tirsdag 20. august 2013

Bilnummer og død

Det hadde vært en varm og stille sommerdag. Kjørte en bil forbi, svevde støvskyen lenge i lufta før støvet falt ned igjen. Det kunne ta lang tid før en ny bil kom. Det burde helst være en utenlandsk bil. Det kunne være en svensk bil med en stor S. Det gikk an, men de store guttene brydde seg ikke med de svenske bilene. De ville ha veldig utenlandske biler med bokstavkjennetegn ingen kjente til. Alle kjent til S for Sverige og at D ikke var Danmark, men Tyskland.  Det var det burde jo være T for tyskland, men de store guttene hadde forklaringen. D-en sto for Deutschland. Så derfor måtte Danmark bruke både første og siste bokstav: DK.

På den tiden var vi uten å vite, det opptatt av åndsverkloven. Kunne vi skrive av bilnummeret fra bilnummerboka til en annen? Nei, det fleste var enig om at det var ikke lov. Hvis et nummer skulle skrives inn, måtte en ha sett bilen. En gutt hadde vært i Oslo og sett en svart bil med CD-skilt og fra et land som verken var A, CH eller GB.  Klart det var fristende med en avskrift.

Nå satt jeg i en uslitelig blå kortbukse i rommet ingen bodde i. Det hadde vært utleid til en sykepleier, men det er bare noe jeg har fått vite i ettertid. Vi kalt det hybelen for arbeidsrommet. Sommerdagen var utenfor vinduet, inne var det kjølig og som alltid når jeg husker noe godt fra barndommen, så var jeg alene i huset.

Jeg skulle føre inn bilnumrene i ei lita bok jeg hadde fått tak i. Vi hadde fått en blå blyant og en rød blyant i førsteklassen. Den røde skulle brukes til vokalene og den blåe til konsonantene. Men siden jeg nå var eier av et rødt pennskaft, en pennesplitt og blekkhus, så måtte dette ha skjedd etter andre eller tredje klasse. Det var først når teksten var ført inn med blekk og penn at det var ordentlig. Nå skulle bilnumrene skrives inn i den nye boka. Numrene skulle skrives så fint som mulig og uten en eneste blekkflekk. Jeg tror det var en bok med kolonner for debet og kredit jeg hadde fått tak. Jeg fikk ikke til å bestemme meg for i hvilken kolonne numrene skulle stå i. Mens jeg skudde av lokket på blekkflaska, så jeg ei flaske i vinduskarmen. Flaska hadde en etikett med en dødningehode på og under de kryssede beina stod det: GIFT. 

I stede for å bestemme meg for hvordan jeg jeg skulle før inn bilnumrene, ble jeg sittende å tenke på flaska i vinduet. Drikker jeg den blir jeg dø da? Jeg har bestandig vært nysgjerrig. Kommer jeg til himmelen og kan gå på skyene. Det må vært artig å prøve. Men det var stor usikkerhet blandet med tankene. Kommer jeg til å falle ned hvis jeg ikke klarer å hoppe helt til neste sky?

I løpet av de sju årene jeg gikk på folkeskolene mener jeg bestemt at verken lærerinne eller prest nevnte helvete. Men som kunnskapen om bilnumrene ble delt blant guttene i gata uten skolens hjelp, var også helvetes pinsler kjent blant oss. Å havne i helvete var også en mulighet. Det hadde noe med synd å gjøre. Var det en ting vi hørt en del om på skolen, så var det synd. Hva det var, var vanskelig å forstå. Like vanskelig som tro. Hvis en trodde, kunne en gå på vannet. Det prøve jeg mange ganger. Bestandig ble jeg like våt på føttene som når prøvde uten tro. Det måtte være en liten tvil til stedet i min tro, sjøl om jeg sa til meg selv: nå tror jeg, nå tror jeg. Jeg fikk etter hvert sansen for apostelen Tomas med tilnavnet tvileren.         

Men når en var død, kunne en bli levende igjen? Jesus sto jo opp fra de døde tredje dag. Han ble hentet av himmelvognen. Men kjørte himmelvognen tilbake? Eller kjørte vognen i retur rett til helvete med de som ved en feil hadde kommet til himmelen?

---

Jeg har fått mange spørsmål om hva skjedde videre, men før du får vite det, må du høre om en annen aktivitet vi fylte sommerdagene med.

Noen hadde funnet ut at hvis en gikk bort til ukjente og sa: change, så kunne det hende en fikk en mynt en aldri hadde sett før. De som prøvde kunne bevise det. De holdt fram små rare kobber og messing fargede mynter. Change, change! Vi løpe langs gata som tiggergutter. Change, change!

Plutselig ga ei dame meg en mynt. Dette var artig. En kunne få penger av fremmed  bare ved å kunne det riktige ordet. Jeg måtte prøve mer. Jeg la mynten i lomma og løp videre. Når jeg skulle se på mynten, kjente jeg at jeg hadde allerede en mynt til i lomma. Det var en norsk tiøring. Jeg tok tiøren i handa og løp tilbake til dama som hadde gitt meg mynten. Hun virket litt sur. Skulle jeg tigge mer? Men når jeg ga henne tiøren, lo hun. Change betydde vel bytte eller veksle? Det var den forklaring jeg hadde fått.

Jeg vet ikke om vekslingen var god butikk. Det er mulig hadde blitt eier av en svensk femøre. Men med kursen på den tiden hadde jeg tapt så mye. Jeg hadde i alle fall ikke tigget til meg penger.

Men hvordan gikk det med flaska i vinduet?



 Foto: Ishavsmuseet

mandag 3. juni 2013

Fredrikke Marie Qvam

I små ting frihet
I store ting enighet
I alle ting kjærlighet

Ei av dei siste åra mormor levde besøkte eg ho på gamleheimen. Ho hadde fortalt om mor si, oldemor mi, før, men no var det ansleis. Ho snakka sakte og tenkte mykje. "Eg sit senga og mor er der, det er ei lita jente der òg. Kan det vera meg?"
Ho tenkte seg om.
 "Nei," sa ho og lo. Det kunne det ikkje vera meg. Rett nok var ho gamal no, men så tullerusk hadde ho ikkje vorte at ho såg seg sjølv, men ho såg noko no. Det var klart, gamle minner.
"Var det Jenny?"
 Ja, det var det, Jenny systera mi, måtte det vera. Ho var lita, berre ungen. Eg var ikkje gamal eg heller.

No veit eg ho var akkurat ni år på denne dagen. Ho skulle ha feira årmålsdag, den dagen. Eg veite av di det står i kyrkjeboka. Men dagen vart ikkje noko å feira.

Mormor hald fram med å fortelja. Men brått er mor borte.  Eg skjøna ingen ting. Hadde ho gått på do, skulle vore tilbake no. Eg vart redd og byrja leite etter ho.  Eg fann ho ingen plass, ikkje på stova, ikkje på kjøkenet. Eg måtte sjå om ho framleis var på do.

Doen var ein del av låven. Ein heilt typisk utedass med flugor og lukt. Å gå på do på landet var ei heilt anna oppleving enn i byen kor eg budde. Men dette hende var før mi tid og dessutan var det vinter. Anna, mora til mormor hadde går på skirenn den vinteren. Ho hadde kome på niande plass. Det må ha vore nokon av dei fyrste kvinne-skirenna i verda. Skiklubben Skade er visstnok den eldste kvinne-skiklubben som er.
 
Så fortalde mormor: men ut på tunet fann eg ho. Ho låg i snøen, livlaus.

Eg trur eg hugsar at eg som liten gut høyrde ei klokke som ringde midt på dagen. Når eg spurde kva det var, sa dei vaksne det var klokka som fortalde arbeidsfolket at no var det dugurd. Klokka hang i klokketårnet på By gard på andre sida av elva. Sjøl om det er eit stykkje veg dit, så kan ein sjå tårnet no òg sjølv om klokka ikkje kling lenger.

Så det er vel sant det mormor fortalde:  Eg skreik og  hylte. Skrika vart høyrt over heile bygda, heilt til By gard på andre sida av elva. Det fortalde folk meg seinare.

Eg tenkte på dette, når eg sat og høyrde Robert Øftsti intervjua Magnhild Folkvord om boka ho skreiv om Fredrikke Marie Qvam. Fredrikke voks opp på By gard. Qvam familien kom, som Robert Øfsti, frå ein familie av kjøpmenn frå Trondheim. For meg har Fredrikke Marie berre vore ho dama med den breibremma hatten som det står ein byste av på torget ved sida av kyrkja. Ho som stifta st «Norske Kvinners Sanitetsforening».

Eg har aldri forstått kvifor ho har  fått slik merksemd. Ei tid ville nokre kvinnfolk at det største skulen i Nord Trønderlag skulle heite Fredrikke Marie Qvam vidaregåande skule. Ein kollega med mykje kunnskap om lokal litteratur føreslo Skuggeheimen vidaregåande skule. Det klang betre tykte eg. For kven har ikkje lese Dansen gjennom skuggeheimen? Det forslaget arbeide eg aktivt for å få igjennom. Eg meiner òg eg hadde ei god grunngjeving.

Men korleis får ein gjennom gode forslag? Det streid ein med før i tida òg. Men ulikt meg, klarte Fredrikke Marie Qvam å få gjennom sitt forlag. Forslaget om alminneleg stemmerett for kvinner.

Magnhild Folkvord teiknar eit bilde av tida før Fredrikke Marie Qvam vant kampen om stemmer rett for alle kvinner. Ei tid eg skulle ha vist meir om, men eg sat ikkje med nasen i historie boka når eg gjekk på skulen. Noko har eg no fått med meg likevel. Eg husker eg var forundra då morfar fortalde at dei i 1905 las avisa kvar dag for å sjå korleis det gjekk. Tenk morfar levde i 1905.

«Norske skyttere» heite tre bøker som sto i nedste bokhylla til morfar. Det var tamme bøker. Berre bildet av andletet til «norske skyttere».  At «folkevæbningssamlaget» var ei rørsle som hadde  noko å siea i 1905, veit eg ikkje nolo om, men det kan hende. Det kan hende ein må sjå danning av «Norske Kvinners sanitet» samanheng med 1905 òg.

Mormor som nå var morlaus vart med oldefar på anlegg. Der jobba ho som kokke. Det høyrde eg mykje om. Men det er fyrst etter å ha lese kyrkjebøkene eg veit at ho var berre ungjenta. Oldefar hadde kome frå Sverige, som arbeidsinnvandrar ville vi kanskje sagt i dag, som slusk eller rallar tykkjer eg kling like bra. I kyrkjeboka står han skreve inn fyrst som «gruvearbeider» og seinare som «gråsteinarbeider» ved By Brug.


Fredrikke Marie Qvam NKS

Fredrikke Marie Qvam

Stemmerettsjubileet
  

 

Følgere