fredag 30. januar 2009

Jævelen

Det er ingen hemmelighet at jeg er født like etter Krigen. Det var fredelig etter Krigen. Det var godt å vokse opp etter Krigen. Murhusene lå i ruiner. Trehusene var borte. De hadde forsvunnet i flammene fra tyskernes brannbomber.

I Grubba, ei sørvendt grusskråning, lekte vi time etter time. Vi hadde ingen ting etter krigen, men vi fant en stein som passet til handa og så hadde vi en bil. En bil som planerte veg i grusen og som etterpå kjørte på den nylagde vegen. Når sola sto lavt i vest og dagen var på hell, ble steinen til fly. Flyene slapp bomber og med litt hjelp av føttene, ble hele byen vi hadde laget, jevnet med jorda. Neste dag lå hele grusbakken klar til nybygging.

En dag var det en gutt vi ikke kjente der. Han sa ingen ting. Han var der hver dag. Han var visst på ferie. Noen hadde fått vite at han kom fra Tyskland. Noen hadde fått vite av noen voksne som hadde tyskkunnskaper at vi kunne spørre. "Was ist das?"

Vi spurte: "Was ist das?" Han så på oss, forundret. Hva mente vi? "Was ist das? Was ist das. Dass, dass, dass, wasss - isss - dasss", vi lo. Vi dannet en ring rundt han og ropte: "dass, dass, dass." Så han redd eller forundret ut? Jeg husker ikke. Vi puffet han litt, og så litt til. Han falt i grusen. Nei, vi sparket ikke. Jeg er helt sikker, vi sparket ikke en som lå nede. Og vi sluttet alltid når noen ba om nåde. Bad han om nåde? I så fall forsto vi ikke. Han grafset i grusen med begge hendene. Reiste seg og slengte grusen. Var han gal. Han kastet stein på oss. Noen slo, han falt. Han reiste seg igjen. Nå gråt han, men han kastet ikke noe, han spyttet. Den jævelen. Tyskerjævelen.

torsdag 29. januar 2009

Twittermosaikken

Se på denne mosaikken. Er jeg en taper? Hun som tipset hadde 565 på mosaikken sin.


søndag 25. januar 2009

7 ting pluss 2 til

Einar har utfordret meg til å skrive 7 ting. Det syns jeg er hyggelig. Jeg har blitt "dulta borti," hei på deg! Dette klarer du.

Nå har jeg bestandig vært en vanskelig elev og aldri likt å gjøre hva andre ber meg om. Så derfor vil jeg heller skrive om mitt første kjedebrev, som egentlig var kjedekort. Jeg var så liten og så spendt på hva som ville skje. Jeg skulle sende et prospektkort til han som sto øverst på lista, og så skulle jeg sende vanlige postkort til fem andre, som igjen skulle gjøre det samme. På den måten skulle jeg få tusenvis av prospektkort. Jeg forsto det knapt. Jeg tror jeg var ferdig med første klassen på folkeskolen, og nå skulle jeg få slippe mine kort i postkassa.

Jeg skulle vente på mamma til hun kom ut igjen fra butikken med frimerke. Da hun kom ut i igjen var kortene i postkassa. Jeg hadde klaret det alene, åpne luka, putte kortene ned, ingen sak. Jeg var stolt, men måtte grine til slutt. Prospektkortet hadde ikke frimerke. De vanlige postkortene var ferdigfrankerte. Det hjalp ikke at fem av seks var frankerte. Det viktigste kortet, kortet med bilde hadde forsvunnet i den mørke åpningen og kom aldri til å komme ut igjen. Jeg hadde brutt brevkortkjeden. Jeg kom aldri til å få tusenvis av kort med bilde på. Hva straffen var for et slikt kjedebrudd husker jeg ikke. Ja, bortsett fra å få kjeft av mamma fordi jeg ikke hørte på henne, da.

Fortvilesen var stort, jeg husker det godt. Jeg tror jeg holdt kortet med bildet litt igjen også, men så bare fôr det liksom litt av seg selv. Jeg husker det var en solskinnsdag ved postkassen. Jeg innså hvor egenrådige og dum jeg hadde vært. Men det gikk det ikke an å få opp den kassa da?

Så sto mannen der. Mannen hadde nøkkel også. Mannen var postmannen. Mamma forklarte hvor ulydig unge hun hadde. Mannen smilte og fant fram kortet uten frimerke. Mamma satte på frimerke og ga det til ham.

En dag kom det et prospektkort med et bilde av et høyt, rart hus. Det var fra Malm og fra en gutt som het William. Det ble med det ene kortet.

Mange år senere begynte William i klassen min. En dag hadde hadde han vært på besøk hos en kammerat. Kameraten hadde et postkort fra Steinkjer, med stavefeil og venlig hilsen Kjell Arild snart 8 år.

----

Vil du vite ennå mer, du ikke trenger å vite, så kan du rulle deg helt nederst til starten på denne bloggen. Der står det hele 9 ting.

Jeg har plassert denne bloggen i Byafossennorske bloggkart!

7 ting du kanskje visste

Hva har professor Arne Krokan til felles med 11 årige Martine (snart 12 år) og hva skiller dem?

1 Begge blogger
2 Begge blogger om viktige ting.
3 Martine blogger om seg selv og slitt liv med venner og familie.
4 Arne blogger om en oppvekst i det digitale sa(mfunnet.
5 Martine har en oppvekst i det digitale samfunnet.
6 Arne reflekterer før han avslører 7 ting.
7 Marine har lyst til skrive og skriver 7 ting.

onsdag 21. januar 2009

Katteinternett

Har du tenkt på hvorfor du blogger? Har du tenkt på hvorfor du må gjøre det så ofte, og at du ofte føler et behov for å skrive selv om du ikke har noe å skrive om?

Ja, for du er en lystblogger? Det er dem jeg tenker på. Skolenorges tvangsblogger kan vi snakke om en annen gang. Det er skjulte krefter som styrer oss lystbloggere. Krefter som ligger utenfor oss selv, og som tvinger oss til å sjekke twitter, bloglines og facebook før vi lager et nytt blogginnlegg. Vi tror det er artig å vite hva andre gjør. Det er ikke slik. Vi blir brukt.

Jeg skal utføre en kvantitativ undersøkelse snart. Kvalitative motforestillinger kan du legge i kommentarfeltet nedenfor. Dessverre kommer de til å bli slettet så fort jeg har lest dem. Når jeg nå vet noe som bare jeg vet, kan jeg ikke la denne viten bli fjernet av fantasiløse motforestillinger.

Det er det umerkelige nesten knapt sansbare jeg skriver om. Likevel er kraften stor. Hvor er hovedsete for denne kraften? TV-en? Nei, det er lenge siden en hengte ullteppe over TV-en eller lukket sjalusidøra for at NRK-folka ikke skulle se hva som foregikk i stua. Men hvem er det som har overtatt ullteppet, puta og stuas beste stol? Katta ja, katta kan, uten å spørre og uten dårlig samvittighet ta eiendomsretten over både stol og familie. Også bruker den oss. Vi tror den sover og drømmer der den ligger og kroer seg, vifter litt med ørene og av og til gjør et lite vift med den ytterste halespiss. Det den gjør, blir nå blitt åpenbart for alle: den kommuniserer med andre katter hos bloggende mennesker. I mellomrommet mellom ordene, i pausene mellom setningen sender kattene sine umerkelige meldinger til verdens katter over katteinternettet.

mandag 19. januar 2009

Det automatiske kurset, som overrasket

Mange ser tilbake på året som har gått og reflekterer over det. Det kalles ofte rekleksjonsblogging. En kan da ikke avsløre at en egentlig er ganske så tankeløs i det daglige.

Nå når web 2.0 kurs blir tilbudt massene, vil jeg tenke tilbake til høsten 2007 da web 2.0 var et ukjent begrep for meg. Kanskje hadde Einar Berg tidligere sendt ut ei melding med ei lenke til det australske web 2.0 kurset. Jeg husker ikke og han husker ikke. Slik er det å bli voksen. :)

Men det var han som sendte ut invitasjon til et gratis kurs i flervalgstester. For en gangs skyld handlet jeg raskt og ble med. Kanskje het kurset egentlig automatiserte tester, jeg husker ikke. Men jeg husker hva som skjedde, oppgaver som skulle leveres inn og tidsfrister som så ut til å være langt bort i tidshorisonten plutselig var der, og hvor var gruppedeltageren? Når var vi innen for Moodles trygge vegger, og når var vi ut i den skumle Internettverdenen?

Det fantes en wiki i kurset. Det hadde jeg lenge hatt lyst til å prøve. Jeg hadde vel egentlig prøvd, men hadde blitt utestengt på grunn av do-vegg setninger. (Slik er det å dele ip-adresse med umoden skoleungdom.) Jeg syns wiki var morsomt og hadde lyst til å bruke den mye, men så var det de obligatoriske oppgavene som måtte gjøres først. Wikien bare lå der som et hjelpemiddel til utforsking. Vi hadde ingen wikioppgaver.

Jeg ler forsatt når jeg tenker tilbake. Automatiserte tester, begynnelsen på skoleautomatiseringen som til slutt overflødiggjør lærerne. Jeg hadde tatt webkurs før, der lærte jeg etterhvert at hvis det ikke sto noe etter den innlevert teksten, så var det ok - kanskje, jeg ble aldri helt sikker. Så skjer det merkelige, i faget Automatiserte tester, så dukker det opp en lærer som - jeg er hundre prosent sikker - ikke er en robot, men et menneske! For en overraskekelse. Svend Adreas Horgen svarte alltid på mail. Han svarte raskt, han svarte godt.Når han på slutten av kurset vurderte arbeidet mitt, fant han fram positive ting jeg ikke selv så og holdt munn om svakhetene jeg visste også var der. Det er ingen tvil. Det med denne bakgrunnen jeg nå føler meg komfortabel med å være en del av Internett.

Takk mentor Svend Andras!

lørdag 17. januar 2009

Ei fjommengd tekst i ei bok

Før krigen var papir dyrt og mange måtte tenkje før ein skreiv. Elektrisitetslæra som er sitert nedafor er opphavlege på ei side. Teksten må vere eit førebilete for ein kvar fagbokforfattar, eg meiner forfattar av digitale fagtekstar.
Den elektriske straumen er ei rørsle, ein straum, av små fjommengder som ein kallar elektronar, og styrken på den straumen er den mengd elektronar som i kvar sekund gjeng gjennom ein fastsett tverrskurd på ein leidar.

Straumstyrken mæler ein i ampere (A). For at desse elektronane skal røra seg, må det eit trykk til. Dette trykket kallar ein spaning og mæler det i volt (V).

Det arbeid som ein straum gjer for kvar sekund når han gjeng gjenom ein leidar, er lik produktet av staummengdi som gjeng gjenom leidaren, og trykket som trykkjer straumen gjennom leidaren. Dette arbeidet mæler ein i watt (W).

1000 watt = kilowatt = 1kw
736 watt = 1 hestekraft = 1hk

Brukar ein 1 W i ein time, fær ein 1 watt-time
1000 Wh = 1kwh (kilowatt-time)

Arbeid pr.sek. (yting) = straumen x spaningi.

Den elektriske straumen som gjeng gjenom ein leidar, møter alltid motstand, og det er dette motstandet som gjer at ein må ha eit trykk, spaning, som driv elektronane fram gjennom leidaren.

Di større dette trykket, spaningi, er di større er den straumen av elektronar som gjeng gjenom leidaren. Og umvendt er straumen mindre di større motstanden er når spaningi er den same.

Det vil seia, straumen = spaningi : motstandet

Motstandet mæler ein i ohm.

Er det straum som gjeng gjenom ein leidar 1 amp. og spaningi som trykkjer denne straumen gjenom leidaren 1 volt, då er motstandet i leidaren 1 ohm.

fredag 16. januar 2009

Dei som grev ei greft ...

Skriv svara i kommentarfeltet
6 mann brukar 15 dagar à 10 timar til å grava ei greft som er 160 m lang, 1,5 m brei og 80 cm djup. Kor lang tid treng då 4 mann til å grava ei greft som er 1 1/4 gong så lang, 4/5 so brei so brei og 1 1/2 gong so djup, som den fyrste, når dei arbeider 9 timar for dagen og hev 20% tyngre jord å arbeide med?
R.J Angen
Rekneuppgåvor for ungdomsskulen
Oslo 1936

lørdag 10. januar 2009

Fanden

Det var ikkje snøkave dagen eg møte fanden. Dagen var klår, og om nokre timar kom sola til gjere klasserommet ulideleg varmt. Fram for meg låg arket. Eg hadde teke eit val. Eg skreiv oppgåve nummer tre, planken.

Kvifor nemnde alle den lette oppgåva for planken? Skreiv du ein planke, kunne du berre lata penna trylle fram ord, like lett som du trilla ei trillebår? Har nokon trilla ei trillebår etter ein planke? Det er ikkje lett. Det er ikkje lett å skrive nynorsk heller. No har eg skrive ein setning.

Kanskje planken ikkje er ei lange rekke av plankar ei skal balansera ei trillebår full av murstein på. Kanskje planken er stutt. No har eg skrive to setningar. Korleis er det med hankjønnsorda i fleirtal, skal dei enda på -er eller -ar?

Ei innleiing må ha fleire enn to setningar. Eg skriv to til, men j-en, kor skal han vere? Ein ting er sikker på. Ikke heiter ikkje ikke på nynorsk. Nynorsk er lett, sa læraren, du skriv nett som du snakkar. Eg seier ikkje ikkje, eg seier itj. Skal j-en kome før k-en då? Men så var det noko med i-en og y-en som var ein tur på byen. Dei helsa ikkje på j-en sjølv om dei kom frå same alfabet. Er bokstavane i nynorsk ansleis enn bokstavane i bokmål?

Kanskje eg skulle skrive ein annan oppgåve. "Mange små skular blir no slått saman til store skular. Kva føremon kan det ha?"

Nei, eg har valt å trille trygt på planken. Dessutan har eg skrive fleire liner. Men har eg meir å skrive om? Og korleis skal ein skrive noko vettug når det er forbode å skrive begynne, mulighet og kjærlighet?

Eg blir svimmel. Magen snurpa seg saman. Enn om eg går no? Berre leverer og går. Eg har streva og sveitta i snart ein time.

Med bind for augo, står eg ytst på planken. Havet fossar nedunder. No forlet eg båten dei kallar skule. Hjarte bankar, eg blir merksam på pusten. Eg må trekke han djupt for at hjarte ikkje skal eksplodera. No kunne eg tenke meg å ta fram sigarettane, men eg må ut fyrst. Det var då eg høyrde stemma åt vestlandsfanden. Han kviskra bak øyre mitt.
"Ingen stryk i nynorsk!"
"Å?" Eg ble med eit roligare, nesten glad.
"Hugsar du ikkje kva lektoren svara då ei engsteleg jente, som torde tenkje tanken heilt ut, spurde: "Enn om vi stryk?"
"Nei, dykk stryk ikkje!" svara han.
Glad til sinns, gav eg vakta arket med fire liner og gjekk ut i sola og tok fram sigarettane.

Fanden annamme. Eg strøk.

-----------------------------------
Nokre rettskrivingfetisjtar har gjort meg merksam på at siste ordet er gale. Det heiter ikkje strøk.

Retting
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke
å stryka, strauk, har stroke

fredag 9. januar 2009

Tinga

No har eg bytta namn på bloggen til Tinga. Ein gong skal eg syne 99 bilete her. Kvart bilete skal syne ein ting. Kvar ting har ei historie, og den historia har eg tenkt å skriva. Kvifor er eg oppteken av ting? Jo, det starta med dei 23 tinga om web 2.0. 23om20.wordpress.com blei min fyrste ordentlige blogg. Så fylgde 23tingom2null.wordpress.com - eller var det omvendt.

Det er på blogger.com ein skal blogge, viss ein skal følje dei 23 tinga. Difor måtte lag ein blogg her òg. Namnet 100 ting hadde nokon andre teke. Kva er gale med ein mindre. 99 er jo eit like vakkert tal som 100. Eg lærte at det hadde vore, og kanskje fortsatt er, ein internettleik å skriva ei 100 liner lang liste med ting, som fortel noko om ein sjølv. Mitt mål er 99 liner - og 99 bilete. Eg har kome til 9 liner om meg sjølv og 0 bilete. Men måla skal ein aldri gløyma.

1000 things that matters er òg ei liste. Lista inneheld ikkje 1000 ting enno.

Kvifor bloggar er på nynorsk? Jo, har noko med noko som hende ein føremiddag for mange år sidan. Vil du høyre historia?

mandag 5. januar 2009

Talk with Dave

Verden forandrer seg. De fleste lærere kan nå åpne e-post, og i år skal alle lærere blogge. Ungdom derimot er på You Tube.

A YouTuber

1000 ting

Telecom selskapene i USA har tatt på seg ansvaret for samfunnsutviklingen.
If meaning is created through language, then our society is created through its communications technology.
Accenture betaler filmen som føljer prosjektet: http://www.1000thingsthatmatter.com/

Eg likte ting #230, men gjer samstundes merksam på: det er ikkje eg som skreiv den tingen.

søndag 4. januar 2009

Murakami

Klassekampen skriver litt foraktelig (?) om kulturkonsumentenes forhold til Murakami, i de siste avsnittene får han riktig nok den kred han fortjener. Om Murakami er er Armani eller Hennes & Maurtiz bryr jeg meg lite om. Om han blir mainstream så venter fine leseropplevelser på massene.

Jeg må oppdatere Library things med Murakami så noen tror jeg bor i den penere del av byen og ser på ballett.

fredag 2. januar 2009

Å danse sitt navn

Å danse sitt navn? Jeg har ikke hørt noe mer tøysete. Det måtte sjølsagt være en pedagog som kunne komme med et så dumt forslag. Det går ikke an å danse sitt navn, og dessuten kan jeg ikke danse.

Men før jeg utfordrer flere bloggere til å legge ut sin danse-sitt-navn-dans på You Tube, må jeg bevise at i alle fall jeg mener det er umulig. Så står jeg her midt på gulvet, splitter naken og skal bevise at det er umulig å danse: Kjell Arild Welde. Hvorfor naken? Jo, hvorfor har jeg trekt for gardinene og slått av lyset? Jeg vil danse i mørket. Rytme. Har noen beskyldt meg for å ha rytme? Aldri. Ell, ell, ell, ... ell, ell, ell ... ell, ell ell. Kjell skal komme av ordet kjel. Jeg beveger meg mot gulvet og lager en kjel-lignende bevegelse med hendene. En bevegelse jeg ikke ser, men jeg kjenner magen møter lårene. Det ble for mye ribbe i år også. Offerkjel eller kjell det er det samme. Har noen sett en offerkjel? Den må sikkert være stor nok til en okse. Jeg prøver å gjøre kjelbevegelsen større, men ser ikke en keramikkpotte som står for langt utpå gulvet og faller.

Arild betyr hær. Vel oppe på beina igjen, putter jeg potta under senga. Kjell med sin hær over sengegavlen dro. Det er jo lett, jeg går en mars.

Welde da, hvordan danse Welde, vel, det får bli noe lyse armbevegelser. Vel blåst. Jeg sjekker videoen som webkameraet har tatt. Det ble for det meste svart. Ingen overraskelse en måneløs natt med fortrekte gardiner, men lyden den ble morsom den.

Følgere