Det er ingen hemmelighet at jeg er født like etter Krigen. Det var fredelig etter Krigen. Det var godt å vokse opp etter Krigen. Murhusene lå i ruiner. Trehusene var borte. De hadde forsvunnet i flammene fra tyskernes brannbomber.
I Grubba, ei sørvendt grusskråning, lekte vi time etter time. Vi hadde ingen ting etter krigen, men vi fant en stein som passet til handa og så hadde vi en bil. En bil som planerte veg i grusen og som etterpå kjørte på den nylagde vegen. Når sola sto lavt i vest og dagen var på hell, ble steinen til fly. Flyene slapp bomber og med litt hjelp av føttene, ble hele byen vi hadde laget, jevnet med jorda. Neste dag lå hele grusbakken klar til nybygging.
En dag var det en gutt vi ikke kjente der. Han sa ingen ting. Han var der hver dag. Han var visst på ferie. Noen hadde fått vite at han kom fra Tyskland. Noen hadde fått vite av noen voksne som hadde tyskkunnskaper at vi kunne spørre. "Was ist das?"
Vi spurte: "Was ist das?" Han så på oss, forundret. Hva mente vi? "Was ist das? Was ist das. Dass, dass, dass, wasss - isss - dasss", vi lo. Vi dannet en ring rundt han og ropte: "dass, dass, dass." Så han redd eller forundret ut? Jeg husker ikke. Vi puffet han litt, og så litt til. Han falt i grusen. Nei, vi sparket ikke. Jeg er helt sikker, vi sparket ikke en som lå nede. Og vi sluttet alltid når noen ba om nåde. Bad han om nåde? I så fall forsto vi ikke. Han grafset i grusen med begge hendene. Reiste seg og slengte grusen. Var han gal. Han kastet stein på oss. Noen slo, han falt. Han reiste seg igjen. Nå gråt han, men han kastet ikke noe, han spyttet. Den jævelen. Tyskerjævelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar