søndag 30. november 2008

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas, del 2

Jeg tror jeg hadde lest en blogg på Wordpress. Jeg tenkte og gruet meg litt, tør jeg virkelig dette? Det jeg hadde i hodet, var midt blinken for en kommentar. Velformulert, litt vittig - jeg laget en kopi, limte inn i Word, rettet skrivefeil, limte tilbake i kommentarfeltet og trykket stolt submit.

Du må være innlogget først, hvis du vil legge til en kommentar, svarte systemet. Sign in, sign on, sign up, sign down jeg tror jeg vet forskjellen nå. Som nyregistrert bruker er jeg tilbake til bloggen til dama, ja det var helt sikkert en dame, men hvor er kommentaren? Jeg finner ikke vinduet med min fantastisk kommentar, piffen er borte og jeg gidder ikke å begynne på nytt og jeg må innse at jeg har kastet bort arbeidstid på internett - igjen.

Slik var mitt første møte med Wordpress, skal jeg anbefale travle folk ennå mer datasløsing?

Web 2.0 med sine 23 ting bølger over hele bibioteknorge fra sør til nord. Det er ikke rart bibliotekaren i huset spør meg om råd om noe jeg ikke vet noe om. Kom jeg på det, eller bare dukket det opp som en følelse av lyst til å finn ut hva som lå i begrepet web 2.0 etterfulgt av en tanke: dette må da gå an å bruke i virksonhetsstøtte biten i ikt-servicefaget.

Blogging min startet med bloggen 23om20 på wordpress. Jeg var fornøyd med være ett tall, anonymt og trygt. Når jeg leser de første innleggen til andre bloggere, ser jeg de tenke over det samme: blogging er litt skummelt, skal jeg være meg selv, skal bruke et bilde av meg selv eller skal jeg bruke en froskeavatar? Og så fanger skrivingen, fanger ja, jeg mener fanger, nesten umulig å slippe tastaturet. Det er ingen norsklærer som skal lese teksten og komme med røde streker og sine vurderinger av min tekst. Friheten et enorm, ideene mange.

Så kommer tvilen, er det noen som leser bloggen, får jeg noen kommentarer? Nei. Jeg leser desperate blogger som trygler om kommentarer. Nei, jeg er ikke alene om å være alene!

Skal jeg anbefale andre å begynne å blogge? Det er skiføre utenfor vinduene og glassrutene. Her sitter jeg med fortrukne gardiner som eller annen Wow-spiller og taster frenetisk på tastaturet, skal jeg anbefale denne tidssløsingen til andre?

Forsettelse føger.

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas?

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas Horgen? Han oppfordrer alle til å begynne begynne å blogge, og de som har begynt, skal dra en en eller flere - og til og med sjefen - inn i bloggosfæren. Begrunnelsen er fordi det er sundt. Like sundt som tran og banan.

- Hei sjef, liker du banan?
-
- Enn tran?
-
- Det er sundt!
-
- Begynn å blogg!

Jeg blir nok ingen stor misjonær og tvilen på jeg får noen mannlige kollegaer til å begynne å blogge er svært liten. Men utfordringen og god, og litt misjonsarbeid har jeg gjort. Jeg har misjonert for Creative Commons lisensen i to forsamlinger.

Før jeg hever røsten og forteller om livet før og etter bloggingen må jeg tenke meg om. Så her begynner en refleksjonsblogg.

Langt borte i fortidståka har jeg et minne om at jeg prøvde ut Wordpress. Litt sikrer er jeg på at jeg for noen år siden registrerte meg hos blogger.com. Jeg tror jeg ga bloggen en et kreativt, anoymt navn, Titariarain eller noe slikt. Jeg er ikke i stand til å finne tilbake. Det ikke noe stort tap. Jeg ville ikke skrive om hva jeg gjorde eller tenkte eller om tenkelig ennå verre: følte. Jeg tror jeg limte inn noen Piet Hein gruk, som jeg etter lang leting hadde funnet.

Tenker jeg lenge nok og akkurat nå kommer jeg på, jeg har vært misjonær! Jeg er nesten helt sikker på at dette skjedde i den siste timenen vi hadde valgfag data. Den absolutt siste timen, det året det ble slutt med valgfag. Jeg viste en eleven hvor lett det var å lage en blogg. Mye, mye enklere enn å bale med html og javascript, som vi hadde holdt på litt med i løpet av vinteren. Eleven var interessert, men sa etter at demonstrasjonen var ferdig, dette tror jeg ikke jeg får bruk for.

Jeg har heller ikke fått bruk for blogging før i høst. Ingen bad meg å begynne blogge om stort og smått. Det hjelper vanligvis ikke så mye å be meg å gjøre noe heller. Men før jeg forteller om denne høsten må jeg fortelle om høsten/vinteren i fjor.

Einar Berg hadde sendt ut en melding om at Hist hadde et kurs i automatisert tester. Jeg meldte meg på umiddelbart. Og kommet med så vidt. Kurset var gratis, men visste vi gratispasjerene at det kom til å ta tid, og at det var obligatoriske innlevering?

Jeg skrev litt på en Wiki og fikk slutt gjort det obligatoriske. Men det som er det morsomste å tenke på er at kurset het automatisert tester og at forventningene gikk i retning av hvordan fabriker vi elever med hjelp av digtale flervalgstester. Jeg tenkte å være kritisk sånn som jeg er til alt til å begynne med, men så var det rare med læreren Svend Adreas Horgen, Han svart raskt på e-post. Alltid. Og svarte godt og langt. Etter vært har jeg fant jeg ut han ikke var en automat. Han var et menneske med positive holdinger til mennesker og til teknologi og internett.

Det ble derfor naturlig å begynne å bruke en wiki i den nye klassen i høst. Men læreplanen hadde noen forunderlige ord om virksomhetsutviklig og virksomhetsstøtte. Det ble vanskelig å putte interrupt rutiner og bios-kall inn i den båsen. Men så nådde spruten av web 2.0 bølgen meg.

Det kommer neste innlegg å handle om. Nå avslutter jeg med å si: bloggingstoffet er sterke saker, søvn og mat ignoreres.

lørdag 29. november 2008

Misjonering har vel aldri vært lett

Blant misjonshistorier jeg har hørt, er det en jeg husker godt.

Den er vanskelig å skrive fordi det er sålenge siden jeg hørte den, så ordene må tilpasses tiden vi lever i.

Det handler om negre, hedninger, kristne, idioter og brutalitet, men det kan jeg ikke skrive om på en ikke passordbeskyttet blogg. Men egentlig handler det ikke om noe av delene. Historien kan være sann, men det er ikke sikkert. Det kan hende det hendte i Sør Amerika, Asia eller i Afrika, men det er heller ikke sikkert.

Hva er misjonering? Bruker vi ordet i vid forstand, så kan vi si det er et budskap, kjent i en kultur som skal gjøres kjent i en annen kultur. Budskapet skal ikke bare gjøres kjent på den måten at jeg kan si, jo dette kjenner jeg til, dette har jeg kjennskap til. Helst skal budskapet nå helt fram til hjerte, i det minste under huden som en alien-implanentert chip.

Alså engang, et eller annet sted, hadde en person fra en kultur snakket med mange, for ham fremmed mennesker, fra en annen kultur. Altså ikke så ulikt det som som skjer når en engasjert lærer snakker til en ikke så engasjert klasse. Men den person ga heller ikke opp, han snakket om det som sto i den kjæreste boka hans: Bibelen. Selv om lønna var lav og begeistringen hos tilhørerene mindre, så forstatte han. Tilhørerens oppmerksomhet var alle andre steder, ufokusert ville vil ha sagt i dag.

Hver dag var likedan. Hver dag var en hverdag, for å uttrykke meg språklig billig. Det var først når han kom til Markusevangeliet at han opplevde det mange kjemilærere opplever når natriumklumpen når vannet.

Det blir stilt og spørsmålene kommer: hva skjedde? Oppglødd av den uventete oppmerksomheten fortalte han historien om igjen og om igjen, og prøvde å svare på de praktiske spørsmål som uventet dukket opp. Med en følelse av endelig å ha lyktes gikk han til sengs.

Nest dag ble han hentet. Korset sto klart.

SaaS (Software-as-a-Service)

Er SaaS (Software-as-a-Service) det rette for din bedrift?

David Coursey skriver greit om programvare. Fra historiske disketter til tjenester på internett. Artikkelen passer bra inn i virksomhetsstøttefaget.

fredag 28. november 2008

Mellom angst og kjedsomhet

Mellom angst og kjedsomhet ligger flytsonen. Dit kan elevene bringes ved hjep av spill-teori. Foredraget virket troverdig fordi fordragsholderen innrømmet at det ikke var mulig å gjøre det med alle elevene. Jeg syns det luktet litt amerikansk Skinner-teori, men jeg er villig til å gjøre alt som øker elevenes læringsaktivitet.

Jeg prøvde meg som misjonær for Creative Commons lisensen. Jeg fikk sagt det jeg hadde på hjertet. Men satte jeg hjertene i brann? Nei. Var det noen som merket at jeg glødet litt?

torsdag 27. november 2008

Og nå det magiske stoffet: Blogging!

Jeg skal skrive litt om bloggingstoffet. Som alle stimuli er bloggingstoffet avhengighetsdannende. Det er vanedannende og euforistisk. Ved ukjente og uventet kommentarer kan den euforististisk virkningen bli så sterk at en havner i det som enkelte har benevnt bloggosfæren. Mye av avhengihetsvirkningen skyldes nok denne henrykkelsen.

Ofte etter kort tid skjer det mentale forandringer hos bloggeren. Det gir seg slike utslag som at bloggeren slutter å snakke; Han vil heller skrive. Den virkningen er riktignok ikke så tydelig hos kvinnelige bloggere som hos mannlige.

En hver liten dagligdags hendelse setter tankene i sving. Og det er det i for seg ikke noe i veien for, men nå skal ikke tankene lenger fade ut som før. Nei, de skal ned på papiret, unnskyld det stygge ordet, de skal i bloggen.

onsdag 26. november 2008

Hei Per Gunnar og PT

Jeg har blitt opptatt av sosialen nettverk i det siste. Derfor vil jeg si, takk for seinest, og vi forsetter og møtes på internett.

Først litt om min databruk i det siste. Jeg skriver og leser e-post, leser vg på nett, jeg kan de vanligte itsl-tingene og bruker itsl i undervisninga.

Egentlig er jeg blitt mer interessert i sykling enn i data.

Men så i høst ramlet borti web 2.0 begrepet og er blitt svært opptatt av det. Jeg prøver å trekke med meg elevene også. Men de er ikke like begeistret for blogging som meg:

http://23om20.wordpress.com

Her prøver jeg å skrive om hvordan det er å gjennomføre et web 2.0 opplegg. Undervisningopplegget er en kopi av det bibliotekene bruker.

http://23tingom2null.blogspot.com/


Jeg nevte på vidt Svend Andreas Horgen, når vi snakket PT. Hans gjemmeside syns jeg er en fin startplass for e-læring og web 2.0 diskusjoner.

http://gjemmesiden.blogspot.com/2008/11/en-symmetrisk-dag.html

Nå finner jeg ut at jeg vil avslutte denne e-posten, og heller lime den inn i bloggen.

I enjoy writing. I enjoy creating. I enjoy producing.

Sitatet er hentet fra en web-venn. Jeg vil ikke gjøre ordene til mine. Det er ok å skrive. Det er artig å finne på ting, det har det alltid vært. Men det er slitsom å produsere "må-ting".

Velkommen til min personlige blogg, som er nokså upersonlig. Å tre fram på internett er en modningssak. Dess flere positive erfaringer en gjør, dess lettere og morsommere blir det å skrive og å ta kontakt med personer en ikke har møtt "på ordentlig".

søndag 16. november 2008

Alle tingene og tingen

Som du ser er bloggenes adresse 99ting.blogspot.com Tanken er at jeg en dag skal ha skrevet 99 ting om meg selv og tatt bilder av 99 ting.

1/99 regelen er videreføring av den økonomiske 20/80 regelen. 1/99 regelen sier at 99% av bloggene er meningsløse og tidssløsende å lese. Når jeg har skrevet 100 blogginnlegg og fått 100 kommentarer, skal jeg jeg velg ut ett innlegg og én kommentar og kopiere den til en ny blogg som heter "tingen". Må jeg bli 99 år før det skjer?

Er jeg en sky?

Er jeg en sky av atomer som klumpet seg sammen til en kropp under skyene? Taggene i mine bokmerker har wordl laget en sky av. Nedenfor ser du skyen. Trykker du på den, kan også du finne ut hva du består av.

fredag 7. november 2008

9 ting som du kanskje ikke visste om meg

1 Jeg syntes navet mitt var for langt og vanskelig å si
2 Det syntes også en elev og kalte meg derfor Labbetus
3 Jeg er oppkalt etter mormor og morfar
4 Jeg liker kjøttkak, men spiser det sjelden
5 Jeg har syklet flere mil som femtiåring enn som tyveåring
6 Jeg har ingen tattovering
7 Jeg kjører Chevrole
8 Jeg har en katt som heter Flotito
9 Jeg har ei kone som heter Gunn

Følgere