tirsdag 10. september 2019

Oftenåsenkatta


For lang tid siden, det meste har skjedd for lang tid siden. Onkel, pappa og jeg var på topptur. Det het ikke topptur da. Vi hadde krabbet oss opp i ulent terreng for å komme på toppen av åsen. Det går brei, fin sti der nå. Det gjorde det ikke for mange år siden.
 
Onkel hadde ansvaret for Televerkets utstyr på toppen av åsen. Militæret hadde også senderutstyr der. Den unge mannen som hadde ansvaret for det militære utstyret, serverte kaffe. Så dukket en liten katt opp. Katten ville sitte sammen med oss. Uff, sa den unge mannen. Jeg har prøvd å skyte den. Jeg har prøvd to ganger, men jeg klarer det ikke. I ettermiddag må jeg. Han var beordret til en annen del av landet, og å stille opp i en ny militærleir med en katt. Nei, slik var ikke verden den gangen og er vel ikke slik nå heller.
 
Hvorda han var bli kjent med katta, vet jeg ikke. Han hadde vakt på toppen av åsen. Lange, ensomme vakter. Katta var hans eneste selskap. Og nå måtte hun dø. Vinteren nærmet seg og den unge mannen skulle dra.
 
Nei, du må ikke skyte katta, sa pappa. Han var i Narvik som nøytralitets vakt i 1940. Han skrev dagbok. Det er få følelser i dagboka. Kanskje med unntak av en setning etter 8. april. ... Jeg vet ikke hva han opplevde i Narvik. Jeg tror han utelot en del i dagboka. Jeg så aldri han sløyde en fisk. Han fisket ikke. Han jaktet ikke. Han hadde vært i Garden og som sagt, som nøytralitetsvakt i Narvik. Men han var ingen kriger. Like så lite kriger som den unge mannen som satt sammen oss. Han hadde sikkert drevet sikteøvelser; skutt på blink på skytebanen. Men skyte noen han var glad i, kunne han ikke.
 
Katta skulle få leve. Det ble klart etter hvert. Både onkel og pappa var enige om det. Den unge mannen var lettet. En byrde var fjernet. Jeg syntes også det var en god løsning.
 
Katta ble putta i sekken. Svigermor blir glad, sa onkel. Svigermor, altså min farmor hadde hatt katt og hund, før krigen. Pappa og onkel mente de hadde funnet en god løsning.
 
Løsningen var ikke god. Hjemme igjen slapp de katta ut av sekken. Farmor ble ikke glad. Jeg vil ikke ha katt. Jeg er allergisk, sa hun.
 
 Den unge sodaten med godt hjerte, hadde nok dratt. Og det var kronglete og bratt opp til åsen. Verken onkel eller pappa hadde våpen og manglet totalt drapslyst.
 
Husker du oldemor? Spurte jeg en gang pappa. Ja, det gjør jeg. Kan du fortelle meg litt om henne. Hun gikk alltid med et sjal. Det er det jeg vet om oldemor. Det er ikke helt sant. Jeg vet litt mer. Farmor fortalt en gang, når katta fikk kattunger, tok mor hennes og kastet kattungene opp i ei bøtte med vann og rørt rundt, lenge. Det er ikke rart farmor ble allergisk for katter.
 
Tanken på å kaste katta opp ei bøtte med vann fantes ikke hos noen, men vi måtte innse vi hadde et problem: en uønsket katt.
 
I sveivetelefonens dager tok ting tid, lang tid. Mamma ringt mormor, nei, hun ringte nabokona. Mornor hadde ikke telefon. Derfor måtte nabokona hente mormor. Mamma og mormor ble enige. Katta kunne komme dit. Slik gikk det til, Oftenåskatta fikk et liv på landet. 

Ingen kommentarer:

Følgere