fredag 27. november 2009

Sokrates og pappa

En sommerdag for utrolig mange år siden, kom et sirkus til byen. På telefonstolpene reklamerte fargerike plakater for kveldens forestilling. Det var bilde av elefanter, klovner og linjedansere. Det kunne være artig å se på, men sannsynlighet for å bli tatt med på sirkus var liten.

Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?

I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.

I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.

Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"

Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!

I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.

mandag 2. november 2009

Lillebrødre i kamp

Frigjøringsbarna var det mange av. Hele gata var full. Det var også en del som hadde kommet til på helt vanlig måte, noen år etter fredssommeren. De var ofte lillebrødre til disse frigjøringsbarna, som vi ganske enkelt kalte storungene. Storungene var størst, sterkest og hadde udiskutabelt flere år å vise til. Jeg husker gleden da jeg fikk vite at også jeg kom til å bli fem år. Men særlig skuffelsen da bror min sa: Da er jeg seks! Og slik kom det til å bli hele tida. Størst og alltid eldst.

Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.

Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.

Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.

Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.

De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.

- Til angrep!

Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.

Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.

tirsdag 27. oktober 2009

Mitt beste skoleminne

Folkeskolen varte i sju år. Jeg satt alltid bakerst. Jeg valgt aldri hvor jeg skulle sitte.

Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.

Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.

De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.

Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.

Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!

Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.

Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.

Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.

Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.

En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.

Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.

Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.

tirsdag 1. september 2009

En snill onkel

Kammeraten min hadde en snill onkel. Vi skal besøke han. "Kanskje får vi brus," sa kammeraten. Det hadde han fått siste gang han var på besøk. Brus uten at det var lørdagskveld og barnetime? Det hørtes merkelig ut. Det måtte undersøkes. Jeg ble med. Bare jeg husket å få med meg skolesekken hjem, så ble nok ingen sinte om jeg tok en omvei oppom den snille onkelen.

Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.

"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."

Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.

Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.

Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.

Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.

Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.

Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.

søndag 14. juni 2009

Elektrisk stol og hakekors

For en tid tilbake oppdaga jeg et lite brunt sår på innsida venstre ankel. Jeg hadde nok oversett det hvis det ikke hadde vært for at det klødde. Det grodde ikke og hadde ikke rur som vanlige sår, så jeg tenkte at dette var nok føflekkreft.

Det som talte mot føflekkreftteorien var formen. Den var sirkelformet og mindre enn en tiøring. Konturene var tydelige. Det lignet ikke på de fæle kreftbildene i det hele tatt. Ukene gikk og kløingen og såret forsvant, samtidig som minnene fra en svunnen tid ble tydeligere.

Når jeg gikk på skolen hadde vi lekser. De skulle gjøres hver dag, fem dager i uka. Hver dag la jeg dagens leksebøker i en bunke på venstre side på skrivebordet. Ved dagens slutt skulle de samme bøkene ligge i en bunke på høyre side av skrivebordet. Slik gikk det sjelden.

Jeg vippet stolen tilbake, satte stortåa under skrivebordskommoden og fant et balansepunkt. Av og til gikk det noen forbi vinduet, men det var sjelden. Lønnetreet stod der derimot alltid. Det var så greit å se ut av vinduet og la tankene fly. Jeg måtte stadig vekk tvinge stolen ned fra balansestillingen og rette blikket mot den oppslåtte boka. Ble jeg grepet av lesestoffet vi hadde til lekse? Nei, aldri som jeg husker. Igjen var stolen i balansestillingen og blikket rettet ut av vinduet. Stortåa trengte knapt å berøre kanten av skrivebordkommoden for å holde stolen i balanse.

Jeg har sjelden blitt kalt dum, men av og til naiv, og det var vel litt naivt å tenke at det var stolen som var problemet og ikke meg eller lesestoffet. Hadde stolen hatt alle fire ben på gulvet hele tiden, hadde det kanskje vært enklere å konsentrere seg om leksene. Tanken på å sku fast stolen til gulvet, dukket ikke opp, men andre tanker dukket opp hele tiden. Hva om jeg festet den rød, hvit og blå fargede skireima som lå og slengte på skrivebordet til ankelen og så til stolfoten?

Umuligegjorde det vipping? Nei. Men hva om ... ? Men før jeg fullfører så må jeg si: det var tanken på om den blanke knappen på skireima hadde noe med det merkelige såret å gjøre, som førte meg tilbake til lekselesningens tidsalder.

Mange års skolegang hadde ikke ødelagt evne til å leke og til å finne på ting. Det var ingen som sa at jeg skulle ha et mål, og at jeg skulle sette opp en plan, og at jeg skulle skrive rapport, og at jeg skulle vurdere hvor godt jeg hadde nådd målet. Jeg hadde bare et behov, nei, det er ikke sant, jeg hadde et innbilt behov for ikke å vippe på stolen.

Når en finner på ting så kommer ikke tankene i rekkefølge som i en bok, så det er vanskelig å forklare hvordan jeg fikk skireima, ikke fest et til stolbeinet, men til et tysk torturinstrument.

Jeg overdriver nå. Tyskerne hadde i lagt igjen noen torturinstrumenter, men en gamle radiosendere hadde tatt veien ut av militærleiren og havnet i hendene til faren til en venn, før jeg fikk gleden av å plukke den sund. Alle vet at transistoren ble funnet opp for seksti år siden, så andre verdenskrigs radioutstyr var totalt utransistorert. Alt radioutstyr fra den gang, hadde radiorør. I motsetning til transistorer trenger radiorør høy spenning for å virke, flere hundre volt. Hvordan tyske ingeniører laget rør-radiosendere for batteridrift, er en interessant historie som ble avdekket etterhvert som radiosenderen ble plukket fra hverandre. Den tyske ørn med hakekors i kloa, var stemplet på de mest bortgjemte steder i inne radiosenderen. En rund boks var vanskelig å åpne. Den hadde ingen skruer. Når innmaten kom til syne lignet det mest på et relé. Men i stedet for å si klipp-klapp, sa det bzzzz når det ble koblet til batteriet.

Virkemåten er enkel og effektiv. For hver gang elektromagneten trekker til seg ei stålfjær brytes strømmen og sålfjæra går tilbake i hvilestilling igjen. Nå får magneten igjen strøm og blir aktivert. Slik forsettter den hakekorsmerkete viberatorene å hakke opp batterispenningen. Det geniale er når en slik opphakket spenning, firkantpulser, sendes til en transformator kommer det ikke ut opptransformerte firkantpulser, men nå er pulsene deformerte til spenningspiker.

Som sagt, jeg planlegger sjelden og vurderer ennå sjeldnere. Jeg fikk en ide som jeg vil prøve om virket. Jeg festet to klesklyper under de forreste stolbeina slik at de vår åpne når jeg satt på stolen, også skulle de lukke seg når jeg vippet. Den ene klypa hadde to tegnestifter som det var festet ledninger til i klypeåpningen.

Meningen var at når jeg vippet på stolen, skulle tegnestiftene møtes og slutte strømkretsen til den tyske vibrator-strømforsyningen som jeg festet under stolsetet. Drossel og glattekondensatorer som skulle gi radiorørene stabil anodespening, fjenet jeg mest sannsynlig for å gjøre oppkoblingen så enkel som mulig. Jeg kjente med fingeren, jo jeg merket det var merkbar strøm.

Jeg satte meg til å lese lekser igjen. Jeg holdt på lenge. Jeg kunne ikke vippe på stolen og se ut av vinduet. Stolbeina måtte være plantet i gulvet slik at klesklypene ikke lukket seg. Jeg hadde oppnådd å bli tvangskonsentert.

Jeg hadde lest lenge, da jeg skvatt til av en summelyd under stolsetet. Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde vippet stolen tilbake, klesklypen hadde lukket seg. Strømmen ble vibratorhakket opp til pulser som ble transformert til høyspenningsspiker av ukjent størrelse, men de kjentes. Jeg visste at jeg måtte få stolen på alle beina igjen. Jeg hadde funnet, som så mange ganger før, det perfekte balansepunkt, men jeg kunne ikke bevege stortåa. Huden er tynn ved ankelene, jeg hadde strammet skireima hardt til og nå var hudens overflatemotstand brutt. Jeg husker bare et hvitt smertehelvete og at det var umulig å røre seg. Viberatoren under stolsete forsatte å vibrere å sende ut sine lammende strømstøt.

Labil likevekt er sjelden stabil og et kast framover med overkroppen plantet alle stolbeina på gulvet igjen og torturen opphørte. Jeg rev av meg skireima med stømledningene. Det stømløse livet var å foretrekke.

Mange dager etterpå, vippet jeg fort stolen ned igjen, når jeg prøvde meg på se-ut-av-vinduet stillingen. Jeg liker ikke adfedsterapi som pedagogisk metode, men jeg vet at den virker.

http://www.tu.no/tutv/gadget/2014/10/02/pavlok-er-aktivitetsarmbandet-som-straffer-deg

onsdag 27. mai 2009

Tyggegummi og pennturkar

Kor er tyggegummien? Eg har ikkje sett han i munnen på ein einaste elev. Har elevane slutta å tygge tyggegummi? Det kan eg ikkje tenkje meg. Dette må eg ta opp med vaktmeisteren. Tyggegummien må då liggja som ei inntørka klyse under ein eller annan pult. Han har ikkje vore tema for eit einaste møte i det siste - tyggegummien.

- Nokre lærarar tillet svineriet. - Andre ber elevane spytta ut. - Slik kan vi ikkje ha det. - Vi må han ein samla front mot tyggegummien, elles vil elevane tyggja og tyggja og snakka og snakka. - Eg tillet tyggegummi i munnen, men tygg dei på han, då er det rett ut. - Eg ber alle elevane gapa opp, før timen byrje, så eg viss på å få ein tyggegummifri time. - Ein gong såg ein elev putta ein tyggegummi i munnen. Han trudde ikkje eg såg det, men der tok han feil, og han kjem aldri til å gjere det om att.

Kvifor har har vi ikkje tyggegummidiskusjonar lenger. Har Facebook og MSN tek over rolla som hatobjekt?

Plinius nemner pennturkar i sin blogg og fort er tankane tilbake til gamle dagar. Min pennturkar var ei grøn lapp i ull, storleiken var fem gange fem centimeter. Han hadde lause masker i byrjinga, men vart for stramma opp av lærarinna. Det var i dei dagane læraren heite lærarinne og hadde stram knute i nakken og stramme drag i andletet. Eg takkar Plinus for at eg no ser samanhengen mellom penntørkaren og bortfallet av kjønnsendinga i namna på yrka. Kven kunne tru at ein ullapp til å tørka burt blekk frå ein pennespiss, skulle leggja grunnlaget for ein revolusjon ti år seinare: når gutar lærde å stikke, så kunne ei lærarinne jamvel heite lærar og bortfallet av særdraga til kjønna forsvinne. Snart er det berre på løna ein kan sjå skilnaden.

Eg hadde ein kvit knapp på min penneturkar òg. Han hadde ingen funksjon som eg huskar. Ein kunne vel putte pennespissen i eit av hola til knappen og retta opp spissen, viss han hadde bøygd seg. Knappen var ikkje berre til pynt, han var eit symbol på oppnådd dugleik. No kunne eg sy i ein knapp og det kunne gå med vel i livet sjøl om eg ikkje fekk meg ei kone, og skulle eg gå rundt utan knapp i buksa, så ville ingen kvinne med vyrd sjå på meg. Det var eg viss på.

Pennturkaren kom aldri i bruk. Penna han skulle tørka, tørka av seg sjølv. Ho låg ubrukt i pennalet. Ny teknologi hadde komme og tatt livet av det raude penneskaftet med pennesplitt. Fyllepenna hadde innteke det øvste rommet i pennalet. Trekkpapir og penneturkar var brått uten framtid. Eg las ikkje aviser når eg var ti år, men hadde eg lese, hadde det kan hende stått: advokatfirma går til sak mot fyllepennprodusentane. Trekkpapirprodusentane seier fyllepenna drep trekkparitet.

Sjølsagt var det forbode å bruka fyllepenn. Ho kom til å øydelegga handskrifta. Ho braut likskapen. Blekkhusa hadde berre blått blekk. No kunne ein fylle fyllepenna med patroner med både blått, grønt og til med raudt blekk. Tenk om nokon elev tok til å skriva med raud blekk!

torsdag 9. april 2009

La kua leve!

Mine første sju år var preget av frihet. Vi var mange unger i gata og alle gjorde som de ville. Vi leika med det vi likte og leika nye leiker etter hvert som vi fant på dem. En barnehagepedagog ville kanskje klassifisert aktiviteten som frileik, men vi befant oss langt unna pedagoger. Et unntak var et par dager i hagen til Barnas Hus. Jeg husker jeg stod ved gittergjerde og snakket med Per om den beste måten å dø på. Ellers så husker jeg ikke mye av oppholdet innenfor gittergjerdet, bortsett fra at oppholdet ble kortvarig. Bror min hadde gjort et godt forarbeid. Han skreik hver gang han ble levert til barnehagen, så når jeg begynte på samme viset, orket ikke pappa mer og tok meg ut av barnehagen.

Utenfor gjerdet, fantes ingen hindringer. Vi gikk hvor ville, sa hva vi ville, gjorde hva vi ville. En sommerdag sto vi utenfor en stor port. Ei jente som var mindre enn meg og bodde i nærheten, fortalte merkelige ting som hun mente foregikk bak porten. Det kom flere fra gjengen i gata. Vi ble modigere og til slutt åpnet vi porten. Hjerte hamret, var halvparten det jenta sa sant, så måtte vi se det. Jeg smaug meg mellom portåpningen og ble egentlig svært skuffet. Det var ikke i nærheten det jeg hadde sett for meg. Vi så en stor plass badet i sollys. Jeg spurte jenta som hadde lurt oss inn på dette. Hun sa at hun snakket sant og pekte på døra, og hun spurte om jeg ikke hørte noe. Døra var rød og hadde kvitmalte lister akkurat som fjøsdøra til mormor og morfar. Jo, nå hørte jeg også rauting av og til. Mormor og morfar hadde også ei ku og to griser, som så mange på landet hadde, men nå var vi midt i byen og jenta holdt fast på sitt. Hun hadde hørt skudd, skikkelig høye skudd. Det hadde vært artig å høre. Det var svært sjelden noen hadde penger til en rull med kruttlapper og rullen ble ofte delt på mange, så vi var fort tilbake til det vanlige utropet: Pang, pang, du er død!

Men nå skulle vi få høre et ordentlig skudd. Sola skein og gårdsplassen var tom. Hvor skulle skuddet komme fra? Nei, vi var nok blitt lurt. Vi går, sa noen. Stikk av, ropte plutselig en voksen stemme. Vi hørte aldri på voksne, så vi sto i ro. Noen begynte å spørre de voksne om det jenta sa, var sant. Skulle de drepe ei ku? Hvordan? Når? Spørsmålene haglet.

Det hadde vært morsom å skrive: Dette var vi mitt første demonstrasjonstog. Vi ropte: "La kua leve, la kua leve." Og så marsjerte vi fram og tilbake foran fjøsdøra, men det gjorde vi ikke. Likevel ble de voksne så brydd av alle spørsmålene at de forsvant.

Litt senere innså de nok at det hadde vært dumt å bry seg med alle ungene. Dagen kom til å bli alt for lang. De åpnet fjøsdøra og etter stund kom de trekkende med kua. Et brunt hampetaug var knyttet som en grimme rundt hodet på kua. Sakte gikk de over plassen kvit av sollys. Mange hadde gått hjem, lei av vente eller var sannheten for forferdelig. Jeg sto alene i lyset, skulle jeg også gå hjem? Så kom skuddet. Høyt og kraftig, jeg ventet på ennå et. Over plassen kom en gutt gående. Det var den eldste av oss. Han hadde forhandlet seg fra til å bli med. Nå så han blek ut. Hva skjedde? Han svarte ikke. Nysgjerrige spurte jeg igjen, jeg hadde jo hørt et skudd: Hva skjedde? Æ ska heim å spis, sa han og jeg så nå at ansiktet var helt kvitt.

Nå var alle borte. Jeg gikk over plassen, nærmet meg åpningen hvor de hadde tatt kua. Kanskje de skulle skyte en gang til mens jeg så på. Hadde de pistoler, sånn som oss, men ordentlige? Jeg så ingen ting. Det var helt mørkt. Jeg gikk så langt jeg turde inn i mørket. Jeg hørte mennene og etterhvert så jeg dem. Så de meg, så brydde de seg ikke. Hva luktet det? Kaldt, fuktig luft og en lukt jeg ikke kjente. På gulvet lå et vaskefat. Større enn det vi brukte til å vaske oss med når vi var på landet til mormor og morfar. Fatet var av gulbeige emalje og med en mørk ring rundt kanten. I fatet lå en trepinne. Fatet var fylt med noe svart. Så så jeg plutselig kua, hun sto ikke lenger, hun lå flatt på murgulvet. I halsen var det en stor åpning.

Jeg gikk ut i lyset igjen. Ingen spurte meg hva jeg hadde sett. Jeg hadde ingen ting å si.

Kua mi
Akvarell av Astrid Johanne Norgård

tirsdag 31. mars 2009

Alt treng ikke diskuteres

Tidligere fylkesmann og lærer Inger Lise Gjørv døde 28. mars 2008. Under oppslaget har Trønderavisa forumoverskriften: DISKUTER DENNE SAKEN. Noen ganger lar en samfunnsdebatten kvile og minnes. Jeg minnes Inger Lise Gjørv en dag ville flytte på pultene som sto på rekke og rad. Dette skjedde på slutten av seksti-tallet. Vi skulle samles fire og fire rundt et bord og løse en oppgave i lag. Det var uhørt, å snakke sammen med medelever i timen var nesten som å fuske. Hun fikk i gang det første gruppearbeid. Siden ble det flere gruppearbeid og samarbeidsprosjekter, men det tok tid før jeg forsto at jeg hadde en betydning som aktiv deltaker og ikke som en reproduserende elev.

lørdag 28. mars 2009

Heia, heia

Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.

Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.

Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.

---

Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.

Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.

Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?

søndag 8. mars 2009

Hvor er dyslektikerne?

Og ikke minst hvordan har dyslektikerne det i dag. Det er gjennomsnittlig et par i hver klasse, og på yrkesfag litt mer. Får de forsatt som oppgave å skrive feilskrevne ord tre ganger som et mini treningsopplegg som skal gjøre dem feilfrie? Sorterer lærerne feilene: Noen feil får ett rødt strek, andre to, også videre helt opp til fem røde streker for de skikkelige alvorlige feilene. Feilene hvor norsklærene kan få slippe ut sine røde aggresjon mot ord som både inneholder feil bokstavrekkefølge manglende vokal eller ennå verre, feil vokal kombinert med forakt for dobbelt konsonant regelen? Nei, tvilsomt - i Word er del vel mulig med dobbel gjennomstrekning og med understrekning. Det blir det bare tre.

Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?

- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.

Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.

Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.

søndag 1. mars 2009

Dypt nede

Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.

"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.

Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.

Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.

Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.

---

Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.

onsdag 25. februar 2009

Gymkarakter: Fritatt

Strekk hendene, bøy knærne, stå på en fot, bøy til høyre. Var det vanskelig å følge instruksjonen, var det bare å se på læreren som gjorde øvelsene speilvendt. Linjegymnastikk har alltid likt. I senere tid har jeg fått vite at linjegymnastikk har militær opprinnelse. Jeg liker linjegymnastikk likevel. Linjegymnastikk mestret jeg, ballspill har jeg aldri mestret. Jeg ser aldri på fotballkamp. jeg forstår det ikke. Jo, jeg forstår at ballen skal i mål, men jeg forstår ikke at det tar så lang tid og alt det der mellomspillet.

Det er noe som er så åpenbart at det for noen forblir en hemmelighet. Alt for seint oppdaget jeg ballspillhemmeligheten. Hemmeligheten er: fest blikket på ballen hele tiden og ikke tenkt. På den måten slipper du å bli forstyrret i tankene og kan trekke deg unna i tide. Slik slipper du å bli nedrent av sportsidioter som har ballen som eneste mål.

Vi tøyde og strekte. En strekte seg lenger. Han nådde gulvet med letthet.
Han var klassens sprekeste og spilte organisert fotball. Det er rart hvordan en elev plutselig kan bli klassens representant. Han sa at dette er kjedelig og så var linjegymnatikken slutt og ballene kom fram. På andre siden av den tykke skyveveggen hørtes musikk. Jentene beveget seg etter musikk de hadde ikke baller, men ringer. Veggen var så tykk at jeg vet ikke hva de gjorde. Jeg tror ordene jazzgymnastikk eller rytmisk sportsgymnastikk kan beskrive aktiviteten. Jeg er helt sikkert på at ikke var kvinnefotball. Ordet fantes ikke på den tiden.

Det er noen ganger jeg føler at jeg et født for tidlig, og den følelsen blir sikkert sterkere og sterkere som årene går. Jeg er sikkert på at jeg har behersket dans bedre enn ballspill. Volleyball var blant ballspill det beste ballspillet jeg kunne spille. Plasserte jeg meg bakerst i et hjørnet kunne jeg stå og tenke helt i fred helt til timen vart slutt.

Nå viste det seg at det skulle bli mange volleyballkamper og det skulle brukes regler. Den som vant, kunne gå videre. Det gikk visstnok an å gå helt til finalen. Disse reglene hadde ikke noe å si for meg. Jeg satt i badstua. Vi var flere som testet hvor lenge og hvor mye varme vi tålte før vi baset oss i snøen. Etter reglene skulle vi ikke gjøre det. Vi skulle spille volleyball. Etter de nye reglene skulle vi bevege oss også. Det var ikke mulig å beholde hjørneplassen lenger. Etter hvert mål skulle vi skifte posisjon. Det var ikke til å unngå at en ball kom rett i mot meg.

En natt løp jeg orienteringsløp. Jeg var ikke god til det heller. Jeg vet forskjellen på nord og sør og kan orientere kartet, men ikke meg selv, så jeg falt utfor en liten skrent og vrei skuldra ut av ledd.

Nå når ballen kom i mot meg, skjedde det samme. Arma ut av ledd. Farvel til volleyball og farvel til alt ballspill. Dans var ikke noe alternativ. Tiden var ikke moden.

Kaffe og sigaretter på kafeen ble mitt alternative gymnastikkopplegg. Visste alle arbeidsgivere som har vraket meg på grunn av fritattkarakteren at jeg elsket å følge linjegymnatikkreglen: Følg meg!

Du kan følge meg på twitter: kawelde

søndag 15. februar 2009

Deling

Deling har vært livet mitt. Jeg forsto fort at alt måtte deles og jeg erfarte også fort hvordan ting deles. En sjokolade for eksempel, er lett å dele. En tar en kniv. Deler den i to. Den minste biten får jeg. Den største biten får bror min.

Brus kan deles på nesten samme måte. En heller en skvett opp i et glass, også en skvett opp i et annet glass. Slik holder en på til flaska er tom. Da vil en alltid se at det er litt mer oppi det ene glasset enn det andre. Det andre glasset får jeg. Slik er det å være lillebror.

Vi ble flinke etterhvert. Vi nærmet oss 50 - 50, men delingen måtte ikke bli akkurat 50 - 50, det var ikke rettferdig at jeg skal få like mye som bror min. Han som var større og gamlere og sterke og kunne telle lengre, enn meg. I en slik likedelt verden hadde det blitt lite slåssing.

Hundre personer vil nå dele det de har, og bruke det de får, på nettstedet til Ingunn Kjøl Wiigs. Har dem sjokolade? Har dem brus? Får dem det ut av sekken før båten synker?

Det rart med ting og ikketing. Sjokoladeting blir mindre og mindre for hver gang en deler. Men ikketing som brøkregning kan deles gang på gang med nye elever, og gleden blir bare større og større.

søndag 1. februar 2009

20 ting

Verre enn 7 ting?

Det er lett. Kopier teksten. Lim inn i bloggen din. Visk ut ordene etter kolon (mine svar). Skriv dine svar, som alle sammen skal begynne med forbokstaven din. Svarene skal være virkelig. Ingen kreativitet. Det er det som er vanskelig, men bruk Internett. Du kan ikke bruke samme ord to ganger.

Når du er ferdig, må du tagge 20 andre. Nei, jeg ombestemmer meg. Når du er ferdig, legger du inn en kommentar.
  1. Hva heter du: Kjell Arild
  2. Et ord på fire bokstaver: Kake
  3. Et guttenavn: Kim
  4. Jentenavn: Kari
  5. Et yrke: Krambukar
  6. En farge: Kaki
  7. Noe du har på deg: Kortbukser
  8. Matrett: Klubb
  9. Noe du finner på badet: Kniv
  10. Et sted: Kirkenes
  11. En grunn for å komme forseint: Knivskade
  12. Noe du roper: Kaboom
  13. Filmtittel: Knowing
  14. En drikk: Karsk
  15. En musikkgruppe: Korn
  16. Et dyr: Katt
  17. Gatenavn: Kirkegata
  18. Bilmerke: Kia
  19. Sangtittel: Kjærlighet (Sissel)
  20. Et verb: Kikke
(Etter en ide fra Facebook.)

fredag 30. januar 2009

Jævelen

Det er ingen hemmelighet at jeg er født like etter Krigen. Det var fredelig etter Krigen. Det var godt å vokse opp etter Krigen. Murhusene lå i ruiner. Trehusene var borte. De hadde forsvunnet i flammene fra tyskernes brannbomber.

I Grubba, ei sørvendt grusskråning, lekte vi time etter time. Vi hadde ingen ting etter krigen, men vi fant en stein som passet til handa og så hadde vi en bil. En bil som planerte veg i grusen og som etterpå kjørte på den nylagde vegen. Når sola sto lavt i vest og dagen var på hell, ble steinen til fly. Flyene slapp bomber og med litt hjelp av føttene, ble hele byen vi hadde laget, jevnet med jorda. Neste dag lå hele grusbakken klar til nybygging.

En dag var det en gutt vi ikke kjente der. Han sa ingen ting. Han var der hver dag. Han var visst på ferie. Noen hadde fått vite at han kom fra Tyskland. Noen hadde fått vite av noen voksne som hadde tyskkunnskaper at vi kunne spørre. "Was ist das?"

Vi spurte: "Was ist das?" Han så på oss, forundret. Hva mente vi? "Was ist das? Was ist das. Dass, dass, dass, wasss - isss - dasss", vi lo. Vi dannet en ring rundt han og ropte: "dass, dass, dass." Så han redd eller forundret ut? Jeg husker ikke. Vi puffet han litt, og så litt til. Han falt i grusen. Nei, vi sparket ikke. Jeg er helt sikker, vi sparket ikke en som lå nede. Og vi sluttet alltid når noen ba om nåde. Bad han om nåde? I så fall forsto vi ikke. Han grafset i grusen med begge hendene. Reiste seg og slengte grusen. Var han gal. Han kastet stein på oss. Noen slo, han falt. Han reiste seg igjen. Nå gråt han, men han kastet ikke noe, han spyttet. Den jævelen. Tyskerjævelen.

torsdag 29. januar 2009

Twittermosaikken

Se på denne mosaikken. Er jeg en taper? Hun som tipset hadde 565 på mosaikken sin.


søndag 25. januar 2009

7 ting pluss 2 til

Einar har utfordret meg til å skrive 7 ting. Det syns jeg er hyggelig. Jeg har blitt "dulta borti," hei på deg! Dette klarer du.

Nå har jeg bestandig vært en vanskelig elev og aldri likt å gjøre hva andre ber meg om. Så derfor vil jeg heller skrive om mitt første kjedebrev, som egentlig var kjedekort. Jeg var så liten og så spendt på hva som ville skje. Jeg skulle sende et prospektkort til han som sto øverst på lista, og så skulle jeg sende vanlige postkort til fem andre, som igjen skulle gjøre det samme. På den måten skulle jeg få tusenvis av prospektkort. Jeg forsto det knapt. Jeg tror jeg var ferdig med første klassen på folkeskolen, og nå skulle jeg få slippe mine kort i postkassa.

Jeg skulle vente på mamma til hun kom ut igjen fra butikken med frimerke. Da hun kom ut i igjen var kortene i postkassa. Jeg hadde klaret det alene, åpne luka, putte kortene ned, ingen sak. Jeg var stolt, men måtte grine til slutt. Prospektkortet hadde ikke frimerke. De vanlige postkortene var ferdigfrankerte. Det hjalp ikke at fem av seks var frankerte. Det viktigste kortet, kortet med bilde hadde forsvunnet i den mørke åpningen og kom aldri til å komme ut igjen. Jeg hadde brutt brevkortkjeden. Jeg kom aldri til å få tusenvis av kort med bilde på. Hva straffen var for et slikt kjedebrudd husker jeg ikke. Ja, bortsett fra å få kjeft av mamma fordi jeg ikke hørte på henne, da.

Fortvilesen var stort, jeg husker det godt. Jeg tror jeg holdt kortet med bildet litt igjen også, men så bare fôr det liksom litt av seg selv. Jeg husker det var en solskinnsdag ved postkassen. Jeg innså hvor egenrådige og dum jeg hadde vært. Men det gikk det ikke an å få opp den kassa da?

Så sto mannen der. Mannen hadde nøkkel også. Mannen var postmannen. Mamma forklarte hvor ulydig unge hun hadde. Mannen smilte og fant fram kortet uten frimerke. Mamma satte på frimerke og ga det til ham.

En dag kom det et prospektkort med et bilde av et høyt, rart hus. Det var fra Malm og fra en gutt som het William. Det ble med det ene kortet.

Mange år senere begynte William i klassen min. En dag hadde hadde han vært på besøk hos en kammerat. Kameraten hadde et postkort fra Steinkjer, med stavefeil og venlig hilsen Kjell Arild snart 8 år.

----

Vil du vite ennå mer, du ikke trenger å vite, så kan du rulle deg helt nederst til starten på denne bloggen. Der står det hele 9 ting.

Jeg har plassert denne bloggen i Byafossennorske bloggkart!

7 ting du kanskje visste

Hva har professor Arne Krokan til felles med 11 årige Martine (snart 12 år) og hva skiller dem?

1 Begge blogger
2 Begge blogger om viktige ting.
3 Martine blogger om seg selv og slitt liv med venner og familie.
4 Arne blogger om en oppvekst i det digitale sa(mfunnet.
5 Martine har en oppvekst i det digitale samfunnet.
6 Arne reflekterer før han avslører 7 ting.
7 Marine har lyst til skrive og skriver 7 ting.

onsdag 21. januar 2009

Katteinternett

Har du tenkt på hvorfor du blogger? Har du tenkt på hvorfor du må gjøre det så ofte, og at du ofte føler et behov for å skrive selv om du ikke har noe å skrive om?

Ja, for du er en lystblogger? Det er dem jeg tenker på. Skolenorges tvangsblogger kan vi snakke om en annen gang. Det er skjulte krefter som styrer oss lystbloggere. Krefter som ligger utenfor oss selv, og som tvinger oss til å sjekke twitter, bloglines og facebook før vi lager et nytt blogginnlegg. Vi tror det er artig å vite hva andre gjør. Det er ikke slik. Vi blir brukt.

Jeg skal utføre en kvantitativ undersøkelse snart. Kvalitative motforestillinger kan du legge i kommentarfeltet nedenfor. Dessverre kommer de til å bli slettet så fort jeg har lest dem. Når jeg nå vet noe som bare jeg vet, kan jeg ikke la denne viten bli fjernet av fantasiløse motforestillinger.

Det er det umerkelige nesten knapt sansbare jeg skriver om. Likevel er kraften stor. Hvor er hovedsete for denne kraften? TV-en? Nei, det er lenge siden en hengte ullteppe over TV-en eller lukket sjalusidøra for at NRK-folka ikke skulle se hva som foregikk i stua. Men hvem er det som har overtatt ullteppet, puta og stuas beste stol? Katta ja, katta kan, uten å spørre og uten dårlig samvittighet ta eiendomsretten over både stol og familie. Også bruker den oss. Vi tror den sover og drømmer der den ligger og kroer seg, vifter litt med ørene og av og til gjør et lite vift med den ytterste halespiss. Det den gjør, blir nå blitt åpenbart for alle: den kommuniserer med andre katter hos bloggende mennesker. I mellomrommet mellom ordene, i pausene mellom setningen sender kattene sine umerkelige meldinger til verdens katter over katteinternettet.

mandag 19. januar 2009

Det automatiske kurset, som overrasket

Mange ser tilbake på året som har gått og reflekterer over det. Det kalles ofte rekleksjonsblogging. En kan da ikke avsløre at en egentlig er ganske så tankeløs i det daglige.

Nå når web 2.0 kurs blir tilbudt massene, vil jeg tenke tilbake til høsten 2007 da web 2.0 var et ukjent begrep for meg. Kanskje hadde Einar Berg tidligere sendt ut ei melding med ei lenke til det australske web 2.0 kurset. Jeg husker ikke og han husker ikke. Slik er det å bli voksen. :)

Men det var han som sendte ut invitasjon til et gratis kurs i flervalgstester. For en gangs skyld handlet jeg raskt og ble med. Kanskje het kurset egentlig automatiserte tester, jeg husker ikke. Men jeg husker hva som skjedde, oppgaver som skulle leveres inn og tidsfrister som så ut til å være langt bort i tidshorisonten plutselig var der, og hvor var gruppedeltageren? Når var vi innen for Moodles trygge vegger, og når var vi ut i den skumle Internettverdenen?

Det fantes en wiki i kurset. Det hadde jeg lenge hatt lyst til å prøve. Jeg hadde vel egentlig prøvd, men hadde blitt utestengt på grunn av do-vegg setninger. (Slik er det å dele ip-adresse med umoden skoleungdom.) Jeg syns wiki var morsomt og hadde lyst til å bruke den mye, men så var det de obligatoriske oppgavene som måtte gjøres først. Wikien bare lå der som et hjelpemiddel til utforsking. Vi hadde ingen wikioppgaver.

Jeg ler forsatt når jeg tenker tilbake. Automatiserte tester, begynnelsen på skoleautomatiseringen som til slutt overflødiggjør lærerne. Jeg hadde tatt webkurs før, der lærte jeg etterhvert at hvis det ikke sto noe etter den innlevert teksten, så var det ok - kanskje, jeg ble aldri helt sikker. Så skjer det merkelige, i faget Automatiserte tester, så dukker det opp en lærer som - jeg er hundre prosent sikker - ikke er en robot, men et menneske! For en overraskekelse. Svend Adreas Horgen svarte alltid på mail. Han svarte raskt, han svarte godt.Når han på slutten av kurset vurderte arbeidet mitt, fant han fram positive ting jeg ikke selv så og holdt munn om svakhetene jeg visste også var der. Det er ingen tvil. Det med denne bakgrunnen jeg nå føler meg komfortabel med å være en del av Internett.

Takk mentor Svend Andras!

lørdag 17. januar 2009

Ei fjommengd tekst i ei bok

Før krigen var papir dyrt og mange måtte tenkje før ein skreiv. Elektrisitetslæra som er sitert nedafor er opphavlege på ei side. Teksten må vere eit førebilete for ein kvar fagbokforfattar, eg meiner forfattar av digitale fagtekstar.
Den elektriske straumen er ei rørsle, ein straum, av små fjommengder som ein kallar elektronar, og styrken på den straumen er den mengd elektronar som i kvar sekund gjeng gjennom ein fastsett tverrskurd på ein leidar.

Straumstyrken mæler ein i ampere (A). For at desse elektronane skal røra seg, må det eit trykk til. Dette trykket kallar ein spaning og mæler det i volt (V).

Det arbeid som ein straum gjer for kvar sekund når han gjeng gjenom ein leidar, er lik produktet av staummengdi som gjeng gjenom leidaren, og trykket som trykkjer straumen gjennom leidaren. Dette arbeidet mæler ein i watt (W).

1000 watt = kilowatt = 1kw
736 watt = 1 hestekraft = 1hk

Brukar ein 1 W i ein time, fær ein 1 watt-time
1000 Wh = 1kwh (kilowatt-time)

Arbeid pr.sek. (yting) = straumen x spaningi.

Den elektriske straumen som gjeng gjenom ein leidar, møter alltid motstand, og det er dette motstandet som gjer at ein må ha eit trykk, spaning, som driv elektronane fram gjennom leidaren.

Di større dette trykket, spaningi, er di større er den straumen av elektronar som gjeng gjenom leidaren. Og umvendt er straumen mindre di større motstanden er når spaningi er den same.

Det vil seia, straumen = spaningi : motstandet

Motstandet mæler ein i ohm.

Er det straum som gjeng gjenom ein leidar 1 amp. og spaningi som trykkjer denne straumen gjenom leidaren 1 volt, då er motstandet i leidaren 1 ohm.

fredag 16. januar 2009

Dei som grev ei greft ...

Skriv svara i kommentarfeltet
6 mann brukar 15 dagar à 10 timar til å grava ei greft som er 160 m lang, 1,5 m brei og 80 cm djup. Kor lang tid treng då 4 mann til å grava ei greft som er 1 1/4 gong så lang, 4/5 so brei so brei og 1 1/2 gong so djup, som den fyrste, når dei arbeider 9 timar for dagen og hev 20% tyngre jord å arbeide med?
R.J Angen
Rekneuppgåvor for ungdomsskulen
Oslo 1936

lørdag 10. januar 2009

Fanden

Det var ikkje snøkave dagen eg møte fanden. Dagen var klår, og om nokre timar kom sola til gjere klasserommet ulideleg varmt. Fram for meg låg arket. Eg hadde teke eit val. Eg skreiv oppgåve nummer tre, planken.

Kvifor nemnde alle den lette oppgåva for planken? Skreiv du ein planke, kunne du berre lata penna trylle fram ord, like lett som du trilla ei trillebår? Har nokon trilla ei trillebår etter ein planke? Det er ikkje lett. Det er ikkje lett å skrive nynorsk heller. No har eg skrive ein setning.

Kanskje planken ikkje er ei lange rekke av plankar ei skal balansera ei trillebår full av murstein på. Kanskje planken er stutt. No har eg skrive to setningar. Korleis er det med hankjønnsorda i fleirtal, skal dei enda på -er eller -ar?

Ei innleiing må ha fleire enn to setningar. Eg skriv to til, men j-en, kor skal han vere? Ein ting er sikker på. Ikke heiter ikkje ikke på nynorsk. Nynorsk er lett, sa læraren, du skriv nett som du snakkar. Eg seier ikkje ikkje, eg seier itj. Skal j-en kome før k-en då? Men så var det noko med i-en og y-en som var ein tur på byen. Dei helsa ikkje på j-en sjølv om dei kom frå same alfabet. Er bokstavane i nynorsk ansleis enn bokstavane i bokmål?

Kanskje eg skulle skrive ein annan oppgåve. "Mange små skular blir no slått saman til store skular. Kva føremon kan det ha?"

Nei, eg har valt å trille trygt på planken. Dessutan har eg skrive fleire liner. Men har eg meir å skrive om? Og korleis skal ein skrive noko vettug når det er forbode å skrive begynne, mulighet og kjærlighet?

Eg blir svimmel. Magen snurpa seg saman. Enn om eg går no? Berre leverer og går. Eg har streva og sveitta i snart ein time.

Med bind for augo, står eg ytst på planken. Havet fossar nedunder. No forlet eg båten dei kallar skule. Hjarte bankar, eg blir merksam på pusten. Eg må trekke han djupt for at hjarte ikkje skal eksplodera. No kunne eg tenke meg å ta fram sigarettane, men eg må ut fyrst. Det var då eg høyrde stemma åt vestlandsfanden. Han kviskra bak øyre mitt.
"Ingen stryk i nynorsk!"
"Å?" Eg ble med eit roligare, nesten glad.
"Hugsar du ikkje kva lektoren svara då ei engsteleg jente, som torde tenkje tanken heilt ut, spurde: "Enn om vi stryk?"
"Nei, dykk stryk ikkje!" svara han.
Glad til sinns, gav eg vakta arket med fire liner og gjekk ut i sola og tok fram sigarettane.

Fanden annamme. Eg strøk.

-----------------------------------
Nokre rettskrivingfetisjtar har gjort meg merksam på at siste ordet er gale. Det heiter ikkje strøk.

Retting
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke

fredag 9. januar 2009

Tinga

No har eg bytta namn på bloggen til Tinga. Ein gong skal eg syne 99 bilete her. Kvart bilete skal syne ein ting. Kvar ting har ei historie, og den historia har eg tenkt å skriva. Kvifor er eg oppteken av ting? Jo, det starta med dei 23 tinga om web 2.0. 23om20.wordpress.com blei min fyrste ordentlige blogg. Så fylgde 23tingom2null.wordpress.com - eller var det omvendt.

Det er på blogger.com ein skal blogge, viss ein skal følje dei 23 tinga. Difor måtte lag ein blogg her òg. Namnet 100 ting hadde nokon andre teke. Kva er gale med ein mindre. 99 er jo eit like vakkert tal som 100. Eg lærte at det hadde vore, og kanskje fortsatt er, ein internettleik å skriva ei 100 liner lang liste med ting, som fortel noko om ein sjølv. Mitt mål er 99 liner - og 99 bilete. Eg har kome til 9 liner om meg sjølv og 0 bilete. Men måla skal ein aldri gløyma.

1000 things that matters er òg ei liste. Lista inneheld ikkje 1000 ting enno.

Kvifor bloggar er på nynorsk? Jo, har noko med noko som hende ein føremiddag for mange år sidan. Vil du høyre historia?

mandag 5. januar 2009

Talk with Dave

Verden forandrer seg. De fleste lærere kan nå åpne e-post, og i år skal alle lærere blogge. Ungdom derimot er på You Tube.

A YouTuber

1000 ting

Telecom selskapene i USA har tatt på seg ansvaret for samfunnsutviklingen.
If meaning is created through language, then our society is created through its communications technology.
Accenture betaler filmen som føljer prosjektet: http://www.1000thingsthatmatter.com/

Eg likte ting #230, men gjer samstundes merksam på: det er ikkje eg som skreiv den tingen.

søndag 4. januar 2009

Murakami

Klassekampen skriver litt foraktelig (?) om kulturkonsumentenes forhold til Murakami, i de siste avsnittene får han riktig nok den kred han fortjener. Om Murakami er er Armani eller Hennes & Maurtiz bryr jeg meg lite om. Om han blir mainstream så venter fine leseropplevelser på massene.

Jeg må oppdatere Library things med Murakami så noen tror jeg bor i den penere del av byen og ser på ballett.

fredag 2. januar 2009

Å danse sitt navn

Å danse sitt navn? Jeg har ikke hørt noe mer tøysete. Det måtte sjølsagt være en pedagog som kunne komme med et så dumt forslag. Det går ikke an å danse sitt navn, og dessuten kan jeg ikke danse.

Men før jeg utfordrer flere bloggere til å legge ut sin danse-sitt-navn-dans på You Tube, må jeg bevise at i alle fall jeg mener det er umulig. Så står jeg her midt på gulvet, splitter naken og skal bevise at det er umulig å danse: Kjell Arild Welde. Hvorfor naken? Jo, hvorfor har jeg trekt for gardinene og slått av lyset? Jeg vil danse i mørket. Rytme. Har noen beskyldt meg for å ha rytme? Aldri. Ell, ell, ell, ... ell, ell, ell ... ell, ell ell. Kjell skal komme av ordet kjel. Jeg beveger meg mot gulvet og lager en kjel-lignende bevegelse med hendene. En bevegelse jeg ikke ser, men jeg kjenner magen møter lårene. Det ble for mye ribbe i år også. Offerkjel eller kjell det er det samme. Har noen sett en offerkjel? Den må sikkert være stor nok til en okse. Jeg prøver å gjøre kjelbevegelsen større, men ser ikke en keramikkpotte som står for langt utpå gulvet og faller.

Arild betyr hær. Vel oppe på beina igjen, putter jeg potta under senga. Kjell med sin hær over sengegavlen dro. Det er jo lett, jeg går en mars.

Welde da, hvordan danse Welde, vel, det får bli noe lyse armbevegelser. Vel blåst. Jeg sjekker videoen som webkameraet har tatt. Det ble for det meste svart. Ingen overraskelse en måneløs natt med fortrekte gardiner, men lyden den ble morsom den.

Følgere