fredag 4. november 2011

Nakne damer



Jeg hang etter hendene. Jeg hadde godt tak i vinduskarmen. Heiste jeg meg opp, så jeg inn i rommet. Så senket jeg kroppen igjen. Tærne nådde igjen murkanten. Nedenfor murkanten lå store, spisse steiner. Jeg ville ikke falle. Jeg ville heller ikke falle i elva. Storelva var svart, kraftig. Alt som falt i den ut i den forsvant.  Lyden av storelva var en susende bass. Den lyden var bakgrunn for all vår lek ved elva. Det er kanskje riktigere å si mellom elvene. Det var en elev til, Lisselva. Den var ikke farlig. Den var litt min elv. Som lillebror likte jeg alt som var lite. Jeg fikk den minste sjokoladebiten når bror min delte. Han fikk den store sjokoladebiten. Det var noe lovmessig og trygt over det. Han som var størst, skulle ha det største.

Av og til var det ikke vann i Lisselva og da  kunne vi gå i den. I storelva var det alltid vann, brusende vann med små kvite skumtopper og en lyd som kjentes i mellomgulvet. Hjerte slo kraftig. Det var ikke jeg som hadde knust den ene ruten av de seksten smårutene så det ble mulig å åpne det grønne og rustne jernvinduet. Likevel visste jeg det. Det jeg gjorde var galt. Klatret jeg inn gjennom vinduet var jeg en innbruddstyv.    

Jeg kjente at tok jeg veldig hardt i, kunne jeg heise meg så høgt opp at jeg fikk halve kroppen opp på vinduskarmen, og da var jeg så godt som inne. Men kunne jeg komme meg ut igjen? Kunne jeg slippe kroppen ut av vinduet å lande på den smale murkanten. Mistet jeg balansen, falt jeg enten direkte i den kraftige elva og forsvant eller så falt jeg først på steinene før jeg knust og forslått og så falt i Storelva og forsvant.

Dette var skummelt. Hvorfor hadde jeg gått mot Storelva som egentlig ikke var min elv. Ekkel var den mørk, skummel og med en lyd som tok tak i både hjerte og mellomgulv. Men jeg var alene. Alle hadde forsvunnet inn gjennom vinduet.

Lastebiler kjørte gjennom gatene. Esker med papir ble kastet på lasteplanet. Bunker med aviser fulgte samme vei. Det var papirinnsamling. Byen hadde brent før, fortalte bestemor. Siste gang var det tyskerne som hadde sluppet brannbomber, men nå var husene bygd opp igjen. Skulle en ny bybrann starte bare for små barn lekte på loftet med fyrstikker blant gamle blad og aviser? Nei, det var sikkert lurt å ha papirinnsamling.

Jeg hørte lyd. Ikke bare lyden av Storeleva, lyden av skritt. Skritt som kom gående mot meg på den smale murkanten. Det var Per. Han lo. Jeg tenkte å slippe taket. Han var større en meg. Like stor som storebroren. Jeg tenkte han måtte få krype inn vinduet først. "Skal du inn?" sa han Han tok tak i baken og puffet meg inn gjennom vinduet uten å vente på svar.

På hodet havnet jeg. Hele rommet var fylt av aviser, et berg av aviser. Det var her lastebilene tømte sin papirfangst. Det var her det var. Det var de nakne damene var. Det var dette som hadde lokket alle guttene i gata. Blant aviser og gamle ukeblad var det også blader med nakne damer. Der visste de store guttene. "Stekk av, små unger har ikke noe her å gjøre." Ropte de store fra toppen av papirberget langt inn i rommet. Nå hadde jeg kommet inn og kommet opp på beina også. Å krype ut av vinduet ville jeg ikke.  Jeg prøvde å gå. Jeg falt på magen. Blad og aviser ga ikke feste. De bare sklei unna. Jeg reiste meg igjen. Nå skalv knærne. Hjerte, magen, lårene, alt skalv. Var det fordi det var ulovlig? Jeg tok opp et blad. Nei, det var en avis. Det var bare aviser - ingen nakne damer.

Oppe på haugen satt de store og skreik: "Du må fan mæ ta ikke komme hit." De hadde en stor bunke aviser eller var det blad, ved siden av seg. Det skumret. Jeg gikk og falt. Per hadde allerede kommet opp på haugen og satt å så på noe sammen de store. Sjøl om jeg falt, så kom jeg på beina igjen og krøp oppover bladhaugen. Som liten og svak lillebror er det en ting en lærer: aldri å gi opp. Det ble ennå mørkere nå. Var det bilder i aviser og blad, så begynte det å bli vanskelig å se dem.

Jeg plukket opp avis etter avis - bare aviser. Ikke et ukeblad med en strikkeoppskrift engang. "Vi stikker!" Jeg hadde begynt å nærme meg de store. Slik var det bestandig. Ville ikke storungene at vi som var litt yngre skulle være med, stakk de bare. Jeg var vant til det.

Jeg var alene. Jeg hørte latter og skrittene fra de store når de løp. "Kom!" Nå var det vanskelig å se, skumringen hadde blitt til mørke. "Kom!" Mellom bladene som de store hadde løpt i fra, skimtet jeg et bilde. Et svarthvit bilde, et bilde av en naken dame. En naken damen med stor bryst, enorme bryst.

"Nå må du komme, Kjell Arild!" Per hadde kommet tilbake for å se at alle kom seg ut. I trappegangen var det helt mørkt. Vi måtte føle oss fram, nedover trappegangen. Så var det stopp. Ei ståldør stoppet oss. Vi hørte de andre på utsida av døra. "Det er bare å vri om." Vi vridde om låsen og stod med et ut i den mørke høstkvelden. Vi hadde ikke gjort noe galt. Ingen kunne se at vi hadde gått ut av utgangsdøra. Det var vel ikke innbrudd å gå ut av et hus? 
         
Lesbarhetsindeks 20



Følgere