Tur med farmor

En seinsommerdag i sterkt solskinn skulle jeg gå tur med farmor. Det er slik det er, det sterke sollyset fester bilder på netthinna og kan hentes fram igjen mange tiår seinere. Vi gikk nedover Meieribakken. Bakken hette så fordi Meieriet lå der. Hadde ligget der, er det vel riktigere å si. For nå hadde det vært krig og det var bare ruiner igjen av Meieriet. Da vi kom halvegs ned i bakken, der det mange år senere var et elektroverksted, stoppet jeg. Der var det en trapp. Jeg begynt å gå i trappen og ble forundret over ikke å bli ropt tilbake. Farmor var snill. Var hun for lite grensesettende? Jeg vet ikke. Jeg fikk i alle fall gå i trappa og hun fulgte etter. Kanskje også hun likte å klatre i ruiner. Nei, det var vel helst for å passe på meg. Vi gikk på det som før bombinga hadde vært andre etasje i Meieriet. Jeg gikk så langt at jeg kunne se ned på Kongensgata. Der måtte jeg sette meg. Fireåringen burde ikke falle ned å slå ihjel seg. Det var jo ikke noe rekkverk. Så satt vi da i solskinnet å så på Kongensgata. Kanskje så vi en bil. Det husker jeg ikke. Det jeg husker var et hvitt ovalt skilt som hang utenfor besinstasjonen. 3 sto det. Tre, sa jeg til farmor. To esser var det også. Tress, fortsatte jeg og til slutt en o. Tresso! Ja det står Esso sa farmor og så forundret på meg.

https://foto.digitalarkivet.no/fotoweb/archives/5003-Historiske%20foto/Indekserte%20Bilder/SAS2009-10-467.tif.info

Når vi kom hjem fortalte farmor at jeg kunne lese. Det trodde de ikke noe på. Det var på den tiden viktig at barn ikke kunne lese før de begynte på skolen. Gjorde de det, ble det så kjedelig for lærerene  og det det måtte det jo ikke være. Og det det ble det heller ikke, jeg vil ikke si jeg var en god leser etter sju års Folkeskole.    

Ballongen

Ballongen min var ikke som alle andres. Ballongene deres var fylt med helium og trakk i hyssingen så sterkt at av og til glapp grepet i hyssingen og ballongene lettet. Ballongen min var også fylt med helium, det var ikke det. Jeg hadde kjøpt gassballong som alle andre. Det er egentlig litt rart at jeg hadde fått penger til noe så unyttig som en gassballong. Jeg er helt sikker på at det var syttende mai. Det var den eneste dagen i året det gikk an å få kjøpt gassballonger. Kan hende hadde jeg ikke fått penger til ballong. Kan hende hadde jeg fått penger til is. Det fikk jeg hver syttende mai. Så hadde ispengene gått til ballonginnkjøp.

Ballongen var grønn og luktet gummi. Den så ut som en helt vanlig ballong til å begynne med. Men etter hvert begynte den å minste ballongformen og på hjemvei fra byen måtte jeg bære den for ikke å slepe den etter meg i sanden. Den hadde en liten lysegrønn flekk der gummien var litt tynnere. Kanskje var gummien så tynn der at de små heliumatomene slapp ut i frisk luft.

Kanskje jeg kunne klage på ballongen, mente far min. Etterkrigstidas ting og varer holdt ikke alltid høy kvallitet og reklamasjon var et kjent begrep. Ballongselgeren bodde ikke så langt unna. Jeg tok med meg den slappe ballongen og gikk ned bakken og bort til døra. Jeg ringte på. Ingen svarte. Jeg ringte på - lenge. Sønnen eller datteren, jeg husker ikke lenger, åpent døra. "Det står en gutt her". Med ett angret jeg på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg hadde kommet i middagstida og det var helt klart jeg forstyrret middagen eller middagsluren. Stemmen var sint. Hvorfor jeg ikke stakk av, vet ikke jeg. Jeg var kanskje lamslått eller modig. Jeg trodde jo oddsen får å få en ny ballong var til stede. Jeg forklarte problemet og da jeg sa det var far min som hadde sendt meg, ble han litt mildere stemt. Han åpnet døra til et rom ved siden av trappa. Der sto heliumgassen i en stålsylindret flaske. Han tok en ny gummiballong og fylte den med helium. Så knyttet han en hyssing til ballongen og sa: " Vær så god".

Glad og fornøyd gikk jeg hjemover med den nye ballongen. På veg opp bakken skled jeg i grusen. I et lite sekund trakk ballongen hyssingen ut fra tommel og pekefingergrepet. I sekundet etter hang hyssing bare noen centimeter over hodet mitt. Jeg hadde nådde den, hadde jeg hoppet, men jeg bare strakk meg etter den. Når jeg innså  at jeg måtte hoppe, hadde den kommet en halvmeter opp i lufta og så høyt klarte jeg ikke å hoppe uten tilløp. Ballongen steg og steg. Da hørte jeg stemmen fra ballongselgeren nede i bakken: "Å, hva det du villa, ja."          

Bilnummer og død

Det hadde vært en varm og stille sommerdag. Kjørte en bil forbi, svevde støvskyen lenge i lufta før støvet falt ned igjen. Det kunne ta lang tid før en ny bil kom. Det burde helst være en utenlandsk bil. Det kunne være en svensk bil med en stor S. Det gikk an, men de store guttene brydde seg ikke med de svenske bilene. De ville ha veldig utenlandske biler med bokstavkjennetegn ingen kjente til. Alle kjent til S for Sverige og at D ikke var Danmark, men Tyskland.  Det var det burde jo være T for tyskland, men de store guttene hadde forklaringen. D-en sto for Deutschland. Så derfor måtte Danmark bruke både første og siste bokstav: DK.

På den tiden var vi uten å vite, det opptatt av åndsverkloven. Kunne vi skrive av bilnummeret fra bilnummerboka til en annen? Nei, det fleste var enig om at det var ikke lov. Hvis et nummer skulle skrives inn, måtte en ha sett bilen. En gutt hadde vært i Oslo og sett en svart bil med CD-skilt og fra et land som verken var A, CH eller GB.  Klart det var fristende med en avskrift.

Nå satt jeg i en uslitelig blå kortbukse i rommet ingen bodde i. Det hadde vært utleid til en sykepleier, men det er bare noe jeg har fått vite i ettertid. Vi kalt det hybelen for arbeidsrommet. Sommerdagen var utenfor vinduet, inne var det kjølig og som alltid når jeg husker noe godt fra barndommen, så var jeg alene i huset.

Jeg skulle føre inn bilnumrene i ei lita bok jeg hadde fått tak i. Vi hadde fått en blå blyant og en rød blyant i førsteklassen. Den røde skulle brukes til vokalene og den blåe til konsonantene. Men siden jeg nå var eier av et rødt pennskaft, en pennesplitt og blekkhus, så måtte dette ha skjedd etter andre eller tredje klasse. Det var først når teksten var ført inn med blekk og penn at det var ordentlig. Nå skulle bilnumrene skrives inn i den nye boka. Numrene skulle skrives så fint som mulig og uten en eneste blekkflekk. Jeg tror det var en bok med kolonner for debet og kredit jeg hadde fått tak. Jeg fikk ikke til å bestemme meg for i hvilken kolonne numrene skulle stå i. Mens jeg skudde av lokket på blekkflaska, så jeg ei flaske i vinduskarmen. Flaska hadde en etikett med en dødningehode på og under de kryssede beina stod det: GIFT. 

I stede for å bestemme meg for hvordan jeg jeg skulle før inn bilnumrene, ble jeg sittende å tenke på flaska i vinduet. Drikker jeg den blir jeg dø da? Jeg har bestandig vært nysgjerrig. Kommer jeg til himmelen og kan gå på skyene. Det må vært artig å prøve. Men det var stor usikkerhet blandet med tankene. Kommer jeg til å falle ned hvis jeg ikke klarer å hoppe helt til neste sky?

I løpet av de sju årene jeg gikk på folkeskolene mener jeg bestemt at verken lærerinne eller prest nevnte helvete. Men som kunnskapen om bilnumrene ble delt blant guttene i gata uten skolens hjelp, var også helvetes pinsler kjent blant oss. Å havne i helvete var også en mulighet. Det hadde noe med synd å gjøre. Var det en ting vi hørt en del om på skolen, så var det synd. Hva det var, var vanskelig å forstå. Like vanskelig som tro. Hvis en trodde, kunne en gå på vannet. Det prøve jeg mange ganger. Bestandig ble jeg like våt på føttene som når prøvde uten tro. Det måtte være en liten tvil til stedet i min tro, sjøl om jeg sa til meg selv: nå tror jeg, nå tror jeg. Jeg fikk etter hvert sansen for apostelen Tomas med tilnavnet tvileren.         

Men når en var død, kunne en bli levende igjen? Jesus sto jo opp fra de døde tredje dag. Han ble hentet av himmelvognen. Men kjørte himmelvognen tilbake? Eller kjørte vognen i retur rett til helvete med de som ved en feil hadde kommet til himmelen?

---

Jeg har fått mange spørsmål om hva skjedde videre, men før du får vite det, må du høre om en annen aktivitet vi fylte sommerdagene med.

Noen hadde funnet ut at hvis en gikk bort til ukjente og sa: change, så kunne det hende en fikk en mynt en aldri hadde sett før. De som prøvde kunne bevise det. De holdt fram små rare kobber og messing fargede mynter. Change, change! Vi løpe langs gata som tiggergutter. Change, change!

Plutselig ga ei dame meg en mynt. Dette var artig. En kunne få penger av fremmed  bare ved å kunne det riktige ordet. Jeg måtte prøve mer. Jeg la mynten i lomma og løp videre. Når jeg skulle se på mynten, kjente jeg at jeg hadde allerede en mynt til i lomma. Det var en norsk tiøring. Jeg tok tiøren i handa og løp tilbake til dama som hadde gitt meg mynten. Hun virket litt sur. Skulle jeg tigge mer? Men når jeg ga henne tiøren, lo hun. Change betydde vel bytte eller veksle? Det var den forklaring jeg hadde fått.

Jeg vet ikke om vekslingen var god butikk. Det er mulig hadde blitt eier av en svensk femøre. Men med kursen på den tiden hadde jeg tapt så mye. Jeg hadde i alle fall ikke tigget til meg penger.

Men hvordan gikk det med flaska i vinduet?

 Foto: Ishavsmuseet

Gåsa

Å kalle folk noe annet enn det de heter, er en uting, men noen ganger praktisk. Jeg kunne ønsket meg et kortere navn. Jeg kunne valgt et av to, noe jeg aldri har gjorde. Jeg  presentert meg alltid med begge, med det resultat at ingen som kom til å huske hva jeg het. "KJelaRL" få er modige eller interessert nok til å spørre om igjen: "Hva sa du nå. Hva heter du?"

Jeg kunne nok blitt kalt Gåsa, men det hadde vært feil. Det var Åsmund som ble kalt gåsa. Folk prøver ofte å finne mening og forstå det ulogiske. Var det noen likhet mellom Åsmund og ei gås? Var det noen likhet mellom Åsmund og ei ribba gås? Åsmund høre vel til gruppen blond og kan kanskje klassifiseres som rødblond. Men det holder ikke som forklaring. Gikk han som ei gås? Nei, slett ikke! Var navnet bare et fritt valgt oppnavn? Kunne like godt ha blitt kalt "Kråka" eller "Slangen"? Nei, jeg skal prøve meg på min forklaring. Opplevelser fra Folkeskolen ligger mange ti-år tilbake.

Vi skulle ha en vikar. Frøken var borte i noen dager. Kanskje en hel uke. Jeg husker ikke, men vi visste at vi nå hadde noen dager vi kunne prøve oss på noe annet enn å sitte pent på pulten og bare rekke opp handa når vi ble spurt. Vi kunne finne på noe artig, noe tullball. Men hva skulle det være? Noen hadde hørt om ei mus som sprang ut av katererskuffa til lærerinnens forskrekkelse. Kanskje var det bare noe som skjer på en skole ut på landet. Eller hadde noen gutter puttet den der. Det kunne jo vært artig å prøvd. Jo, det kunne blitt skikkelig morsomt.

Men vi gikk ikke på en skole på landet. Vi gikk på en byskole. Og kunne vi finne en mus sånn i løpet av et friminutt? Det var tvilsomt, men vi så for oss forskrekkelsen når musa hoppa ut av skuffa. Det ville bli kjempeartig!

Åsmund ledet meg fram til musa. Han hadde vært å sett på den før. Han fant den hos Bades eft. De hadde rokkeringer og leker og trekkoppmus. Vi fikk den demonstrert. Ekspeditøren vred om nøkkelen et par ganger og satte musa på gulvet. Det kjørt fort bortover gulvet og svinset med halen. Den så ut som en ekte mus med svart pels, men når jeg tenker meg om nå, er jeg sikker på at jeg på den tiden hverken hadde sett en levende eller død mus. Åsmund hadde penger, men ikke nok. Jeg ble skuffet. Den musa hadde gjort seg. Hvordan vi skulle få den opp i kateterskuffa kunne vi tenke på siden. Men nå  ble det ikke aktuelt, så jeg gikk for ikke bli altfor sein til timen.

Åsmund kom også. Hva han hadde kjøpt fikk jeg ikke vite før langt ut i timen. «Kjell Arild!», sa han plutselig og lo uten å rekke opp handa. Han satte noe ned på gulvet mellom pultrekkene. Hviskingen i klasserommet stilnet, en mekanisk lyd lød høyt, kolossalt høyt, alle måtte høre den, også frøken vikar. Mellom rekkene hoppet en mekanisk trekkopp gås. Nå var den på vei mot pulten min. Hva skulle jeg gjøre? Asmund hadde ropt på meg. I dag hadde vi vel sagt at han tagget meg til hendelsen som vi senere fikk mye kjeft for av den friskmeldte frøken. 

Heldigvis kom Åsmund etter og tok opp den nyinnkjøpte gåsa. Dette var det alvorligste jeg var med på i løpet av sju år på folkeskolen.

Åsmund ble kalt gåsa i mange år etterpå. Det er veldig lenge siden jeg møtt Åsmund, men jeg tror han er like blid og full av spillopper som når vi gikk på Folkeskolen. 

       

   

Nakne damer

Jeg hang etter hendene. Jeg hadde godt tak i vinduskarmen. Heiste jeg meg opp, så jeg inn i rommet. Så senket jeg kroppen igjen. Tærne nådde igjen murkanten. Nedenfor murkanten lå store, spisse steiner. Jeg ville ikke falle. Jeg ville heller ikke falle i elva. Storelva var svart, kraftig. Alt som falt i den ut i den forsvant.  Lyden av storelva var en susende bass. Den lyden var bakgrunn for all vår lek ved elva. Det er kanskje riktigere å si mellom elvene. Det var en elev til, Lisselva. Den var ikke farlig. Den var litt min elv. Som lillebror likte jeg alt som var lite. Jeg fikk den minste sjokoladebiten når bror min delte. Han fikk den store sjokoladebiten. Det var noe lovmessig og trygt over det. Han som var størst, skulle ha det største.

Av og til var det ikke vann i Lisselva og da  kunne vi gå i den. I storelva var det alltid vann, brusende vann med små kvite skumtopper og en lyd som kjentes i mellomgulvet. Hjerte slo kraftig. Det var ikke jeg som hadde knust den ene ruten av de seksten smårutene så det ble mulig å åpne det grønne og rustne jernvinduet. Likevel visste jeg det. Det jeg gjorde var galt. Klatret jeg inn gjennom vinduet var jeg en innbruddstyv.    

Jeg kjente at tok jeg veldig hardt i, kunne jeg heise meg så høgt opp at jeg fikk halve kroppen opp på vinduskarmen, og da var jeg så godt som inne. Men kunne jeg komme meg ut igjen? Kunne jeg slippe kroppen ut av vinduet å lande på den smale murkanten. Mistet jeg balansen, falt jeg enten direkte i den kraftige elva og forsvant eller så falt jeg først på steinene før jeg knust og forslått og så falt i Storelva og forsvant.

Dette var skummelt. Hvorfor hadde jeg gått mot Storelva som egentlig ikke var min elv. Ekkel var den mørk, skummel og med en lyd som tok tak i både hjerte og mellomgulv. Men jeg var alene. Alle hadde forsvunnet inn gjennom vinduet.

Lastebiler kjørte gjennom gatene. Esker med papir ble kastet på lasteplanet. Bunker med aviser fulgte samme vei. Det var papirinnsamling. Byen hadde brent før, fortalte bestemor. Siste gang var det tyskerne som hadde sluppet brannbomber, men nå var husene bygd opp igjen. Skulle en ny bybrann starte bare for små barn lekte på loftet med fyrstikker blant gamle blad og aviser? Nei, det var sikkert lurt å ha papirinnsamling.

Jeg hørte lyd. Ikke bare lyden av Storeleva, lyden av skritt. Skritt som kom gående mot meg på den smale murkanten. Det var Per. Han lo. Jeg tenkte å slippe taket. Han var større en meg. Like stor som storebroren. Jeg tenkte han måtte få krype inn vinduet først. "Skal du inn?" sa han Han tok tak i baken og puffet meg inn gjennom vinduet uten å vente på svar.

På hodet havnet jeg. Hele rommet var fylt av aviser, et berg av aviser. Det var her lastebilene tømte sin papirfangst. Det var her det var. Det var de nakne damene var. Det var dette som hadde lokket alle guttene i gata. Blant aviser og gamle ukeblad var det også blader med nakne damer. Der visste de store guttene. "Stekk av, små unger har ikke noe her å gjøre." Ropte de store fra toppen av papirberget langt inn i rommet. Nå hadde jeg kommet inn og kommet opp på beina også. Å krype ut av vinduet ville jeg ikke.  Jeg prøvde å gå. Jeg falt på magen. Blad og aviser ga ikke feste. De bare sklei unna. Jeg reiste meg igjen. Nå skalv knærne. Hjerte, magen, lårene, alt skalv. Var det fordi det var ulovlig? Jeg tok opp et blad. Nei, det var en avis. Det var bare aviser - ingen nakne damer.

Oppe på haugen satt de store og skreik: "Du må fan mæ ta ikke komme hit." De hadde en stor bunke aviser eller var det blad, ved siden av seg. Det skumret. Jeg gikk og falt. Per hadde allerede kommet opp på haugen og satt å så på noe sammen de store. Sjøl om jeg falt, så kom jeg på beina igjen og krøp oppover bladhaugen. Som liten og svak lillebror er det en ting en lærer: aldri å gi opp. Det ble ennå mørkere nå. Var det bilder i aviser og blad, så begynte det å bli vanskelig å se dem.

Jeg plukket opp avis etter avis - bare aviser. Ikke et ukeblad med en strikkeoppskrift engang. "Vi stikker!" Jeg hadde begynt å nærme meg de store. Slik var det bestandig. Ville ikke storungene at vi som var litt yngre skulle være med, stakk de bare. Jeg var vant til det.

Jeg var alene. Jeg hørte latter og skrittene fra de store når de løp. "Kom!" Nå var det vanskelig å se, skumringen hadde blitt til mørke. "Kom!" Mellom bladene som de store hadde løpt i fra, skimtet jeg et bilde. Et svarthvit bilde, et bilde av en naken dame. En naken damen med stor bryst, enorme bryst.

"Nå må du komme, Kjell Arild!" Per hadde kommet tilbake for å se at alle kom seg ut. I trappegangen var det helt mørkt. Vi måtte føle oss fram, nedover trappegangen. Så var det stopp. Ei ståldør stoppet oss. Vi hørte de andre på utsida av døra. "Det er bare å vri om." Vi vridde om låsen og stod med et ut i den mørke høstkvelden. Vi hadde ikke gjort noe galt. Ingen kunne se at vi hadde gått ut av utgangsdøra. Det var vel ikke innbrudd å gå ut av et hus? 
         
Lesbarhetsindeks 20

Taubanen

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.

En lang utfortur

Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.

"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.

"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.

Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.

Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.

Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.

Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.

Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.

Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"

Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.

Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.

"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.

Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"

Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."

Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.

Natriumklorat

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.

Sokrates og pappa

En sommerdag for utrolig mange år siden, kom et sirkus til byen. På telefonstolpene reklamerte fargerike plakater for kveldens forestilling. Det var bilde av elefanter, klovner og linjedansere. Det kunne være artig å se på, men sannsynlighet for å bli tatt med på sirkus var liten.

Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?

I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.

I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.

Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"

Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!

I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.

Lillebrødre i kamp

Frigjøringsbarna var det mange av. Hele gata var full. Det var også en del som hadde kommet til på helt vanlig måte, noen år etter fredssommeren. De var ofte lillebrødre til disse frigjøringsbarna, som vi ganske enkelt kalte storungene. Storungene var størst, sterkest og hadde udiskutabelt flere år å vise til. Jeg husker gleden da jeg fikk vite at også jeg kom til å bli fem år. Men særlig skuffelsen da bror min sa: Da er jeg seks! Og slik kom det til å bli hele tida. Størst og alltid eldst.

Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.

Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.

Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.

Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.

De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.

- Til angrep!

Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.

Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.

Mitt beste skoleminne

Folkeskolen varte i sju år. Jeg satt alltid bakerst. Jeg valgt aldri hvor jeg skulle sitte.

Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.

Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.

De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.

Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.

Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!

Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.

Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.

Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.

Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.

En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.

Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.

Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.

En snill onkel

Kammeraten min hadde en snill onkel. Vi skal besøke han. "Kanskje får vi brus," sa kammeraten. Det hadde han fått siste gang han var på besøk. Brus uten at det var lørdagskveld og barnetime? Det hørtes merkelig ut. Det måtte undersøkes. Jeg ble med. Bare jeg husket å få med meg skolesekken hjem, så ble nok ingen sinte om jeg tok en omvei oppom den snille onkelen.

Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.

"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."

Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.

Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.

Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.

Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.

Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.

Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.

La kua leve!

Mine første sju år var preget av frihet. Vi var mange unger i gata og alle gjorde som de ville. Vi leika med det vi likte og leika nye leiker etter hvert som vi fant på dem. En barnehagepedagog ville kanskje klassifisert aktiviteten som frileik, men vi befant oss langt unna pedagoger. Et unntak var et par dager i hagen til Barnas Hus. Jeg husker jeg stod ved gittergjerde og snakket med Per om den beste måten å dø på. Ellers så husker jeg ikke mye av oppholdet innenfor gittergjerdet, bortsett fra at oppholdet ble kortvarig. Bror min hadde gjort et godt forarbeid. Han skreik hver gang han ble levert til barnehagen, så når jeg begynte på samme viset, orket ikke pappa mer og tok meg ut av barnehagen.

Utenfor gjerdet, fantes ingen hindringer. Vi gikk hvor ville, sa hva vi ville, gjorde hva vi ville. En sommerdag sto vi utenfor en stor port. Ei jente som var mindre enn meg og bodde i nærheten, fortalte merkelige ting som hun mente foregikk bak porten. Det kom flere fra gjengen i gata. Vi ble modigere og til slutt åpnet vi porten. Hjerte hamret, var halvparten det jenta sa sant, så måtte vi se det. Jeg smaug meg mellom portåpningen og ble egentlig svært skuffet. Det var ikke i nærheten det jeg hadde sett for meg. Vi så en stor plass badet i sollys. Jeg spurte jenta som hadde lurt oss inn på dette. Hun sa at hun snakket sant og pekte på døra, og hun spurte om jeg ikke hørte noe. Døra var rød og hadde kvitmalte lister akkurat som fjøsdøra til mormor og morfar. Jo, nå hørte jeg også rauting av og til. Mormor og morfar hadde også ei ku og to griser, som så mange på landet hadde, men nå var vi midt i byen og jenta holdt fast på sitt. Hun hadde hørt skudd, skikkelig høye skudd. Det hadde vært artig å høre. Det var svært sjelden noen hadde penger til en rull med kruttlapper og rullen ble ofte delt på mange, så vi var fort tilbake til det vanlige utropet: Pang, pang, du er død!

Men nå skulle vi få høre et ordentlig skudd. Sola skein og gårdsplassen var tom. Hvor skulle skuddet komme fra? Nei, vi var nok blitt lurt. Vi går, sa noen. Stikk av, ropte plutselig en voksen stemme. Vi hørte aldri på voksne, så vi sto i ro. Noen begynte å spørre de voksne om det jenta sa, var sant. Skulle de drepe ei ku? Hvordan? Når? Spørsmålene haglet.

Det hadde vært morsom å skrive: Dette var vi mitt første demonstrasjonstog. Vi ropte: "La kua leve, la kua leve." Og så marsjerte vi fram og tilbake foran fjøsdøra, men det gjorde vi ikke. Likevel ble de voksne så brydd av alle spørsmålene at de forsvant.

Litt senere innså de nok at det hadde vært dumt å bry seg med alle ungene. Dagen kom til å bli alt for lang. De åpnet fjøsdøra og etter stund kom de trekkende med kua. Et brunt hampetaug var knyttet som en grimme rundt hodet på kua. Sakte gikk de over plassen kvit av sollys. Mange hadde gått hjem, lei av vente eller var sannheten for forferdelig. Jeg sto alene i lyset, skulle jeg også gå hjem? Så kom skuddet. Høyt og kraftig, jeg ventet på ennå et. Over plassen kom en gutt gående. Det var den eldste av oss. Han hadde forhandlet seg fra til å bli med. Nå så han blek ut. Hva skjedde? Han svarte ikke. Nysgjerrige spurte jeg igjen, jeg hadde jo hørt et skudd: Hva skjedde? Æ ska heim å spis, sa han og jeg så nå at ansiktet var helt kvitt.

Nå var alle borte. Jeg gikk over plassen, nærmet meg åpningen hvor de hadde tatt kua. Kanskje de skulle skyte en gang til mens jeg så på. Hadde de pistoler, sånn som oss, men ordentlige? Jeg så ingen ting. Det var helt mørkt. Jeg gikk så langt jeg turde inn i mørket. Jeg hørte mennene og etterhvert så jeg dem. Så de meg, så brydde de seg ikke. Hva luktet det? Kaldt, fuktig luft og en lukt jeg ikke kjente. På gulvet lå et vaskefat. Større enn det vi brukte til å vaske oss med når vi var på landet til mormor og morfar. Fatet var av gulbeige emalje og med en mørk ring rundt kanten. I fatet lå en trepinne. Fatet var fylt med noe svart. Så så jeg plutselig kua, hun sto ikke lenger, hun lå flatt på murgulvet. I halsen var det en stor åpning.

Jeg gikk ut i lyset igjen. Ingen spurte meg hva jeg hadde sett. Jeg hadde ingen ting å si.

Kua mi
Akvarell av Astrid Johanne Norgård

Dypt nede

Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.

"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.

Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.

Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.

Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.

---

Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.