tirsdag 31. mars 2009
Alt treng ikke diskuteres
Tidligere fylkesmann og lærer Inger Lise Gjørv døde 28. mars 2008. Under oppslaget har Trønderavisa forumoverskriften: DISKUTER DENNE SAKEN. Noen ganger lar en samfunnsdebatten kvile og minnes. Jeg minnes Inger Lise Gjørv en dag ville flytte på pultene som sto på rekke og rad. Dette skjedde på slutten av seksti-tallet. Vi skulle samles fire og fire rundt et bord og løse en oppgave i lag. Det var uhørt, å snakke sammen med medelever i timen var nesten som å fuske. Hun fikk i gang det første gruppearbeid. Siden ble det flere gruppearbeid og samarbeidsprosjekter, men det tok tid før jeg forsto at jeg hadde en betydning som aktiv deltaker og ikke som en reproduserende elev.
lørdag 28. mars 2009
Heia, heia
Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.
Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.
Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.
---
Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.
Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.
Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?
Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.
Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.
---
Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.
Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.
Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?
søndag 8. mars 2009
Hvor er dyslektikerne?
Og ikke minst hvordan har dyslektikerne det i dag. Det er gjennomsnittlig et par i hver klasse, og på yrkesfag litt mer. Får de forsatt som oppgave å skrive feilskrevne ord tre ganger som et mini treningsopplegg som skal gjøre dem feilfrie? Sorterer lærerne feilene: Noen feil får ett rødt strek, andre to, også videre helt opp til fem røde streker for de skikkelige alvorlige feilene. Feilene hvor norsklærene kan få slippe ut sine røde aggresjon mot ord som både inneholder feil bokstavrekkefølge manglende vokal eller ennå verre, feil vokal kombinert med forakt for dobbelt konsonant regelen? Nei, tvilsomt - i Word er del vel mulig med dobbel gjennomstrekning og med understrekning. Det blir det bare tre.
Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?
- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.
Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.
Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.
Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?
- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.
Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.
Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.
søndag 1. mars 2009
Dypt nede
Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.
"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.
Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.
Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.
Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.
---
Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.
"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.
Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.
Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.
Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.
---
Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.
onsdag 25. februar 2009
Gymkarakter: Fritatt
Strekk hendene, bøy knærne, stå på en fot, bøy til høyre. Var det vanskelig å følge instruksjonen, var det bare å se på læreren som gjorde øvelsene speilvendt. Linjegymnastikk har alltid likt. I senere tid har jeg fått vite at linjegymnastikk har militær opprinnelse. Jeg liker linjegymnastikk likevel. Linjegymnastikk mestret jeg, ballspill har jeg aldri mestret. Jeg ser aldri på fotballkamp. jeg forstår det ikke. Jo, jeg forstår at ballen skal i mål, men jeg forstår ikke at det tar så lang tid og alt det der mellomspillet.
Det er noe som er så åpenbart at det for noen forblir en hemmelighet. Alt for seint oppdaget jeg ballspillhemmeligheten. Hemmeligheten er: fest blikket på ballen hele tiden og ikke tenkt. På den måten slipper du å bli forstyrret i tankene og kan trekke deg unna i tide. Slik slipper du å bli nedrent av sportsidioter som har ballen som eneste mål.
Vi tøyde og strekte. En strekte seg lenger. Han nådde gulvet med letthet.
Han var klassens sprekeste og spilte organisert fotball. Det er rart hvordan en elev plutselig kan bli klassens representant. Han sa at dette er kjedelig og så var linjegymnatikken slutt og ballene kom fram. På andre siden av den tykke skyveveggen hørtes musikk. Jentene beveget seg etter musikk de hadde ikke baller, men ringer. Veggen var så tykk at jeg vet ikke hva de gjorde. Jeg tror ordene jazzgymnastikk eller rytmisk sportsgymnastikk kan beskrive aktiviteten. Jeg er helt sikkert på at ikke var kvinnefotball. Ordet fantes ikke på den tiden.
Det er noen ganger jeg føler at jeg et født for tidlig, og den følelsen blir sikkert sterkere og sterkere som årene går. Jeg er sikkert på at jeg har behersket dans bedre enn ballspill. Volleyball var blant ballspill det beste ballspillet jeg kunne spille. Plasserte jeg meg bakerst i et hjørnet kunne jeg stå og tenke helt i fred helt til timen vart slutt.
Nå viste det seg at det skulle bli mange volleyballkamper og det skulle brukes regler. Den som vant, kunne gå videre. Det gikk visstnok an å gå helt til finalen. Disse reglene hadde ikke noe å si for meg. Jeg satt i badstua. Vi var flere som testet hvor lenge og hvor mye varme vi tålte før vi baset oss i snøen. Etter reglene skulle vi ikke gjøre det. Vi skulle spille volleyball. Etter de nye reglene skulle vi bevege oss også. Det var ikke mulig å beholde hjørneplassen lenger. Etter hvert mål skulle vi skifte posisjon. Det var ikke til å unngå at en ball kom rett i mot meg.
En natt løp jeg orienteringsløp. Jeg var ikke god til det heller. Jeg vet forskjellen på nord og sør og kan orientere kartet, men ikke meg selv, så jeg falt utfor en liten skrent og vrei skuldra ut av ledd.
Nå når ballen kom i mot meg, skjedde det samme. Arma ut av ledd. Farvel til volleyball og farvel til alt ballspill. Dans var ikke noe alternativ. Tiden var ikke moden.
Kaffe og sigaretter på kafeen ble mitt alternative gymnastikkopplegg. Visste alle arbeidsgivere som har vraket meg på grunn av fritattkarakteren at jeg elsket å følge linjegymnatikkreglen: Følg meg!
Du kan følge meg på twitter: kawelde
Det er noe som er så åpenbart at det for noen forblir en hemmelighet. Alt for seint oppdaget jeg ballspillhemmeligheten. Hemmeligheten er: fest blikket på ballen hele tiden og ikke tenkt. På den måten slipper du å bli forstyrret i tankene og kan trekke deg unna i tide. Slik slipper du å bli nedrent av sportsidioter som har ballen som eneste mål.
Vi tøyde og strekte. En strekte seg lenger. Han nådde gulvet med letthet.
Han var klassens sprekeste og spilte organisert fotball. Det er rart hvordan en elev plutselig kan bli klassens representant. Han sa at dette er kjedelig og så var linjegymnatikken slutt og ballene kom fram. På andre siden av den tykke skyveveggen hørtes musikk. Jentene beveget seg etter musikk de hadde ikke baller, men ringer. Veggen var så tykk at jeg vet ikke hva de gjorde. Jeg tror ordene jazzgymnastikk eller rytmisk sportsgymnastikk kan beskrive aktiviteten. Jeg er helt sikkert på at ikke var kvinnefotball. Ordet fantes ikke på den tiden.
Det er noen ganger jeg føler at jeg et født for tidlig, og den følelsen blir sikkert sterkere og sterkere som årene går. Jeg er sikkert på at jeg har behersket dans bedre enn ballspill. Volleyball var blant ballspill det beste ballspillet jeg kunne spille. Plasserte jeg meg bakerst i et hjørnet kunne jeg stå og tenke helt i fred helt til timen vart slutt.
Nå viste det seg at det skulle bli mange volleyballkamper og det skulle brukes regler. Den som vant, kunne gå videre. Det gikk visstnok an å gå helt til finalen. Disse reglene hadde ikke noe å si for meg. Jeg satt i badstua. Vi var flere som testet hvor lenge og hvor mye varme vi tålte før vi baset oss i snøen. Etter reglene skulle vi ikke gjøre det. Vi skulle spille volleyball. Etter de nye reglene skulle vi bevege oss også. Det var ikke mulig å beholde hjørneplassen lenger. Etter hvert mål skulle vi skifte posisjon. Det var ikke til å unngå at en ball kom rett i mot meg.
En natt løp jeg orienteringsløp. Jeg var ikke god til det heller. Jeg vet forskjellen på nord og sør og kan orientere kartet, men ikke meg selv, så jeg falt utfor en liten skrent og vrei skuldra ut av ledd.
Nå når ballen kom i mot meg, skjedde det samme. Arma ut av ledd. Farvel til volleyball og farvel til alt ballspill. Dans var ikke noe alternativ. Tiden var ikke moden.
Kaffe og sigaretter på kafeen ble mitt alternative gymnastikkopplegg. Visste alle arbeidsgivere som har vraket meg på grunn av fritattkarakteren at jeg elsket å følge linjegymnatikkreglen: Følg meg!
Du kan følge meg på twitter: kawelde
søndag 15. februar 2009
Deling
Deling har vært livet mitt. Jeg forsto fort at alt måtte deles og jeg erfarte også fort hvordan ting deles. En sjokolade for eksempel, er lett å dele. En tar en kniv. Deler den i to. Den minste biten får jeg. Den største biten får bror min.
Brus kan deles på nesten samme måte. En heller en skvett opp i et glass, også en skvett opp i et annet glass. Slik holder en på til flaska er tom. Da vil en alltid se at det er litt mer oppi det ene glasset enn det andre. Det andre glasset får jeg. Slik er det å være lillebror.
Vi ble flinke etterhvert. Vi nærmet oss 50 - 50, men delingen måtte ikke bli akkurat 50 - 50, det var ikke rettferdig at jeg skal få like mye som bror min. Han som var større og gamlere og sterke og kunne telle lengre, enn meg. I en slik likedelt verden hadde det blitt lite slåssing.
Hundre personer vil nå dele det de har, og bruke det de får, på nettstedet til Ingunn Kjøl Wiigs. Har dem sjokolade? Har dem brus? Får dem det ut av sekken før båten synker?
Det rart med ting og ikketing. Sjokoladeting blir mindre og mindre for hver gang en deler. Men ikketing som brøkregning kan deles gang på gang med nye elever, og gleden blir bare større og større.
Brus kan deles på nesten samme måte. En heller en skvett opp i et glass, også en skvett opp i et annet glass. Slik holder en på til flaska er tom. Da vil en alltid se at det er litt mer oppi det ene glasset enn det andre. Det andre glasset får jeg. Slik er det å være lillebror.
Vi ble flinke etterhvert. Vi nærmet oss 50 - 50, men delingen måtte ikke bli akkurat 50 - 50, det var ikke rettferdig at jeg skal få like mye som bror min. Han som var større og gamlere og sterke og kunne telle lengre, enn meg. I en slik likedelt verden hadde det blitt lite slåssing.
Hundre personer vil nå dele det de har, og bruke det de får, på nettstedet til Ingunn Kjøl Wiigs. Har dem sjokolade? Har dem brus? Får dem det ut av sekken før båten synker?
Det rart med ting og ikketing. Sjokoladeting blir mindre og mindre for hver gang en deler. Men ikketing som brøkregning kan deles gang på gang med nye elever, og gleden blir bare større og større.
søndag 1. februar 2009
20 ting
Verre enn 7 ting?
Det er lett. Kopier teksten. Lim inn i bloggen din. Visk ut ordene etter kolon (mine svar). Skriv dine svar, som alle sammen skal begynne med forbokstaven din. Svarene skal være virkelig. Ingen kreativitet. Det er det som er vanskelig, men bruk Internett. Du kan ikke bruke samme ord to ganger.
Når du er ferdig, må du tagge 20 andre. Nei, jeg ombestemmer meg. Når du er ferdig, legger du inn en kommentar.
Det er lett. Kopier teksten. Lim inn i bloggen din. Visk ut ordene etter kolon (mine svar). Skriv dine svar, som alle sammen skal begynne med forbokstaven din. Svarene skal være virkelig. Ingen kreativitet. Det er det som er vanskelig, men bruk Internett. Du kan ikke bruke samme ord to ganger.
Når du er ferdig, må du tagge 20 andre. Nei, jeg ombestemmer meg. Når du er ferdig, legger du inn en kommentar.
- Hva heter du: Kjell Arild
- Et ord på fire bokstaver: Kake
- Et guttenavn: Kim
- Jentenavn: Kari
- Et yrke: Krambukar
- En farge: Kaki
- Noe du har på deg: Kortbukser
- Matrett: Klubb
- Noe du finner på badet: Kniv
- Et sted: Kirkenes
- En grunn for å komme forseint: Knivskade
- Noe du roper: Kaboom
- Filmtittel: Knowing
- En drikk: Karsk
- En musikkgruppe: Korn
- Et dyr: Katt
- Gatenavn: Kirkegata
- Bilmerke: Kia
- Sangtittel: Kjærlighet (Sissel)
- Et verb: Kikke
Abonner på:
Innlegg (Atom)