flikke Hestvik, Ida Jackson, Ragnhild Elnan, TorjusGynnild, Kristine Råskinn Larsen Groven, Siri Welde, Petter Øfsti, Anders Susegg, Roger Andresen, Svein Welde, Ola Stiklestad, Maj-BrithStenbakk Tangen, Siv Aurstad, June Breivik, Henrik Stjern Vanebo, RemiJacobsen, Samrand Soltanian, på Facebook. Eg takkar dykk alle saman.

Kvinnherringen har i papir utgåva si måndag 26. september ein artikkel som heiter Facebook - tidstjuv eller nyttig verktøy? Elevar, rektor og lærarar kjem med dei same argumenta eg har høyrd mange gonger før: Eg brukar Facebook berre til private ting, eg syns det er feil at lærar og elevar er vener og det er skremmande å sjå kven som er pålogga alle tider når ein skal gjera jobben sin. Elevane seier vi bruker Facebook veldig mykje. Det er enklare enn It's learning. Det meiner òg rektor Audun Bjelland ved Kvinnherad vidaregåande skule. Det er raskare å nå ut foreldre og elevar, av di dei brukar dette mediet mykje. Han står i kontrast til rektoren som er like stolt over ikkje å vera på Facebook som han er over ikkje å bruka snus.

Er nettet ei virtuell verklegeheit jamsides den verkelegheita vi kjenne så godt? Nei, seier nokre. Nettet er òg verkelegheita. Det må vi innsjå. Skapar nettet ein illusjon? Ein illusjon om at ein er noko? Noko som er meir verd enn det ein var før? Har eg over hundre vener? Mange hundre føljer meg og kan sjå kva eg skriv på Twitter. Er det viktig?

Vi hadde laga kake, vaska og rydda. Det kom ein gjest. Bror min, han kom med ein bærepose med øl. Han er ikkje på Facebook.

Da jeg var narkoman

2011-09-23T14:11:00.001+02:00

"I min ungdom var de voksne besatt av hasj. Og hasjrøykingen fikk en virkelig boom når politiet kom på besøk og snakket om narkotika."

Elin Ørjasæter: Det glade vanvidd s 61

Det luktet så rart på rommet mitt. En venn av familien hadde vært på foredrag om narkotika. Narkotika var ikke ansett som noe problem i småbyen og det hadde vakt betydelig oppsikt når en journalist påsto at småbyen ikke var narkotikafri. Journalisten hadde snakket med en som hadde brukt hasj. Mannen påsto at det var flere som røkte eller laget te av marihuana. Riktignok var mannen bare inn til førstegangstjeneste og kunne ikke regnes som borger av småbyen, men likevel var dette foruroligende.

Politiet påsto at de ikke hadde kjennskap til narkotikabruk i det hele tatt i politidistriktet. Så det måtte være noen måneder senere vår familievenn ble innkalt til å lukte på rommet mitt. Hun var medlem i edruskapsnemnda og hadde en lysende politisk framtid foran seg. Det var nok som edruskapsnemndmedlem hun hadde fått orientering av politiet om at nå måtte en dessverre innse at hasj kunne bli brukt blant ungdom og at hasj var første trinn på en trapp nedover til helvete. I tillegg til den muntlige orienteringen, hadde politibetjenten tent på en klump hasj og holdt røyken under nesene til nemndmedlemmene. Nå når nemndmedlemmet sto i rommet mitt og sniffet, kunne hun ikke kjenne igjen hasjlukta. Men det var en rar lukt. Mange var inne på rommet å luktet. Hushjelpen mente det minte mest om kamfer. Jo, det var kamfer. Jeg følte meg frikjent. Det varte ikke lenge. På den tiden røkte jeg pipe og prøvde å meditere og hadde sikkert sagt at the Beatles var bra, så jeg skjønner edruskapsnemndmedlemmet ikke ville gi seg så lett. Hun var kurset full av kunnskap om den farlige hasjen. Ett av kjennetegne til hasjbrukerne var at de mistet matlysten og i stede for mat så suttet de på drops.

Kamferdrops!

Spiste jeg kamferdrops? Bestemor på landet hadde en pose kamferdrops på kommoden i gangen og det hendte hun spanderte, men jeg nektet. Jeg har ikke spist kamferdrops de siste årene. Rommet mitt lå ved siden av min andre bestemors soverom. Bare en plankevegg skilte hennes klesskap fra mitt rom. Bestemor sløste ikke med resursene og unnet seg aldri varme på soverommet. Hun døde noen år senere. Når vi ryddet soverommet hennes, fant jeg helt bakerst i klesskapet hennes, like ved veggen til mitt rom, en flaske med sprukken kort, en frostskadet flakse, en liten flaske med kamferolje.

Taubanen

2011-07-08T09:33:00.003+02:00

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.

En lang utfortur

2011-01-05T11:21:00.015+01:00

Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.

"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.

"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.

Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.

Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.

Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.

Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.

Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.

Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"

Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.

Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.

"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.

Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"

Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."

Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.

Det finst reglar

2010-07-19T16:42:00.004+02:00

Det finst reglar. Ingen får snakka om døden. Ingen får nemne ordet hest. Nemner ein det ordet, blir ein sett i land. Slik er reglane når ein seglar under havoverflata.

Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.

Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.

69 sider

ALT DET SOM ER
Aschehoug

Naken dans

2010-05-06T21:43:00.005+02:00

"Kom hit," kviskra kameraten min. Han drog meg inn mellom bokreolane på biblioteket. Her var det stilt som det pla vera i biblioteka i gamle dagar. Han såg etter ei bok, men fann ho ikkje. Seinsumarvarmen merka vi ikkje her i kjellerlokala. Vindauga sto likeve på glytt og vi kunne høyre susen frå Storelva. Mørk og svart skil ho byen i to.

"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.

No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.

Ting nummer 99

2010-04-30T18:37:00.010+02:00

Sju år etter min død kan jeg sende epost til mine jevnaldrende kammerater. "Lever dere fortsatt? Her er det stort sett rolige dager, mange dager vet jeg ikke at jeg er til, andre dager er jeg usikker. Noen ganger er jeg travelt opptatt med å være til stede uten å synes, noe som slette ikke er vanskelig så kroppløs som jeg er. Da flyr jeg gjennom vegger og flytte på gjenstander og blåser på gamle kjente, før jeg trekker meg tilbake og kjenner på om jeg er til eller ikke."

Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."

Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."

Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.

Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.

(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)

Ljoset

2010-03-24T14:10:00.008+01:00

Eg møtte ho i Universitetsgata. Ho var mogleg eit år eller to eldre enn meg. Ein legg stor vekt på slikt, når ein er ung, singel og student. Vi skulle begge ta Examen philosopicum. "Hei", sa eg. Ho nikka uinteressert att ende. Eg hadde ikkje venta nok anna hell. Sjølvmedveten Oslojente, pen i anlete, pen i kleda. Det knitra og knirka i alle kjolety ho hadde, i det ho svinsa forbi.

Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.

Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.

Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.

Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.

"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrt.

Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.

Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.

Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.

"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.

Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.

"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.

Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.

Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.

Natriumklorat

2010-03-21T17:57:00.003+01:00

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa, dekket av blod.

Heldig

2010-01-19T14:38:00.007+01:00

De sa det første gangen, jeg kom på sykehuset: "Du har vært heldig", og de sa det andre gangen jeg kom dit og traff nesetippen med pekefinger etter pekefinger: "Du har vært heldig."

Hjemme igjen, sitter jeg i stolen og ser på alle de ubesvarte anropene på mobilen. Da ringer mobilen: "Jeg ringer fra Stavanger," og så sier han noen bokstaver jeg ikke husker. "Du var med på en undersøkelse for en tid siden."

- Ja?

Jeg svarer av og til ja til undersøkelser. Jeg er i grunnen sånn litt opptatt av undersøkelser. Jeg tenker ofte på om de virkelig får noe ny og nyttig kunnskap ut av undersøkelsene, mens jeg haker av, ofte litt i det blå.

- Ja og nå? Jeg tenker han vil stille flere spørsmål.

Jeg har god tid nå.

Han fortsetter: "Du har vunnet!"

Jeg kjenner ingen begeistring. Jeg har ikke kjøpt lodd og jeg vinner sjelden fordi jeg sjelden kjøper lodd.

Jo, det var kanskje slik at det skulle trekkes vinnere blant dem som orket å svare. Noe lokkemiddel må en jo bruke, hvis en ønsker en signifikant svarprosent.

- Da var det ikke mange med på undersøkelsen, sier jeg.

- Jo da, sier han, over 500.

Tallet 500 svever i mitt mentale indre.

Han fortsetter: "Du har vunnet førstepremien!"

- Førstepremien?

Da er det ikke bare et flakslodd, kanskje er det noen hundrelapper, kanskje så mange som fem.

- Førstepremien er på 15000 kr. - men du får dem ikke utbetalt.

- 15000 - nesten en månedlønn for en lærer!

- Vi har avtale med et reisebyrå her i byen, som du må bruke.

Jeg ser ingen problemer med det. Så blir det ferietur til sommeren da, likevel.

- Ja, svarer han, med et smil, hvis det kan høres i telefonen, og han legger på. Plutselig slår en tanke meg: er det noen om har pushet og trikset for å trøste meg?

Jeg tenker litt på hvordan, men slår tanken fra meg og bestemmer meg: Jeg lar meg trøste med penger.

Jeg sender tekstmelding til kona: "Jeg har vunnet 15000 kr!"

"Jeg skjønner ikke," svarer hun. Der får jeg igjen for at jeg noen ganger spøker.

Jeg ser den ene sønnen er inne på Gmail-en og skriver: "Hei" i Gtalk-en. Han svarer "Hei, pappa, er på jobb i Sarpsborg."

"Vil du høre en god historie?" skiver jeg.

"Ringer deg senere", skiver han og logger av

Jeg tekster kona igjen

"Vi har vunnet 15000 kr, som vi kan bruke til reiser, skjønner du ikke?"

"Skal vi reise til Nigeria for å hente de pengene?" kommer det lakonisk tilbake.

Folkeopplysning for mannfolk

2010-01-18T15:57:00.003+01:00

Jeg har i det siste tenkt litt på hvorfor jeg ble rammet av et par mindre alvorlige slag, såkalte drypp eller TIA. Plutselig så jeg en sammenheng. For en måned siden tok jeg den omdiskuterte svineinfluensavaksinen. Det er helt klart vaksinen virker mot svineinfluensa og jeg var glad sjansen var liten for å få smitte, når jeg nå tross alt lå på et sykehus med stor smitterisiko..

Vi vet nå at nanoteknologien har brakt nye vitenskapelig framskritt. Få vet hva som kan putte i ei sprøyte. Jeg skal prøve å utdype mine mistanker uten å bli for detaljert. Inni blant serumet som ble sprøytet under huden på folk lå det nanometer store intelligente partikler, som når de kom i blodbanen samlet seg til etter forholdene store enheter. I og med at nanopartikler er veldig små så går det utrolige mengder av dem i en milliliter. Noe ble det sensorer rundt omkring i kroppen, men de fleste gikk med til å bygge opp en styringsenhet inn i hjernen. Så i løpet av en måned var alt klart. Uten at jeg visste noe, så var viktige deler å kroppens infrastruktur omgjort til å tjene fremmede makter, og de fremmede makten på bor på Mars.

Du vil kanskje innvende hvordan kan dette være mulig? Jo, i en årrekke har marsfolket søkt menneskene og har alltid blitt latterliggjort. Nå har teknologien kommet så langt at tiden er mer enn moden. Kornsirkelfolket, menneskene som kan lese tegnene fra kornsirklene fungere som marsfolkets hjelpere her på jorden og med sitt hemmelig broder- og søsterskap har de klart fått nyeste mikroteknologi under huden på millioner av mennesker. Når stemmen forandret seg. (Se forrige innlegg.) Var den en mikrofontest fra Mars. Jeg og tusen andre var utpekt til å være marsfolkets stemme her på jorda. Når vi får sprøyte nummer to, den er utsatt ja vel, men den kommer, det kan du være sikker på. Kornsirkelfolket har planene klare. Da vil millioner av mennesker være underlagt direkte kontroll fra strålene fra Mars.

Vi søker bestandig etter forklaringer og konspiratoriske teorier er morsomme fordi de utfordrer den vanlige tenkingen.

For noen år siden klarte jeg ikke å lese bokstavene på en dataskjerm. Jeg prøvde flere ganger, men fikk det ikke til. Det bekymret meg. Jeg var halvvegs blind og om noen timer skal jeg kjøre hjem med bil. Noen sa jeg burde gå til legen. Etter en liten halvtime forsvant ubehaget og synet kom tilbake – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

For ennå flere år siden fikk jeg problemer med å dekke på bordet. Skal kniven ligge på høyre side? Det var umulig å si, jeg visste plutselig ikke forskjellen på høyre og venstre. Jeg husker jeg ubemerket tok med meg kniv og gaffel på et annet rom. Selv om jeg anstrengte meg veldig, fant jeg ut av det. Etter ti minutter ga jeg opp – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

Nå når jeg kar opplevd å miste kontakt med både med munn og arm, så ser jeg sammenhengen. Jeg liker den latinske TIA bedre enn folkelige drypp.

TIA sier at hendelsen er forbigående. Så pass forbigående at den ofte blir glemt. Vanlige mannfolk løper ikke til legen fordi de opplever noe rart ei lita stund.

Omkranset av unge damer både dag og natt, så hadde jeg ei kjempetid på sykehuset. Likevel tenker jeg på å bite tennene sammen å legge inn et par legebesøket i året. Samme hvor optimistisk en kan være som sekstiåring, så må en innrømme at en har begynte på livets siste fase - alderdommen.

Det er ti'a for folkeopplysning

2010-01-16T21:04:00.002+01:00

Jordkula hadde begynt å surre saktere. Dette ville Martin Kvænnavik, Graut Simen og Frøskatt Anders og de andre på Survikjekta gjøre noe med. De mente jordakselen trengte smøring. Når de kom fram til Nordpolen, var det så kaldt der at når de snakket, hørte de ikke hverandre. Det var fordi ordene frøs.

Det var gjorde ikke noe for mannskapet på Survikjekta. De plukket ganske enkelt opp de stivfrosne ordene fra dekket og leste dem.

Det var slik jeg følte det når jeg sto i klasserommet og snakket. Det var kaldt i klasserommet, men ikke så kaldt at orden frøs. Stemmen min var annerledes. Det hørtes ut som en annen person snakket - en gammel mann.

Det var da jeg fortalte kortutgaven av trønderskrøna. Elevene lo og jeg snakket videre. Det gikk greit. Bare jeg anstrengte meg litt med leppene så forsvant mannen med den rare uttalen, og jeg tenkte ikke mer på det.

Før etter lunsj - jeg satt på kontoret. Jeg kjente jeg hadde et rusk i munnen, jeg kjente ikke hvor rusket var, var det på høyre eller venstre side? Når jeg skulle si noe, kjente jeg at det var vanskelig. "Jeg får ikke til å snakke", anstrengte jeg meg for å si til kollegaen.

Uten å spørre, reiste han seg og varslet legevakta. Vi kjørte dit. Der fikk jeg en dispril og ble lagt i en ambulansebil og kjørt til sykehuset. Oksygen, intravenøs væske og feberdempende medisin blant annet, var den behandlingen jeg fikk.

- og så hadde jeg lært et medisinsk uttrykk: TIA

"Jeg satt i Buchenvald, jeg kan faen meg høre så mye Wagner jeg vil!"

2010-01-15T22:50:00.003+01:00

Det ble klart, jeg måtte på sykehuset igjen. Sist hadde jeg funnet HG Wells Tidsmaskinen i jakkelomma. Jeg hadde kjøpt den for 5 kroner på biblioteket. Det hadde vært en god investering. Mellom prøver og mat ble tida lang på sykehuset, og nå tenkte jeg det hadde vært godt å ha med en bok.

Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.

Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.

Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?

Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.

At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.

Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.

Jeg åpner boka.

Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.

Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.

Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.

Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.

Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.

http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/

Nyttårsforsett?

2010-01-01T20:06:00.007+01:00

Skal jeg slutte å røyke? Det er jo et flott nyttårsforsett. Det er bare det at jeg ikke har lyst på røyk lenger. I fjor røykte jeg en sigarett, og den smakte som alltid.

Skal jeg slutte å drikke? Det er også et brukbart nyttårsforsett. På nyttårsaften i fjor drakk jeg bare brus og hadde det helt fint. Jeg har feiret nyttårsaften med alkohol i mange, mange år.

For mange tiår siden prøvde vi å drikke oss fulle. Det var ikke lett. Vi hadde kjøpt noen flasker eksportøl. "Kjenner du noe?" "Det tar litt tid," trøstet en med erfaring. Vi var flere enn flasker. Hvis vi kjente veldig godt etter så kanskje kjente vi noe. Vi visste ikke hva vi skulle kjenne.

En dag sto det det en mann i klasserommet. Han sa han var avholdsmann. Det var et valg han hadde gjort. Nei da, han vil ikke gjøre oss til avholdsmenn, han ville bare fortelle om alkoholens virkning. Just facts.

Vi hadde blitt indoktrinert på folkeskolen. Det var én ting vi måtte passe oss for. Det var flaska. Nå sto det en avholdsmann og visste veldig mye om flaska og inneholdet. Vi fikk vite hva som skjedde i hjernen når vi drakk, hvordan alkoholen ble oppsugd i kroppens tarmsystem. Et nytt begrep ble introdusert: promille. Vi fikk et referansesystem. Vi skjønte vi måtte over på brennevinet, men hvordan? Vi måtte lyve og påføre oss store mengder angst for å få tak i noen få flasker eksportøl. Vi kjente ingen som laget brennevin og nærmeste pol var milevis unna.

Neste gang vi møttes hadde vi vært i pappas barskap. Vi fant ingen blyantstrek på etikettene, så det var bare å fylle en passe skvett på lommelerka. Nå skulle det bli fest. Kammeratene hadde også skaffet seg brennevin. Nå var det bare å drikke oss fulle. Kjent vi noe? Nei, men nå går vi en tur på byen, sa en.

Ute i byen møtte vi en verden som brått var annerledes: stille og god. Vi gikk og pratet og plutselig begynte noen å le. Kroppen ble fylt av en uendelig energi. Vi var og er siviliserte mennesker, så ingen prøvde ut energien på hverandre, men en fikk en uimotsigelig lyst til å klatre. Det var ingen trær i nærheten. En nedløpsrenne fikk gjøre nytten. Halvt oppe knakk renna, og renna og gutten falt i bakken. Det ble mer fliring.

Vi sparket på den elendige renna. Den ga fra seg en helt helvetes lyd i den stille natta. Vi lo og ropte hysj - og sparket blekkrenna en gang til. At en slik liten blekkrørstump kunne gi så mye lyd. Vi sparket den som en fotball, til vi ble lei av det.

Senere på natta var vi tilbake hvor vi startet festen. Mange ble bleke og uvel. Veldig uvel, nærmest syk. Hva skulle jeg gjøre? Avholdsmannen hadde sagt at fett kunne forsinke virkningen av alkoholen om enn ikke helt dempe den. Norske motstandsmenn drakk alltid en flaske tran før de skulle møte tyskere. Slik fikk de overtaket om de ble servert alkohol.

Unnskyld kjære kammerater, det var for sent, jeg vet det nå, men det var godt ment å mate dere med smør. En finner jo ikke gode rusdempende midler uten å prøve.

Vi kom i avisa etter vår første fest. "Pøbler har herjet i gatene i natt," leste pappa fra avisa. Jeg holdt munn - også om desiliteren med Whisky han aldri oppdaget forsvant.

Skal jeg slutte å drikke når det har vært så mye moro med alkohol? Eller har det vært det?

Er det noen som har forslag til et godt nyttårsforsett?

Sokrates og pappa

2009-11-27T11:48:00.007+01:00

En sommerdag for utrolig mange år siden, kom et sirkus til byen. På telefonstolpene reklamerte fargerike plakater for kveldens forestilling. Det var bilde av elefanter, klovner og linjedansere. Det kunne være artig å se på, men sannsynlighet for å bli tatt med på sirkus var liten.

Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?

I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.

I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.

Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"

Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!

I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.

Lillebrødre i kamp

2009-11-02T22:00:00.008+01:00

Frigjøringsbarna var det mange av. Hele gata var full. Det var også en del som hadde kommet til på helt vanlig måte, noen år etter fredssommeren. De var ofte lillebrødre til disse frigjøringsbarna, som vi ganske enkelt kalte storungene. Storungene var størst, sterkest og hadde udiskutabelt flere år å vise til. Jeg husker gleden da jeg fikk vite at også jeg kom til å bli fem år. Men særlig skuffelsen da bror min sa: Da er jeg seks! Og slik kom det til å bli hele tida. Størst og alltid eldst.

Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.

Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.

Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.

Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.

De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.

- Til angrep!

Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.

Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.

Mitt beste skoleminne

2009-10-27T15:41:00.003+01:00

Folkeskolen varte i sju år. Jeg satt alltid bakerst. Jeg valgt aldri hvor jeg skulle sitte.

Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.

Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.

De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.

Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.

Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!

Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.

Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.

Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.

Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.

En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.

Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.

Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.

En snill onkel

2009-09-01T16:51:00.005+02:00

Kammeraten min hadde en snill onkel. Vi skal besøke han. "Kanskje får vi brus," sa kammeraten. Det hadde han fått siste gang han var på besøk. Brus uten at det var lørdagskveld og barnetime? Det hørtes merkelig ut. Det måtte undersøkes. Jeg ble med. Bare jeg husket å få med meg skolesekken hjem, så ble nok ingen sinte om jeg tok en omvei oppom den snille onkelen.

Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.

"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."

Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.

Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.

Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.

Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.

Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.

Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.

Elektrisk stol og hakekors

2009-06-14T14:54:00.014+02:00

For en tid tilbake oppdaga jeg et lite brunt sår på innsida venstre ankel. Jeg hadde nok oversett det hvis det ikke hadde vært for at det klødde. Det grodde ikke og hadde ikke rur som vanlige sår, så jeg tenkte at dette var nok føflekkreft.

Det som talte mot føflekkreftteorien var formen. Den var sirkelformet og mindre enn en tiøring. Konturene var tydelige. Det lignet ikke på de fæle kreftbildene i det hele tatt. Ukene gikk og kløingen og såret forsvant, samtidig som minnene fra en svunnen tid ble tydeligere.

Når jeg gikk på skolen hadde vi lekser. De skulle gjøres hver dag, fem dager i uka. Hver dag la jeg dagens leksebøker i en bunke på venstre side på skrivebordet. Ved dagens slutt skulle de samme bøkene ligge i en bunke på høyre side av skrivebordet. Slik gikk det sjelden.

Jeg vippet stolen tilbake, satte stortåa under skrivebordskommoden og fant et balansepunkt. Av og til gikk det noen forbi vinduet, men det var sjelden. Lønnetreet stod der derimot alltid. Det var så greit å se ut av vinduet og la tankene fly. Jeg måtte stadig vekk tvinge stolen ned fra balansestillingen og rette blikket mot den oppslåtte boka. Ble jeg grepet av lesestoffet vi hadde til lekse? Nei, aldri som jeg husker. Igjen var stolen i balansestillingen og blikket rettet ut av vinduet. Stortåa trengte knapt å berøre kanten av skrivebordkommoden for å holde stolen i balanse.

Jeg har sjelden blitt kalt dum, men av og til naiv, og det var vel litt naivt å tenke at det var stolen som var problemet og ikke meg eller lesestoffet. Hadde stolen hatt alle fire ben på gulvet hele tiden, hadde det kanskje vært enklere å konsentrere seg om leksene. Tanken på å sku fast stolen til gulvet, dukket ikke opp, men andre tanker dukket opp hele tiden. Hva om jeg festet den rød, hvit og blå fargede skireima som lå og slengte på skrivebordet til ankelen og så til stolfoten?

Umuligegjorde det vipping? Nei. Men hva om ... ? Men før jeg fullfører så må jeg si: det var tanken på om den blanke knappen på skireima hadde noe med det merkelige såret å gjøre, som førte meg tilbake til lekselesningens tidsalder.

Mange års skolegang hadde ikke ødelagt evne til å leke og til å finne på ting. Det var ingen som sa at jeg skulle ha et mål, og at jeg skulle sette opp en plan, og at jeg skulle skrive rapport, og at jeg skulle vurdere hvor godt jeg hadde nådd målet. Jeg hadde bare et behov, nei, det er ikke sant, jeg hadde et innbilt behov for ikke å vippe på stolen.

Når en finner på ting så kommer ikke tankene i rekkefølge som i en bok, så det er vanskelig å forklare hvordan jeg fikk skireima, ikke fest et til stolbeinet, men til et tysk torturinstrument.

Jeg overdriver nå. Tyskerne hadde i lagt igjen noen torturinstrumenter, men en gamle radiosendere hadde tatt veien ut av militærleiren og havnet i hendene til faren til en venn, før jeg fikk gleden av å plukke den sund. Alle vet at transistoren ble funnet opp for seksti år siden, så andre verdenskrigs radioutstyr var totalt utransistorert. Alt radioutstyr fra den gang, hadde radiorør. I motsetning til transistorer trenger radiorør høy spenning for å virke, flere hundre volt. Hvordan tyske ingeniører laget rør-radiosendere for batteridrift, er en interessant historie som ble avdekket etterhvert som radiosenderen ble plukket fra hverandre. Den tyske ørn med hakekors i kloa, var stemplet på de mest bortgjemte steder i inne radiosenderen. En rund boks var vanskelig å åpne. Den hadde ingen skruer. Når innmaten kom til syne lignet det mest på et relé. Men i stedet for å si klipp-klapp, sa det bzzzz når det ble koblet til batteriet.

Virkemåten er enkel og effektiv. For hver gang elektromagneten trekker til seg ei stålfjær brytes strømmen og sålfjæra går tilbake i hvilestilling igjen. Nå får magneten igjen strøm og blir aktivert. Slik forsettter den hakekorsmerkete viberatorene å hakke opp batterispenningen. Det geniale er når en slik opphakket spenning, firkantpulser, sendes til en transformator kommer det ikke ut opptransformerte firkantpulser, men nå er pulsene deformerte til spenningspiker.

Som sagt, jeg planlegger sjelden og vurderer ennå sjeldnere. Jeg fikk en ide som jeg vil prøve om virket. Jeg festet to klesklyper under de forreste stolbeina slik at de vår åpne når jeg satt på stolen, også skulle de lukke seg når jeg vippet. Den ene klypa hadde to tegnestifter som det var festet ledninger til i klypeåpningen.

Meningen var at når jeg vippet på stolen, skulle tegnestiftene møtes og slutte strømkretsen til den tyske vibrator-strømforsyningen som jeg festet under stolsetet. Drossel og glattekondensatorer som skulle gi radiorørene stabil anodespening, fjenet jeg mest sannsynlig for å gjøre oppkoblingen så enkel som mulig. Jeg kjente med fingeren, jo jeg merket det var merkbar strøm.

Jeg satte meg til å lese lekser igjen. Jeg holdt på lenge. Jeg kunne ikke vippe på stolen og se ut av vinduet. Stolbeina måtte være plantet i gulvet slik at klesklypene ikke lukket seg. Jeg hadde oppnådd å bli tvangskonsentert.

Jeg hadde lest lenge, da jeg skvatt til av en summelyd under stolsetet. Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde vippet stolen tilbake, klesklypen hadde lukket seg. Strømmen ble vibratorhakket opp til pulser som ble transformert til høyspenningsspiker av ukjent størrelse, men de kjentes. Jeg visste at jeg måtte få stolen på alle beina igjen. Jeg hadde funnet, som så mange ganger før, det perfekte balansepunkt, men jeg kunne ikke bevege stortåa. Huden er tynn ved ankelene, jeg hadde strammet skireima hardt til og nå var hudens overflatemotstand brutt. Jeg husker bare et hvitt smertehelvete og at det var umulig å røre seg. Viberatoren under stolsete forsatte å vibrere å sende ut sine lammende strømstøt.

Labil likevekt er sjelden stabil og et kast framover med overkroppen plantet alle stolbeina på gulvet igjen og torturen opphørte. Jeg rev av meg skireima med stømledningene. Det stømløse livet var å foretrekke.

Mange dager etterpå, vippet jeg fort stolen ned igjen, når jeg prøvde meg på se-ut-av-vinduet stillingen. Jeg liker ikke adfedsterapi som pedagogisk metode, men jeg vet at den virker.

Tyggegummi og pennturkar

2009-05-27T16:43:00.005+02:00

Kor er tyggegummien? Eg har ikkje sett han i munnen på ein einaste elev. Har elevane slutta å tygge tyggegummi? Det kan eg ikkje tenkje meg. Dette må eg ta opp med vaktmeisteren. Tyggegummien må då liggja som ei inntørka klyse under ein eller annan pult. Han har ikkje vore tema for eit einaste møte i det siste - tyggegummien.

- Nokre lærarar tillet svineriet. - Andre ber elevane spytta ut. - Slik kan vi ikkje ha det. - Vi må han ein samla front mot tyggegummien, elles vil elevane tyggja og tyggja og snakka og snakka. - Eg tillet tyggegummi i munnen, men tygg dei på han, då er det rett ut. - Eg ber alle elevane gapa opp, før timen byrje, så eg viss på å få ein tyggegummifri time. - Ein gong såg ein elev putta ein tyggegummi i munnen. Han trudde ikkje eg såg det, men der tok han feil, og han kjem aldri til å gjere det om att.

Kvifor har har vi ikkje tyggegummidiskusjonar lenger. Har Facebook og MSN tek over rolla som hatobjekt?

Plinius nemner pennturkar i sin blogg og fort er tankane tilbake til gamle dagar. Min pennturkar var ei grøn lapp i ull, storleiken var fem gange fem centimeter. Han hadde lause masker i byrjinga, men vart for stramma opp av lærarinna. Det var i dei dagane læraren heite lærarinne og hadde stram knute i nakken og stramme drag i andletet. Eg takkar Plinus for at eg no ser samanhengen mellom penntørkaren og bortfallet av kjønnsendinga i namna på yrka. Kven kunne tru at ein ullapp til å tørka burt blekk frå ein pennespiss, skulle leggja grunnlaget for ein revolusjon ti år seinare: når gutar lærde å stikke, så kunne ei lærarinne jamvel heite lærar og bortfallet av særdraga til kjønna forsvinne. Snart er det berre på løna ein kan sjå skilnaden.

Eg hadde ein kvit knapp på min penneturkar òg. Han hadde ingen funksjon som eg huskar. Ein kunne vel putte pennespissen i eit av hola til knappen og retta opp spissen, viss han hadde bøygd seg. Knappen var ikkje berre til pynt, han var eit symbol på oppnådd dugleik. No kunne eg sy i ein knapp og det kunne gå med vel i livet sjøl om eg ikkje fekk meg ei kone, og skulle eg gå rundt utan knapp i buksa, så ville ingen kvinne med vyrd sjå på meg. Det var eg viss på.

Pennturkaren kom aldri i bruk. Penna han skulle tørka, tørka av seg sjølv. Ho låg ubrukt i pennalet. Ny teknologi hadde komme og tatt livet av det raude penneskaftet med pennesplitt. Fyllepenna hadde innteke det øvste rommet i pennalet. Trekkpapir og penneturkar var brått uten framtid. Eg las ikkje aviser når eg var ti år, men hadde eg lese, hadde det kan hende stått: advokatfirma går til sak mot fyllepennprodusentane. Trekkpapirprodusentane seier fyllepenna drep trekkparitet.

Sjølsagt var det forbode å bruka fyllepenn. Ho kom til å øydelegga handskrifta. Ho braut likskapen. Blekkhusa hadde berre blått blekk. No kunne ein fylle fyllepenna med patroner med både blått, grønt og til med raudt blekk. Tenk om nokon elev tok til å skriva med raud blekk!

La kua leve!

2009-04-09T17:55:00.031+02:00

Mine første sju år var preget av frihet. Vi var mange unger i gata og alle gjorde som de ville. Vi leika med det vi likte og leika nye leiker etter hvert som vi fant på dem. En barnehagepedagog ville kanskje klassifisert aktiviteten som frileik, men vi befant oss langt unna pedagoger. Et unntak var et par dager i hagen til Barnas Hus. Jeg husker jeg stod ved gittergjerde og snakket med Per om den beste måten å dø på. Ellers så husker jeg ikke mye av oppholdet innenfor gittergjerdet, bortsett fra at oppholdet ble kortvarig. Bror min hadde gjort et godt forarbeid. Han skreik hver gang han ble levert til barnehagen, så når jeg begynte på samme viset, orket ikke pappa mer og tok meg ut av barnehagen.

Utenfor gjerdet, fantes ingen hindringer. Vi gikk hvor ville, sa hva vi ville, gjorde hva vi ville. En sommerdag sto vi utenfor en stor port. Ei jente som var mindre enn meg og bodde i nærheten, fortalte merkelige ting som hun mente foregikk bak porten. Det kom flere fra gjengen i gata. Vi ble modigere og til slutt åpnet vi porten. Hjerte hamret, var halvparten det jenta sa sant, så måtte vi se det. Jeg smaug meg mellom portåpningen og ble egentlig svært skuffet. Det var ikke i nærheten det jeg hadde sett for meg. Vi så en stor plass badet i sollys. Jeg spurte jenta som hadde lurt oss inn på dette. Hun sa at hun snakket sant og pekte på døra, og hun spurte om jeg ikke hørte noe. Døra var rød og hadde kvitmalte lister akkurat som fjøsdøra til mormor og morfar. Jo, nå hørte jeg også rauting av og til. Mormor og morfar hadde også ei ku og to griser, som så mange på landet hadde, men nå var vi midt i byen og jenta holdt fast på sitt. Hun hadde hørt skudd, skikkelig høye skudd. Det hadde vært artig å høre. Det var svært sjelden noen hadde penger til en rull med kruttlapper og rullen ble ofte delt på mange, så vi var fort tilbake til det vanlige utropet: Pang, pang, du er død!

Men nå skulle vi få høre et ordentlig skudd. Sola skein og gårdsplassen var tom. Hvor skulle skuddet komme fra? Nei, vi var nok blitt lurt. Vi går, sa noen. Stikk av, ropte plutselig en voksen stemme. Vi hørte aldri på voksne, så vi sto i ro. Noen begynte å spørre de voksne om det jenta sa, var sant. Skulle de drepe ei ku? Hvordan? Når? Spørsmålene haglet.

Det hadde vært morsom å skrive: Dette var vi mitt første demonstrasjonstog. Vi ropte: "La kua leve, la kua leve." Og så marsjerte vi fram og tilbake foran fjøsdøra, men det gjorde vi ikke. Likevel ble de voksne så brydd av alle spørsmålene at de forsvant.

Litt senere innså de nok at det hadde vært dumt å bry seg med alle ungene. Dagen kom til å bli alt for lang. De åpnet fjøsdøra og etter stund kom de trekkende med kua. Et brunt hampetaug var knyttet som en grimme rundt hodet på kua. Sakte gikk de over plassen kvit av sollys. Mange hadde gått hjem, lei av vente eller var sannheten for forferdelig. Jeg sto alene i lyset, skulle jeg også gå hjem? Så kom skuddet. Høyt og kraftig, jeg ventet på ennå et. Over plassen kom en gutt gående. Det var den eldste av oss. Han hadde forhandlet seg fra til å bli med. Nå så han blek ut. Hva skjedde? Han svarte ikke. Nysgjerrige spurte jeg igjen, jeg hadde jo hørt et skudd: Hva skjedde? Æ ska heim å spis, sa han og jeg så nå at ansiktet var helt kvitt.

Nå var alle borte. Jeg gikk over plassen, nærmet meg åpningen hvor de hadde tatt kua. Kanskje de skulle skyte en gang til mens jeg så på. Hadde de pistoler, sånn som oss, men ordentlige? Jeg så ingen ting. Det var helt mørkt. Jeg gikk så langt jeg turde inn i mørket. Jeg hørte mennene og etterhvert så jeg dem. Så de meg, så brydde de seg ikke. Hva luktet det? Kaldt, fuktig luft og en lukt jeg ikke kjente. På gulvet lå et vaskefat. Større enn det vi brukte til å vaske oss med når vi var på landet til mormor og morfar. Fatet var av gulbeige emalje og med en mørk ring rundt kanten. I fatet lå en trepinne. Fatet var fylt med noe svart. Så så jeg plutselig kua, hun sto ikke lenger, hun lå flatt på murgulvet. I halsen var det en stor åpning.

Jeg gikk ut i lyset igjen. Ingen spurte meg hva jeg hadde sett. Jeg hadde ingen ting å si.

Kua mi
Akvarell av Astrid Johanne Norgård

Alt treng ikke diskuteres

2009-03-31T16:06:00.002+02:00

Tidligere fylkesmann og lærer Inger Lise Gjørv døde 28. mars 2008. Under oppslaget har Trønderavisa forumoverskriften: DISKUTER DENNE SAKEN. Noen ganger lar en samfunnsdebatten kvile og minnes. Jeg minnes Inger Lise Gjørv en dag ville flytte på pultene som sto på rekke og rad. Dette skjedde på slutten av seksti-tallet. Vi skulle samles fire og fire rundt et bord og løse en oppgave i lag. Det var uhørt, å snakke sammen med medelever i timen var nesten som å fuske. Hun fikk i gang det første gruppearbeid. Siden ble det flere gruppearbeid og samarbeidsprosjekter, men det tok tid før jeg forsto at jeg hadde en betydning som aktiv deltaker og ikke som en reproduserende elev.

Heia, heia

2009-03-28T22:34:00.003+01:00

Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.

Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.

Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.

---

Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.

Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.

Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?

Hvor er dyslektikerne?

2009-03-08T20:37:00.004+01:00

Og ikke minst hvordan har dyslektikerne det i dag. Det er gjennomsnittlig et par i hver klasse, og på yrkesfag litt mer. Får de forsatt som oppgave å skrive feilskrevne ord tre ganger som et mini treningsopplegg som skal gjøre dem feilfrie? Sorterer lærerne feilene: Noen feil får ett rødt strek, andre to, også videre helt opp til fem røde streker for de skikkelige alvorlige feilene. Feilene hvor norsklærene kan få slippe ut sine røde aggresjon mot ord som både inneholder feil bokstavrekkefølge manglende vokal eller ennå verre, feil vokal kombinert med forakt for dobbelt konsonant regelen? Nei, tvilsomt - i Word er del vel mulig med dobbel gjennomstrekning og med understrekning. Det blir det bare tre.

Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?

- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.

Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.

Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.

Dypt nede

2009-03-01T14:05:00.008+01:00

Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.

"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.

Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.

Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.

Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.

---

Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.

Gymkarakter: Fritatt

2009-02-25T18:12:00.003+01:00

Strekk hendene, bøy knærne, stå på en fot, bøy til høyre. Var det vanskelig å følge instruksjonen, var det bare å se på læreren som gjorde øvelsene speilvendt. Linjegymnastikk har alltid likt. I senere tid har jeg fått vite at linjegymnastikk har militær opprinnelse. Jeg liker linjegymnastikk likevel. Linjegymnastikk mestret jeg, ballspill har jeg aldri mestret. Jeg ser aldri på fotballkamp. jeg forstår det ikke. Jo, jeg forstår at ballen skal i mål, men jeg forstår ikke at det tar så lang tid og alt det der mellomspillet.

Det er noe som er så åpenbart at det for noen forblir en hemmelighet. Alt for seint oppdaget jeg ballspillhemmeligheten. Hemmeligheten er: fest blikket på ballen hele tiden og ikke tenkt. På den måten slipper du å bli forstyrret i tankene og kan trekke deg unna i tide. Slik slipper du å bli nedrent av sportsidioter som har ballen som eneste mål.

Vi tøyde og strekte. En strekte seg lenger. Han nådde gulvet med letthet.
Han var klassens sprekeste og spilte organisert fotball. Det er rart hvordan en elev plutselig kan bli klassens representant. Han sa at dette er kjedelig og så var linjegymnatikken slutt og ballene kom fram. På andre siden av den tykke skyveveggen hørtes musikk. Jentene beveget seg etter musikk de hadde ikke baller, men ringer. Veggen var så tykk at jeg vet ikke hva de gjorde. Jeg tror ordene jazzgymnastikk eller rytmisk sportsgymnastikk kan beskrive aktiviteten. Jeg er helt sikkert på at ikke var kvinnefotball. Ordet fantes ikke på den tiden.

Det er noen ganger jeg føler at jeg et født for tidlig, og den følelsen blir sikkert sterkere og sterkere som årene går. Jeg er sikkert på at jeg har behersket dans bedre enn ballspill. Volleyball var blant ballspill det beste ballspillet jeg kunne spille. Plasserte jeg meg bakerst i et hjørnet kunne jeg stå og tenke helt i fred helt til timen vart slutt.

Nå viste det seg at det skulle bli mange volleyballkamper og det skulle brukes regler. Den som vant, kunne gå videre. Det gikk visstnok an å gå helt til finalen. Disse reglene hadde ikke noe å si for meg. Jeg satt i badstua. Vi var flere som testet hvor lenge og hvor mye varme vi tålte før vi baset oss i snøen. Etter reglene skulle vi ikke gjøre det. Vi skulle spille volleyball. Etter de nye reglene skulle vi bevege oss også. Det var ikke mulig å beholde hjørneplassen lenger. Etter hvert mål skulle vi skifte posisjon. Det var ikke til å unngå at en ball kom rett i mot meg.

En natt løp jeg orienteringsløp. Jeg var ikke god til det heller. Jeg vet forskjellen på nord og sør og kan orientere kartet, men ikke meg selv, så jeg falt utfor en liten skrent og vrei skuldra ut av ledd.

Nå når ballen kom i mot meg, skjedde det samme. Arma ut av ledd. Farvel til volleyball og farvel til alt ballspill. Dans var ikke noe alternativ. Tiden var ikke moden.

Kaffe og sigaretter på kafeen ble mitt alternative gymnastikkopplegg. Visste alle arbeidsgivere som har vraket meg på grunn av fritattkarakteren at jeg elsket å følge linjegymnatikkreglen: Følg meg!

Du kan følge meg på twitter: kawelde

Deling

2009-02-15T16:41:00.007+01:00

Deling har vært livet mitt. Jeg forsto fort at alt måtte deles og jeg erfarte også fort hvordan ting deles. En sjokolade for eksempel, er lett å dele. En tar en kniv. Deler den i to. Den minste biten får jeg. Den største biten får bror min.

Brus kan deles på nesten samme måte. En heller en skvett opp i et glass, også en skvett opp i et annet glass. Slik holder en på til flaska er tom. Da vil en alltid se at det er litt mer oppi det ene glasset enn det andre. Det andre glasset får jeg. Slik er det å være lillebror.

Vi ble flinke etterhvert. Vi nærmet oss 50 - 50, men delingen måtte ikke bli akkurat 50 - 50, det var ikke rettferdig at jeg skal få like mye som bror min. Han som var større og gamlere og sterke og kunne telle lengre, enn meg. I en slik likedelt verden hadde det blitt lite slåssing.

Hundre personer vil nå dele det de har, og bruke det de får, på nettstedet til Ingunn Kjøl Wiigs. Har dem sjokolade? Har dem brus? Får dem det ut av sekken før båten synker?

Det rart med ting og ikketing. Sjokoladeting blir mindre og mindre for hver gang en deler. Men ikketing som brøkregning kan deles gang på gang med nye elever, og gleden blir bare større og større.

20 ting

2009-02-01T16:56:00.008+01:00

Verre enn 7 ting?

Det er lett. Kopier teksten. Lim inn i bloggen din. Visk ut ordene etter kolon (mine svar). Skriv dine svar, som alle sammen skal begynne med forbokstaven din. Svarene skal være virkelig. Ingen kreativitet. Det er det som er vanskelig, men bruk Internett. Du kan ikke bruke samme ord to ganger.

Når du er ferdig, må du tagge 20 andre. Nei, jeg ombestemmer meg. Når du er ferdig, legger du inn en kommentar.

Hva heter du: Kjell Arild
Et ord på fire bokstaver: Kake
Et guttenavn: Kim
Jentenavn: Kari
Et yrke: Krambukar
En farge: Kaki
Noe du har på deg: Kortbukser
Matrett: Klubb
Noe du finner på badet: Kniv
Et sted: Kirkenes
En grunn for å komme forseint: Knivskade
Noe du roper: Kaboom
Filmtittel: Knowing
En drikk: Karsk
En musikkgruppe: Korn
Et dyr: Katt
Gatenavn: Kirkegata
Bilmerke: Kia
Sangtittel: Kjærlighet (Sissel)
Et verb: Kikke

(Etter en ide fra Facebook.)

Jævelen

2009-01-30T18:25:00.007+01:00

Det er ingen hemmelighet at jeg er født like etter Krigen. Det var fredelig etter Krigen. Det var godt å vokse opp etter Krigen. Murhusene lå i ruiner. Trehusene var borte. De hadde forsvunnet i flammene fra tyskernes brannbomber.

I Grubba, ei sørvendt grusskråning, lekte vi time etter time. Vi hadde ingen ting etter krigen, men vi fant en stein som passet til handa og så hadde vi en bil. En bil som planerte veg i grusen og som etterpå kjørte på den nylagde vegen. Når sola sto lavt i vest og dagen var på hell, ble steinen til fly. Flyene slapp bomber og med litt hjelp av føttene, ble hele byen vi hadde laget, jevnet med jorda. Neste dag lå hele grusbakken klar til nybygging.

En dag var det en gutt vi ikke kjente der. Han sa ingen ting. Han var der hver dag. Han var visst på ferie. Noen hadde fått vite at han kom fra Tyskland. Noen hadde fått vite av noen voksne som hadde tyskkunnskaper at vi kunne spørre. "Was ist das?"

Vi spurte: "Was ist das?" Han så på oss, forundret. Hva mente vi? "Was ist das? Was ist das. Dass, dass, dass, wasss - isss - dasss", vi lo. Vi dannet en ring rundt han og ropte: "dass, dass, dass." Så han redd eller forundret ut? Jeg husker ikke. Vi puffet han litt, og så litt til. Han falt i grusen. Nei, vi sparket ikke. Jeg er helt sikker, vi sparket ikke en som lå nede. Og vi sluttet alltid når noen ba om nåde. Bad han om nåde? I så fall forsto vi ikke. Han grafset i grusen med begge hendene. Reiste seg og slengte grusen. Var han gal. Han kastet stein på oss. Noen slo, han falt. Han reiste seg igjen. Nå gråt han, men han kastet ikke noe, han spyttet. Den jævelen. Tyskerjævelen.

Twittermosaikken

2009-01-29T20:03:00.001+01:00

Se på denne mosaikken. Er jeg en taper? Hun som tipset hadde 565 på mosaikken sin.

7 ting pluss 2 til

2009-01-25T22:52:00.006+01:00

Einar har utfordret meg til å skrive 7 ting. Det syns jeg er hyggelig. Jeg har blitt "dulta borti," hei på deg! Dette klarer du.

Nå har jeg bestandig vært en vanskelig elev og aldri likt å gjøre hva andre ber meg om. Så derfor vil jeg heller skrive om mitt første kjedebrev, som egentlig var kjedekort. Jeg var så liten og så spendt på hva som ville skje. Jeg skulle sende et prospektkort til han som sto øverst på lista, og så skulle jeg sende vanlige postkort til fem andre, som igjen skulle gjøre det samme. På den måten skulle jeg få tusenvis av prospektkort. Jeg forsto det knapt. Jeg tror jeg var ferdig med første klassen på folkeskolen, og nå skulle jeg få slippe mine kort i postkassa.

Jeg skulle vente på mamma til hun kom ut igjen fra butikken med frimerke. Da hun kom ut i igjen var kortene i postkassa. Jeg hadde klaret det alene, åpne luka, putte kortene ned, ingen sak. Jeg var stolt, men måtte grine til slutt. Prospektkortet hadde ikke frimerke. De vanlige postkortene var ferdigfrankerte. Det hjalp ikke at fem av seks var frankerte. Det viktigste kortet, kortet med bilde hadde forsvunnet i den mørke åpningen og kom aldri til å komme ut igjen. Jeg hadde brutt brevkortkjeden. Jeg kom aldri til å få tusenvis av kort med bilde på. Hva straffen var for et slikt kjedebrudd husker jeg ikke. Ja, bortsett fra å få kjeft av mamma fordi jeg ikke hørte på henne, da.

Fortvilesen var stort, jeg husker det godt. Jeg tror jeg holdt kortet med bildet litt igjen også, men så bare fôr det liksom litt av seg selv. Jeg husker det var en solskinnsdag ved postkassen. Jeg innså hvor egenrådige og dum jeg hadde vært. Men det gikk det ikke an å få opp den kassa da?

Så sto mannen der. Mannen hadde nøkkel også. Mannen var postmannen. Mamma forklarte hvor ulydig unge hun hadde. Mannen smilte og fant fram kortet uten frimerke. Mamma satte på frimerke og ga det til ham.

En dag kom det et prospektkort med et bilde av et høyt, rart hus. Det var fra Malm og fra en gutt som het William. Det ble med det ene kortet.

Mange år senere begynte William i klassen min. En dag hadde hadde han vært på besøk hos en kammerat. Kameraten hadde et postkort fra Steinkjer, med stavefeil og venlig hilsen Kjell Arild snart 8 år.

----

Vil du vite ennå mer, du ikke trenger å vite, så kan du rulle deg helt nederst til starten på denne bloggen. Der står det hele 9 ting.

Jeg har plassert denne bloggen i Byafossen på norske bloggkart!

7 ting du kanskje visste

2009-01-25T19:21:00.005+01:00

Hva har professor Arne Krokan til felles med 11 årige Martine (snart 12 år) og hva skiller dem?

1 Begge blogger
2 Begge blogger om viktige ting.
3 Martine blogger om seg selv og slitt liv med venner og familie.
4 Arne blogger om en oppvekst i det digitale sa(mfunnet.
5 Martine har en oppvekst i det digitale samfunnet.
6 Arne reflekterer før han avslører 7 ting.
7 Marine har lyst til skrive og skriver 7 ting.

Katteinternett

2009-01-21T21:27:00.004+01:00

Har du tenkt på hvorfor du blogger? Har du tenkt på hvorfor du må gjøre det så ofte, og at du ofte føler et behov for å skrive selv om du ikke har noe å skrive om?

Ja, for du er en lystblogger? Det er dem jeg tenker på. Skolenorges tvangsblogger kan vi snakke om en annen gang. Det er skjulte krefter som styrer oss lystbloggere. Krefter som ligger utenfor oss selv, og som tvinger oss til å sjekke twitter, bloglines og facebook før vi lager et nytt blogginnlegg. Vi tror det er artig å vite hva andre gjør. Det er ikke slik. Vi blir brukt.

Jeg skal utføre en kvantitativ undersøkelse snart. Kvalitative motforestillinger kan du legge i kommentarfeltet nedenfor. Dessverre kommer de til å bli slettet så fort jeg har lest dem. Når jeg nå vet noe som bare jeg vet, kan jeg ikke la denne viten bli fjernet av fantasiløse motforestillinger.

Det er det umerkelige nesten knapt sansbare jeg skriver om. Likevel er kraften stor. Hvor er hovedsete for denne kraften? TV-en? Nei, det er lenge siden en hengte ullteppe over TV-en eller lukket sjalusidøra for at NRK-folka ikke skulle se hva som foregikk i stua. Men hvem er det som har overtatt ullteppet, puta og stuas beste stol? Katta ja, katta kan, uten å spørre og uten dårlig samvittighet ta eiendomsretten over både stol og familie. Også bruker den oss. Vi tror den sover og drømmer der den ligger og kroer seg, vifter litt med ørene og av og til gjør et lite vift med den ytterste halespiss. Det den gjør, blir nå blitt åpenbart for alle: den kommuniserer med andre katter hos bloggende mennesker. I mellomrommet mellom ordene, i pausene mellom setningen sender kattene sine umerkelige meldinger til verdens katter over katteinternettet.

Det automatiske kurset, som overrasket

2009-01-19T21:17:00.006+01:00

Mange ser tilbake på året som har gått og reflekterer over det. Det kalles ofte rekleksjonsblogging. En kan da ikke avsløre at en egentlig er ganske så tankeløs i det daglige.

Nå når web 2.0 kurs blir tilbudt massene, vil jeg tenke tilbake til høsten 2007 da web 2.0 var et ukjent begrep for meg. Kanskje hadde Einar Berg tidligere sendt ut ei melding med ei lenke til det australske web 2.0 kurset. Jeg husker ikke og han husker ikke. Slik er det å bli voksen. :)

Men det var han som sendte ut invitasjon til et gratis kurs i flervalgstester. For en gangs skyld handlet jeg raskt og ble med. Kanskje het kurset egentlig automatiserte tester, jeg husker ikke. Men jeg husker hva som skjedde, oppgaver som skulle leveres inn og tidsfrister som så ut til å være langt bort i tidshorisonten plutselig var der, og hvor var gruppedeltageren? Når var vi innen for Moodles trygge vegger, og når var vi ut i den skumle Internettverdenen?

Det fantes en wiki i kurset. Det hadde jeg lenge hatt lyst til å prøve. Jeg hadde vel egentlig prøvd, men hadde blitt utestengt på grunn av do-vegg setninger. (Slik er det å dele ip-adresse med umoden skoleungdom.) Jeg syns wiki var morsomt og hadde lyst til å bruke den mye, men så var det de obligatoriske oppgavene som måtte gjøres først. Wikien bare lå der som et hjelpemiddel til utforsking. Vi hadde ingen wikioppgaver.

Jeg ler forsatt når jeg tenker tilbake. Automatiserte tester, begynnelsen på skoleautomatiseringen som til slutt overflødiggjør lærerne. Jeg hadde tatt webkurs før, der lærte jeg etterhvert at hvis det ikke sto noe etter den innlevert teksten, så var det ok - kanskje, jeg ble aldri helt sikker. Så skjer det merkelige, i faget Automatiserte tester, så dukker det opp en lærer som - jeg er hundre prosent sikker - ikke er en robot, men et menneske! For en overraskekelse. Svend Adreas Horgen svarte alltid på mail. Han svarte raskt, han svarte godt.Når han på slutten av kurset vurderte arbeidet mitt, fant han fram positive ting jeg ikke selv så og holdt munn om svakhetene jeg visste også var der. Det er ingen tvil. Det med denne bakgrunnen jeg nå føler meg komfortabel med å være en del av Internett.

Takk mentor Svend Andras!

Ei fjommengd tekst i ei bok

2009-01-17T21:33:00.011+01:00

Før krigen var papir dyrt og mange måtte tenkje før ein skreiv. Elektrisitetslæra som er sitert nedafor er opphavlege på ei side. Teksten må vere eit førebilete for ein kvar fagbokforfattar, eg meiner forfattar av digitale fagtekstar.

Den elektriske straumen er ei rørsle, ein straum, av små fjommengder som ein kallar elektronar, og styrken på den straumen er den mengd elektronar som i kvar sekund gjeng gjennom ein fastsett tverrskurd på ein leidar.

Straumstyrken mæler ein i ampere (A). For at desse elektronane skal røra seg, må det eit trykk til. Dette trykket kallar ein spaning og mæler det i volt (V).

Det arbeid som ein straum gjer for kvar sekund når han gjeng gjenom ein leidar, er lik produktet av staummengdi som gjeng gjenom leidaren, og trykket som trykkjer straumen gjennom leidaren. Dette arbeidet mæler ein i watt (W).

1000 watt = kilowatt = 1kw
736 watt = 1 hestekraft = 1hk

Brukar ein 1 W i ein time, fær ein 1 watt-time
1000 Wh = 1kwh (kilowatt-time)

Arbeid pr.sek. (yting) = straumen x spaningi.

Den elektriske straumen som gjeng gjenom ein leidar, møter alltid motstand, og det er dette motstandet som gjer at ein må ha eit trykk, spaning, som driv elektronane fram gjennom leidaren.

Di større dette trykket, spaningi, er di større er den straumen av elektronar som gjeng gjenom leidaren. Og umvendt er straumen mindre di større motstanden er når spaningi er den same.

Det vil seia, straumen = spaningi : motstandet

Motstandet mæler ein i ohm.

Er det straum som gjeng gjenom ein leidar 1 amp. og spaningi som trykkjer denne straumen gjenom leidaren 1 volt, då er motstandet i leidaren 1 ohm.

Dei som grev ei greft ...

2009-01-16T12:40:00.004+01:00

Skriv svara i kommentarfeltet

6 mann brukar 15 dagar à 10 timar til å grava ei greft som er 160 m lang, 1,5 m brei og 80 cm djup. Kor lang tid treng då 4 mann til å grava ei greft som er 1 1/4 gong så lang, 4/5 so brei so brei og 1 1/2 gong so djup, som den fyrste, når dei arbeider 9 timar for dagen og hev 20% tyngre jord å arbeide med?

R.J Angen
Rekneuppgåvor for ungdomsskulen
Oslo 1936

Fanden

2009-01-10T19:39:00.014+01:00

Det var ikkje snøkave dagen eg møte fanden. Dagen var klår, og om nokre timar kom sola til gjere klasserommet ulideleg varmt. Fram for meg låg arket. Eg hadde teke eit val. Eg skreiv oppgåve nummer tre, planken.

Kvifor nemnde alle den lette oppgåva for planken? Skreiv du ein planke, kunne du berre lata penna trylle fram ord, like lett som du trilla ei trillebår? Har nokon trilla ei trillebår etter ein planke? Det er ikkje lett. Det er ikkje lett å skrive nynorsk heller. No har eg skrive ein setning.

Kanskje planken ikkje er ei lange rekke av plankar ei skal balansera ei trillebår full av murstein på. Kanskje planken er stutt. No har eg skrive to setningar. Korleis er det med hankjønnsorda i fleirtal, skal dei enda på -er eller -ar?

Ei innleiing må ha fleire enn to setningar. Eg skriv to til, men j-en, kor skal han vere? Ein ting er sikkert. Ikke heiter ikkje ikke på nynorsk. Nynorsk er lett, sa læraren, du skriv nett som du snakkar. Eg seier ikkje ikkje, eg seier itj. Skal j-en kome før k-en då? Men så var det noko med i-en og y-en som var ein tur på byen. Dei helsa ikkje på j-en sjølv om dei kom frå same alfabet. Er bokstavane i nynorsk ansleis enn bokstavane i bokmål?

Kanskje eg skulle skrive ein annan oppgåve. "Mange små skular blir no slått saman til store skular. Kva føremon kan det ha?"

Nei, eg har valt å trille trygt på planken. Dessutan har eg skrive fleire liner. Men har eg meir å skrive om? Og korleis skal ein skrive noko vettug når det er forbode å skriva begynne, mulighet og kjærlighet?

Eg blir svimmel. Magen snurpa seg saman. Enn om eg går no? Berre leverer og går. Eg har streva og sveitta i snart ein time.

Med bind for augo, står eg ytst på planken. Havet fossar nedunder. No forlet eg båten dei kallar skule. Hjarte bankar eg, blir merksam på pusten. Eg må trekke han djupt for at hjarte ikkje skal eksplodera. No kunne eg tenke meg å ta fram sigarettane, men eg må ut fyrst. Det var då eg høyrde stemma åt vestlandsfanden. Han kviskra bak øyre mitt.
"Ingen stryk i nynorsk!"
"Å?" Eg ble med eit roligare, nesten glad.
"Hugsar du ikkje kva lektoren svara då ei engsteleg jente, som torde tenkje tanken heilt ut, spurde: "Enn om vi stryk?"
"Nei, dykk stryk ikkje!" svara han.
Glad til sinns, gav eg vakta arket med fire liner og gjekk ut i sola og tok fram sigarettane.

Fanden annamme. Eg strøk.

-----------------------------------
Nokre rettskrivingfetisjtar har gjort meg merksam på at siste ordet er gale. Det heiter ikkje strøk.

Retting
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke

Tinga

2009-01-09T23:34:00.003+01:00

No har eg bytta namn på bloggen til Tinga. Ein gong skal eg syne 99 bilete her. Kvart bilete skal syne ein ting. Kvar ting har ei historie, og den historia har eg tenkt å skriva. Kvifor er eg oppteken av ting? Jo, det starta med dei 23 tinga om web 2.0. 23om20.wordpress.com blei min fyrste ordentlige blogg. Så fylgde 23tingom2null.wordpress.com - eller var det omvendt.

Det er på blogger.com ein skal blogge, viss ein skal følje dei 23 tinga. Difor måtte lag ein blogg her òg. Namnet 100 ting hadde nokon andre teke. Kva er gale med ein mindre. 99 er jo eit like vakkert tal som 100. Eg lærte at det hadde vore, og kanskje fortsatt er, ein internettleik å skriva ei 100 liner lang liste med ting, som fortel noko om ein sjølv. Mitt mål er 99 liner - og 99 bilete. Eg har kome til 9 liner om meg sjølv og 0 bilete. Men måla skal ein aldri gløyma.

1000 things that matters er òg ei liste. Lista inneheld ikkje 1000 ting enno.

Kvifor bloggar er på nynorsk? Jo, har noko med noko som hende ein føremiddag for mange år sidan. Vil du høyre historia?

Talk with Dave

2009-01-05T20:41:00.002+01:00

Verden forandrer seg. De fleste lærere kan nå åpne e-post, og i år skal alle lærere blogge. Ungdom derimot er på You Tube.

A YouTuber

1000 ting

2009-01-05T19:47:00.002+01:00

Telecom selskapene i USA har tatt på seg ansvaret for samfunnsutviklingen.
If meaning is created through language, then our society is created through its communications technology.
Accenture betaler filmen som føljer prosjektet: http://www.1000thingsthatmatter.com/

Eg likte ting #230, men gjer samstundes merksam på: det er ikkje eg som skreiv den tingen.

Murakami

2009-01-04T23:32:00.002+01:00

Klassekampen skriver litt foraktelig (?) om kulturkonsumentenes forhold til Murakami, i de siste avsnittene får han riktig nok den kred han fortjener. Om Murakami er er Armani eller Hennes & Maurtiz bryr jeg meg lite om. Om han blir mainstream så venter fine leseropplevelser på massene.

Jeg må oppdatere Library things med Murakami så noen tror jeg bor i den penere del av byen og ser på ballett.

Å danse sitt navn

2009-01-02T18:40:00.009+01:00

Å danse sitt navn? Jeg har ikke hørt noe mer tøysete. Det måtte sjølsagt være en pedagog som kunne komme med et så dumt forslag. Det går ikke an å danse sitt navn, og dessuten kan jeg ikke danse.

Men før jeg utfordrer flere bloggere til å legge ut sin danse-sitt-navn-dans på You Tube, må jeg bevise at i alle fall jeg mener det er umulig. Så står jeg her midt på gulvet, splitter naken og skal bevise at det er umulig å danse: Kjell Arild Welde. Hvorfor naken? Jo, hvorfor har jeg trekt for gardinene og slått av lyset? Jeg vil danse i mørket. Rytme. Har noen beskyldt meg for å ha rytme? Aldri. Ell, ell, ell, ... ell, ell, ell ... ell, ell ell. Kjell skal komme av ordet kjel. Jeg beveger meg mot gulvet og lager en kjel-lignende bevegelse med hendene. En bevegelse jeg ikke ser, men jeg kjenner magen møter lårene. Det ble for mye ribbe i år også. Offerkjel eller kjell det er det samme. Har noen sett en offerkjel? Den må sikkert være stor nok til en okse. Jeg prøver å gjøre kjelbevegelsen større, men ser ikke en keramikkpotte som står for langt utpå gulvet og faller.

Arild betyr hær. Vel oppe på beina igjen, putter jeg potta under senga. Kjell med sin hær over sengegavlen dro. Det er jo lett, jeg går en mars.

Welde da, hvordan danse Welde, vel, det får bli noe lyse armbevegelser. Vel blåst. Jeg sjekker videoen som webkameraet har tatt. Det ble for det meste svart. Ingen overraskelse en måneløs natt med fortrekte gardiner, men lyden den ble morsom den.

Everyone has a story

2008-12-29T13:08:00.001+01:00

Check out this SlideShare Presentation:

Everyone has a story

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: story everyone)

IT-skurkene vinner

2008-12-01T22:47:00.002+01:00

Teknisk ukeblad nummer 41 har et oppslag med overskriften IT-skurkene vinner.

Nei, det ingen nyhet. Det vet jo jeg. Det er en trend. Etter å ha beskrevet dagens situasjon med få store virus-alarmer, som gjøre oss alle trygge, forteller Mikko Hyppönen om bot-net-progammene som skuler seg i de fleste pcer.

Fremtiden blir verre spår Hyppönen i det finske sikkerhets selskapet F-Secure og tror at vi vil omtale dagens spionasje og svindelforsøk som gode gamle dager.

Men han gir også også håp: internasjonalt politisamarbeid kan bekjempe trenden. Jeg håper politet etterutdanner seg i sosiale teknologier.

IT-skurk

2008-12-01T22:38:00.005+01:00

Jeg fikk en en konvolutt en dag. Viktig sto det med rød skrift. Jeg ventet å finne "Åpnes med en gang" på den andre siden av konvolutten. Disse reklamefolkene får det til. Teksten var klin lik håndskrift. I det jeg åpnet konvolutten, så jeg det var håndskrift. Rødmen steg, brevet var fra banken. Har truslene om å skifte bank endelig virket. Har de satt ned renta?

Nei. "De har blitt utsatt for svindelforsøk", sto det i brevet. Det er lurt å sperre kortet, oppfordret en eller annen saksbehandler meg. Nå har jeg registret meg på de fleste internett-steder som tilbyr gratis sosial omgang. Jeg er blitt flink og skriver raskt.

Hvor bor du? Norway. Det vet de fleste. Når er du født: 1948. Ingen hemmelighet. I rottens år. Og dine interesser? Du trenger ikke svare nå, du kan redigere din profil senere. Din mors pikenavn, eller en lærer(inne) du var glad i eller navnet på kjæledyret ditt, i tilfelle vi skal sende deg et nytt passord -sånn bare for sikkerhets skyld. Forøvrig hva er passord til e-posten sin? Skriv det her: ....... Kors på halsen vi lagrer det ikke. Vi vil bare finne ut om du har noen venner allerede. Og du, du har en person som er hemmelig i forelsket i deg. Vil du finne ut hvem det er? Registrer deg her!

Fødselsnummret mitt det er vel hemmelig? Nei, det er lenge siden, veldig lenge siden. I hullkortiden var det eneste mulighet til koble registre. Nå er datamaskinen så ufattelig raske, på kort tid er sannsynligheten for at kjell welde, kawelde, kjell arild welde er samme person beregnet, og koblingen gjort. Er han rik? Litt rik akkurat nå, før julehandelen?

Tror du jeg kjenner noen vil meg ondt? Nei, det er vel bare utenlandske hackerprogram som dundrer på min dør.

Det var ikke svindelforsøk. Det var svindel. Ekte svindel. Kortet er sperret. Jeg må gå rundt som en uteligger i julehandelen, men internett-tilgang har jeg, kanskje helt til 2009.

Raskere enn trappa - kanskje like greit?

2008-12-01T20:07:00.005+01:00

I nummer 41/08 av Teknisk Ukeblad uttrykker redaktøren skepsis til nettsamfunn. Så internett-sosial som jeg har blitt, ble det e-post til redaktøren.

Hei Tormod.

I dag har vi holdt på med lynmeldinger i klassen.
- Skal vi ikke lære noe, da?
- Dette kan vi da.
- Vi holder på med det hver kveld
- Du får ta ansvaret når data-ansvarlig sjekker loggen.

Vi er på prinsipielt grunnlag ikke så skeptisk til nettsamfunn, som nyhetsredaktøren i Teknisk Ukeblad. Litt må det koste å bruke gratis tjenster. Vi er så lite skeptisk til nettsamfunn at vi har kastet oss over nærmer 23 ting fra de siste internett-tjestene, hvor av de fleste kan kalles sosiale teknologier.

Faget er virksomhetstøtte og elevene er kommende ikt-serviceteknikere. Om noen år er de drifter av datasystemer og støtte og veileder i internett-tjenster. Kanskje kalles lynmeldingenetjenste da Unified Communication istedet for MSN. Det viktigste er om informasjonen førere til handling, nye innkjøp, ny informasjon eller overraskende informasjon som pappa lager middag.

Seksten sytten-åringer spiller på lag med hverandre. Flott eller å si det på engelsk wow! Kanskje samarbeider de om bedre verden eller om en avsluttende krig om noen år, sosiale teknologier hjelper dem på veg.

Vi vet ikke lenger hva som er private ting og hva som er alles kunnskap. Derfor legger jeg også denne meldingen ut på bloggen

http://99ting.blogspot.com

Ikke vær skeptisk, legg inn en kommentar!

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas, del 2

2008-11-30T12:36:00.004+01:00

Jeg tror jeg hadde lest en blogg på Wordpress. Jeg tenkte og gruet meg litt, tør jeg virkelig dette? Det jeg hadde i hodet, var midt blinken for en kommentar. Velformulert, litt vittig - jeg laget en kopi, limte inn i Word, rettet skrivefeil, limte tilbake i kommentarfeltet og trykket stolt submit.

Du må være innlogget først, hvis du vil legge til en kommentar, svarte systemet. Sign in, sign on, sign up, sign down jeg tror jeg vet forskjellen nå. Som nyregistrert bruker er jeg tilbake til bloggen til dama, ja det var helt sikkert en dame, men hvor er kommentaren? Jeg finner ikke vinduet med min fantastisk kommentar, piffen er borte og jeg gidder ikke å begynne på nytt og jeg må innse at jeg har kastet bort arbeidstid på internett - igjen.

Slik var mitt første møte med Wordpress, skal jeg anbefale travle folk ennå mer datasløsing?

Web 2.0 med sine 23 ting bølger over hele bibioteknorge fra sør til nord. Det er ikke rart bibliotekaren i huset spør meg om råd om noe jeg ikke vet noe om. Kom jeg på det, eller bare dukket det opp som en følelse av lyst til å finn ut hva som lå i begrepet web 2.0 etterfulgt av en tanke: dette må da gå an å bruke i virksonhetsstøtte biten i ikt-servicefaget.

Blogging min startet med bloggen 23om20 på wordpress. Jeg var fornøyd med være ett tall, anonymt og trygt. Når jeg leser de første innleggen til andre bloggere, ser jeg de tenke over det samme: blogging er litt skummelt, skal jeg være meg selv, skal bruke et bilde av meg selv eller skal jeg bruke en froskeavatar? Og så fanger skrivingen, fanger ja, jeg mener fanger, nesten umulig å slippe tastaturet. Det er ingen norsklærer som skal lese teksten og komme med røde streker og sine vurderinger av min tekst. Friheten et enorm, ideene mange.

Så kommer tvilen, er det noen som leser bloggen, får jeg noen kommentarer? Nei. Jeg leser desperate blogger som trygler om kommentarer. Nei, jeg er ikke alene om å være alene!

Skal jeg anbefale andre å begynne å blogge? Det er skiføre utenfor vinduene og glassrutene. Her sitter jeg med fortrukne gardiner som eller annen Wow-spiller og taster frenetisk på tastaturet, skal jeg anbefale denne tidssløsingen til andre?

Forsettelse føger.

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas?

2008-11-30T01:42:00.006+01:00

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas Horgen? Han oppfordrer alle til å begynne begynne å blogge, og de som har begynt, skal dra en en eller flere - og til og med sjefen - inn i bloggosfæren. Begrunnelsen er fordi det er sundt. Like sundt som tran og banan.

- Hei sjef, liker du banan?
-
- Enn tran?
-
- Det er sundt!
-
- Begynn å blogg!

Jeg blir nok ingen stor misjonær og tvilen på jeg får noen mannlige kollegaer til å begynne å blogge er svært liten. Men utfordringen og god, og litt misjonsarbeid har jeg gjort. Jeg har misjonert for Creative Commons lisensen i to forsamlinger.

Før jeg hever røsten og forteller om livet før og etter bloggingen må jeg tenke meg om. Så her begynner en refleksjonsblogg.

Langt borte i fortidståka har jeg et minne om at jeg prøvde ut Wordpress. Litt sikrer er jeg på at jeg for noen år siden registrerte meg hos blogger.com. Jeg tror jeg ga bloggen en et kreativt, anoymt navn, Titariarain eller noe slikt. Jeg er ikke i stand til å finne tilbake. Det ikke noe stort tap. Jeg ville ikke skrive om hva jeg gjorde eller tenkte eller om tenkelig ennå verre: følte. Jeg tror jeg limte inn noen Piet Hein gruk, som jeg etter lang leting hadde funnet.

Tenker jeg lenge nok og akkurat nå kommer jeg på, jeg har vært misjonær! Jeg er nesten helt sikker på at dette skjedde i den siste timenen vi hadde valgfag data. Den absolutt siste timen, det året det ble slutt med valgfag. Jeg viste en eleven hvor lett det var å lage en blogg. Mye, mye enklere enn å bale med html og javascript, som vi hadde holdt på litt med i løpet av vinteren. Eleven var interessert, men sa etter at demonstrasjonen var ferdig, dette tror jeg ikke jeg får bruk for.

Jeg har heller ikke fått bruk for blogging før i høst. Ingen bad meg å begynne blogge om stort og smått. Det hjelper vanligvis ikke så mye å be meg å gjøre noe heller. Men før jeg forteller om denne høsten må jeg fortelle om høsten/vinteren i fjor.

Einar Berg hadde sendt ut en melding om at Hist hadde et kurs i automatisert tester. Jeg meldte meg på umiddelbart. Og kommet med så vidt. Kurset var gratis, men visste vi gratispasjerene at det kom til å ta tid, og at det var obligatoriske innlevering?

Jeg skrev litt på en Wiki og fikk slutt gjort det obligatoriske. Men det som er det morsomste å tenke på er at kurset het automatisert tester og at forventningene gikk i retning av hvordan fabriker vi elever med hjelp av digtale flervalgstester. Jeg tenkte å være kritisk sånn som jeg er til alt til å begynne med, men så var det rare med læreren Svend Adreas Horgen, Han svart raskt på e-post. Alltid. Og svarte godt og langt. Etter vært har jeg fant jeg ut han ikke var en automat. Han var et menneske med positive holdinger til mennesker og til teknologi og internett.

Det ble derfor naturlig å begynne å bruke en wiki i den nye klassen i høst. Men læreplanen hadde noen forunderlige ord om virksomhetsutviklig og virksomhetsstøtte. Det ble vanskelig å putte interrupt rutiner og bios-kall inn i den båsen. Men så nådde spruten av web 2.0 bølgen meg.

Det kommer neste innlegg å handle om. Nå avslutter jeg med å si: bloggingstoffet er sterke saker, søvn og mat ignoreres.

Misjonering har vel aldri vært lett

2008-11-29T17:34:00.002+01:00

Blant misjonshistorier jeg har hørt, er det en jeg husker godt.

Den er vanskelig å skrive fordi det er sålenge siden jeg hørte den, så ordene må tilpasses tiden vi lever i.

Det handler om negre, hedninger, kristne, idioter og brutalitet, men det kan jeg ikke skrive om på en ikke passordbeskyttet blogg. Men egentlig handler det ikke om noe av delene. Historien kan være sann, men det er ikke sikkert. Det kan hende det hendte i Sør Amerika, Asia eller i Afrika, men det er heller ikke sikkert.

Hva er misjonering? Bruker vi ordet i vid forstand, så kan vi si det er et budskap, kjent i en kultur som skal gjøres kjent i en annen kultur. Budskapet skal ikke bare gjøres kjent på den måten at jeg kan si, jo dette kjenner jeg til, dette har jeg kjennskap til. Helst skal budskapet nå helt fram til hjerte, i det minste under huden som en alien-implanentert chip.

Alså engang, et eller annet sted, hadde en person fra en kultur snakket med mange, for ham fremmed mennesker, fra en annen kultur. Altså ikke så ulikt det som som skjer når en engasjert lærer snakker til en ikke så engasjert klasse. Men den person ga heller ikke opp, han snakket om det som sto i den kjæreste boka hans: Bibelen. Selv om lønna var lav og begeistringen hos tilhørerene mindre, så forstatte han. Tilhørerens oppmerksomhet var alle andre steder, ufokusert ville vil ha sagt i dag.

Hver dag var likedan. Hver dag var en hverdag, for å uttrykke meg språklig billig. Det var først når han kom til Markusevangeliet at han opplevde det mange kjemilærere opplever når natriumklumpen når vannet.

Det blir stilt og spørsmålene kommer: hva skjedde? Oppglødd av den uventete oppmerksomheten fortalte han historien om igjen og om igjen, og prøvde å svare på de praktiske spørsmål som uventet dukket opp. Med en følelse av endelig å ha lyktes gikk han til sengs.

Nest dag ble han hentet. Korset sto klart.

SaaS (Software-as-a-Service)

2008-11-29T00:00:00.006+01:00

Er SaaS (Software-as-a-Service) det rette for din bedrift?

David Coursey skriver greit om programvare. Fra historiske disketter til tjenester på internett. Artikkelen passer bra inn i virksomhetsstøttefaget.

Mellom angst og kjedsomhet

2008-11-28T23:13:00.004+01:00

Mellom angst og kjedsomhet ligger flytsonen. Dit kan elevene bringes ved hjep av spill-teori. Foredraget virket troverdig fordi fordragsholderen innrømmet at det ikke var mulig å gjøre det med alle elevene. Jeg syns det luktet litt amerikansk Skinner-teori, men jeg er villig til å gjøre alt som øker elevenes læringsaktivitet.

Jeg prøvde meg som misjonær for Creative Commons lisensen. Jeg fikk sagt det jeg hadde på hjertet. Men satte jeg hjertene i brann? Nei. Var det noen som merket at jeg glødet litt?

Og nå det magiske stoffet: Blogging!

2008-11-27T23:33:00.002+01:00

Jeg skal skrive litt om bloggingstoffet. Som alle stimuli er bloggingstoffet avhengighetsdannende. Det er vanedannende og euforistisk. Ved ukjente og uventet kommentarer kan den euforististisk virkningen bli så sterk at en havner i det som enkelte har benevnt bloggosfæren. Mye av avhengihetsvirkningen skyldes nok denne henrykkelsen.

Ofte etter kort tid skjer det mentale forandringer hos bloggeren. Det gir seg slike utslag som at bloggeren slutter å snakke; Han vil heller skrive. Den virkningen er riktignok ikke så tydelig hos kvinnelige bloggere som hos mannlige.

En hver liten dagligdags hendelse setter tankene i sving. Og det er det i for seg ikke noe i veien for, men nå skal ikke tankene lenger fade ut som før. Nei, de skal ned på papiret, unnskyld det stygge ordet, de skal i bloggen.

Hei Per Gunnar og PT

2008-11-26T20:55:00.002+01:00

Jeg har blitt opptatt av sosialen nettverk i det siste. Derfor vil jeg si, takk for seinest, og vi forsetter og møtes på internett.

Først litt om min databruk i det siste. Jeg skriver og leser e-post, leser vg på nett, jeg kan de vanligte itsl-tingene og bruker itsl i undervisninga.

Egentlig er jeg blitt mer interessert i sykling enn i data.

Men så i høst ramlet borti web 2.0 begrepet og er blitt svært opptatt av det. Jeg prøver å trekke med meg elevene også. Men de er ikke like begeistret for blogging som meg:

http://23om20.wordpress.com

Her prøver jeg å skrive om hvordan det er å gjennomføre et web 2.0 opplegg. Undervisningopplegget er en kopi av det bibliotekene bruker.

http://23tingom2null.blogspot.com/

Jeg nevte på vidt Svend Andreas Horgen, når vi snakket PT. Hans gjemmeside syns jeg er en fin startplass for e-læring og web 2.0 diskusjoner.

http://gjemmesiden.blogspot.com/2008/11/en-symmetrisk-dag.html

Nå finner jeg ut at jeg vil avslutte denne e-posten, og heller lime den inn i bloggen.

I enjoy writing. I enjoy creating. I enjoy producing.

2008-11-26T19:53:00.002+01:00

Sitatet er hentet fra en web-venn. Jeg vil ikke gjøre ordene til mine. Det er ok å skrive. Det er artig å finne på ting, det har det alltid vært. Men det er slitsom å produsere "må-ting".

Velkommen til min personlige blogg, som er nokså upersonlig. Å tre fram på internett er en modningssak. Dess flere positive erfaringer en gjør, dess lettere og morsommere blir det å skrive og å ta kontakt med personer en ikke har møtt "på ordentlig".

Alle tingene og tingen

2008-11-16T23:39:00.002+01:00

Som du ser er bloggenes adresse 99ting.blogspot.com Tanken er at jeg en dag skal ha skrevet 99 ting om meg selv og tatt bilder av 99 ting.

1/99 regelen er videreføring av den økonomiske 20/80 regelen. 1/99 regelen sier at 99% av bloggene er meningsløse og tidssløsende å lese. Når jeg har skrevet 100 blogginnlegg og fått 100 kommentarer, skal jeg jeg velg ut ett innlegg og én kommentar og kopiere den til en ny blogg som heter "tingen". Må jeg bli 99 år før det skjer?

Er jeg en sky?

2008-11-16T22:10:00.003+01:00

Er jeg en sky av atomer som klumpet seg sammen til en kropp under skyene? Taggene i mine bokmerker har wordl laget en sky av. Nedenfor ser du skyen. Trykker du på den, kan også du finne ut hva du består av.

2008-11-16T22:05:00.001+01:00

9 ting som du kanskje ikke visste om meg

2008-11-07T20:38:00.003+01:00

1 Jeg syntes navet mitt var for langt og vanskelig å si
2 Det syntes også en elev og kalte meg derfor Labbetus
3 Jeg er oppkalt etter mormor og morfar
4 Jeg liker kjøttkak, men spiser det sjelden
5 Jeg har syklet flere mil som femtiåring enn som tyveåring
6 Jeg har ingen tattovering
7 Jeg kjører Chevrole
8 Jeg har en katt som heter Flotito
9 Jeg har ei kone som heter Gunn