Gåsa

Å kalle folk noe annet enn det de heter, er en uting, men noen ganger praktisk. Jeg kunne ønsket meg et kortere navn. Jeg kunne valgt et av to, noe jeg aldri har gjorde. Jeg  presentert meg alltid med begge, med det resultat at ingen som kom til å huske hva jeg het. "KJelaRL" få er modige eller interessert nok til å spørre om igjen: "Hva sa du nå. Hva heter du?"

Jeg kunne nok blitt kalt Gåsa, men det hadde vært feil. Det var Åsmund som ble kalt gåsa. Folk prøver ofte å finne mening og forstå det ulogiske. Var det noen likhet mellom Åsmund og ei gås? Var det noen likhet mellom Åsmund og ei ribba gås? Åsmund høre vel til gruppen blond og kan kanskje klassifiseres som rødblond. Men det holder ikke som forklaring. Gikk han som ei gås? Nei, slett ikke! Var navnet bare et fritt valgt oppnavn? Kunne like godt ha blitt kalt "Kråka" eller "Slangen"? Nei, jeg skal prøve meg på min forklaring. Opplevelser fra Folkeskolen ligger mange ti-år tilbake.

Vi skulle ha en vikar. Frøken var borte i noen dager. Kanskje en hel uke. Jeg husker ikke, men vi visste at vi nå hadde noen dager vi kunne prøve oss på noe annet enn å sitte pent på pulten og bare rekke opp handa når vi ble spurt. Vi kunne finne på noe artig, noe tullball. Men hva skulle det være? Noen hadde hørt om ei mus som sprang ut av katererskuffa til lærerinnens forskrekkelse. Kanskje var det bare noe som skjer på en skole ut på landet. Eller hadde noen gutter puttet den der. Det kunne jo vært artig å prøvd. Jo, det kunne blitt skikkelig morsomt.

Men vi gikk ikke på en skole på landet. Vi gikk på en byskole. Og kunne vi finne en mus sånn i løpet av et friminutt? Det var tvilsomt, men vi så for oss forskrekkelsen når musa hoppa ut av skuffa. Det ville bli kjempeartig!

Åsmund ledet meg fram til musa. Han hadde vært å sett på den før. Han fant den hos Bades eft. De hadde rokkeringer og leker og trekkoppmus. Vi fikk den demonstrert. Ekspeditøren vred om nøkkelen et par ganger og satte musa på gulvet. Det kjørt fort bortover gulvet og svinset med halen. Den så ut som en ekte mus med svart pels, men når jeg tenker meg om nå, er jeg sikker på at jeg på den tiden hverken hadde sett en levende eller død mus. Åsmund hadde penger, men ikke nok. Jeg ble skuffet. Den musa hadde gjort seg. Hvordan vi skulle få den opp i kateterskuffa kunne vi tenke på siden. Men nå  ble det ikke aktuelt, så jeg gikk for ikke bli altfor sein til timen.

Åsmund kom også. Hva han hadde kjøpt fikk jeg ikke vite før langt ut i timen. «Kjell Arild!», sa han plutselig og lo uten å rekke opp handa. Han satte noe ned på gulvet mellom pultrekkene. Hviskingen i klasserommet stilnet, en mekanisk lyd lød høyt, kolossalt høyt, alle måtte høre den, også frøken vikar. Mellom rekkene hoppet en mekanisk trekkopp gås. Nå var den på vei mot pulten min. Hva skulle jeg gjøre? Asmund hadde ropt på meg. I dag hadde vi vel sagt at han tagget meg til hendelsen som vi senere fikk mye kjeft for av den friskmeldte frøken. 

Heldigvis kom Åsmund etter og tok opp den nyinnkjøpte gåsa. Dette var det alvorligste jeg var med på i løpet av sju år på folkeskolen.

Åsmund ble kalt gåsa i mange år etterpå. Det er veldig lenge siden jeg møtt Åsmund, men jeg tror han er like blid og full av spillopper som når vi gikk på Folkeskolen. 

       

   

En lang utfortur

Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.

"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.

"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.

Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.

Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.

Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.

Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.

Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.

Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"

Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.

Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.

"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.

Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"

Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."

Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.