Jordkula hadde begynt å surre saktere. Dette ville Martin Kvænnavik, Graut Simen og Frøskatt Anders og de andre på Survikjekta gjøre noe med. De mente jordakselen trengte smøring. Når de kom fram til Nordpolen, var det så kaldt der at når de snakket, hørte de ikke hverandre. Det var fordi ordene frøs.
Det var gjorde ikke noe for mannskapet på Survikjekta. De plukket ganske enkelt opp de stivfrosne ordene fra dekket og leste dem.
Det var slik jeg følte det når jeg sto i klasserommet og snakket. Det var kaldt i klasserommet, men ikke så kaldt at orden frøs. Stemmen min ble brått annerledes. Det hørtes ut som en annen person snakket - en gammel mann.
Det var da jeg fortalte kortutgaven av trønderskrøna. Elevene lo og jeg snakket videre. Det gikk greit. Bare jeg anstrengte meg litt med leppene så forsvant mannen med den rare uttalen, og jeg tenkte ikke mer på det - før etter lunsj.
Da jeg satt på kontoret. Jeg kjente jeg hadde et rusk i munnen, jeg kjente ikke hvor rusket var, var det på høyre eller venstre side? Når jeg skulle si noe, kjente jeg at det var vanskelig. «Jeg får ikke til å snakke», anstrengte jeg meg for å si til kollegaen.
Uten å spørre, reiste han seg og gikk til dama på sentralbordet. De ringte legevakta. Vi kjørte dit. Der fikk jeg en dispril eller to, og så ble jeg lagt i en ambulansebil og kjørt til sykehuset. Oksygen, intravenøs væske og feberdempende medisin blant annet, var behandlingen jeg fikk.
— Og så hadde jeg lært et nytt medisinsk uttrykk: TIA, Transient Ischemic Attack.
lørdag 16. januar 2010
fredag 15. januar 2010
"Jeg satt i Buchenvald, jeg kan faen meg høre så mye Wagner jeg vil!"
Det ble klart, jeg måtte på sykehuset igjen. Sist hadde jeg funnet HG Wells Tidsmaskinen i jakkelomma. Jeg hadde kjøpt den for 5 kroner på biblioteket. Det hadde vært en god investering. Mellom prøver og mat ble tida lang på sykehuset, og nå tenkte jeg det hadde vært godt å ha med en bok.
Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.
Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.
Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?
Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.
At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.
Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.
Jeg åpner boka.
Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.
Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.
Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.
Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.
Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.
http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/
Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.
Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.
Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?
Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.
At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.
Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.
Jeg åpner boka.
Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.
Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.
Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.
Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.
Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.
http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/
fredag 1. januar 2010
Nyttårsforsett?
Skal jeg slutte å røyke? Det er jo et flott nyttårsforsett. Det er bare det at jeg ikke har lyst på røyk lenger. I fjor røykte jeg en sigarett, og den smakte som alltid.
Skal jeg slutte å drikke? Det er også et brukbart nyttårsforsett. På nyttårsaften i fjor drakk jeg bare brus og hadde det helt fint. Jeg har feiret nyttårsaften med alkohol i mange, mange år.
For mange tiår siden prøvde vi å drikke oss fulle. Det var ikke lett. Vi hadde kjøpt noen flasker eksportøl. "Kjenner du noe?" "Det tar litt tid," trøstet en med erfaring. Vi var flere enn flasker. Hvis vi kjente veldig godt etter så kanskje kjente vi noe. Vi visste ikke hva vi skulle kjenne.
En dag sto det det en mann i klasserommet. Han sa han var avholdsmann. Det var et valg han hadde gjort. Nei da, han vil ikke gjøre oss til avholdsmenn, han ville bare fortelle om alkoholens virkning. Just facts.
Vi hadde blitt indoktrinert på folkeskolen. Det var én ting vi måtte passe oss for. Det var flaska. Nå sto det en avholdsmann og visste veldig mye om flaska og inneholdet. Vi fikk vite hva som skjedde i hjernen når vi drakk, hvordan alkoholen ble oppsugd i kroppens tarmsystem. Et nytt begrep ble introdusert: promille. Vi fikk et referansesystem. Vi skjønte vi måtte over på brennevinet, men hvordan? Vi måtte lyve og påføre oss store mengder angst for å få tak i noen få flasker eksportøl. Vi kjente ingen som laget brennevin og nærmeste pol var milevis unna.
Neste gang vi møttes hadde vi vært i pappas barskap. Vi fant ingen blyantstrek på etikettene, så det var bare å fylle en passe skvett på lommelerka. Nå skulle det bli fest. Kammeratene hadde også skaffet seg brennevin. Nå var det bare å drikke oss fulle. Kjent vi noe? Nei, men nå går vi en tur på byen, sa en.
Ute i byen møtte vi en verden som brått var annerledes: stille og god. Vi gikk og pratet og plutselig begynte noen å le. Kroppen ble fylt av en uendelig energi. Vi var og er siviliserte mennesker, så ingen prøvde ut energien på hverandre, men en fikk en uimotsigelig lyst til å klatre. Det var ingen trær i nærheten. En nedløpsrenne fikk gjøre nytten. Halvt oppe knakk renna, og renna og gutten falt i bakken. Det ble mer fliring.
Vi sparket på den elendige renna. Den ga fra seg en helt helvetes lyd i den stille natta. Vi lo og ropte hysj - og sparket blekkrenna en gang til. At en slik liten blekkrørstump kunne gi så mye lyd. Vi sparket den som en fotball, til vi ble lei av det.
Senere på natta var vi tilbake hvor vi startet festen. Mange ble bleke og uvel. Veldig uvel, nærmest syk. Hva skulle jeg gjøre? Avholdsmannen hadde sagt at fett kunne forsinke virkningen av alkoholen om enn ikke helt dempe den. Norske motstandsmenn drakk alltid en flaske tran før de skulle møte tyskere. Slik fikk de overtaket om de ble servert alkohol.
Unnskyld kjære kammerater, det var for sent, jeg vet det nå, men det var godt ment å mate dere med smør. En finner jo ikke gode rusdempende midler uten å prøve.
Vi kom i avisa etter vår første fest. "Pøbler har herjet i gatene i natt," leste pappa fra avisa. Jeg holdt munn - også om desiliteren med Whisky han aldri oppdaget forsvant.
Skal jeg slutte å drikke når det har vært så mye moro med alkohol? Eller har det vært det?
Er det noen som har forslag til et godt nyttårsforsett?
Skal jeg slutte å drikke? Det er også et brukbart nyttårsforsett. På nyttårsaften i fjor drakk jeg bare brus og hadde det helt fint. Jeg har feiret nyttårsaften med alkohol i mange, mange år.
For mange tiår siden prøvde vi å drikke oss fulle. Det var ikke lett. Vi hadde kjøpt noen flasker eksportøl. "Kjenner du noe?" "Det tar litt tid," trøstet en med erfaring. Vi var flere enn flasker. Hvis vi kjente veldig godt etter så kanskje kjente vi noe. Vi visste ikke hva vi skulle kjenne.
En dag sto det det en mann i klasserommet. Han sa han var avholdsmann. Det var et valg han hadde gjort. Nei da, han vil ikke gjøre oss til avholdsmenn, han ville bare fortelle om alkoholens virkning. Just facts.
Vi hadde blitt indoktrinert på folkeskolen. Det var én ting vi måtte passe oss for. Det var flaska. Nå sto det en avholdsmann og visste veldig mye om flaska og inneholdet. Vi fikk vite hva som skjedde i hjernen når vi drakk, hvordan alkoholen ble oppsugd i kroppens tarmsystem. Et nytt begrep ble introdusert: promille. Vi fikk et referansesystem. Vi skjønte vi måtte over på brennevinet, men hvordan? Vi måtte lyve og påføre oss store mengder angst for å få tak i noen få flasker eksportøl. Vi kjente ingen som laget brennevin og nærmeste pol var milevis unna.
Neste gang vi møttes hadde vi vært i pappas barskap. Vi fant ingen blyantstrek på etikettene, så det var bare å fylle en passe skvett på lommelerka. Nå skulle det bli fest. Kammeratene hadde også skaffet seg brennevin. Nå var det bare å drikke oss fulle. Kjent vi noe? Nei, men nå går vi en tur på byen, sa en.
Ute i byen møtte vi en verden som brått var annerledes: stille og god. Vi gikk og pratet og plutselig begynte noen å le. Kroppen ble fylt av en uendelig energi. Vi var og er siviliserte mennesker, så ingen prøvde ut energien på hverandre, men en fikk en uimotsigelig lyst til å klatre. Det var ingen trær i nærheten. En nedløpsrenne fikk gjøre nytten. Halvt oppe knakk renna, og renna og gutten falt i bakken. Det ble mer fliring.
Vi sparket på den elendige renna. Den ga fra seg en helt helvetes lyd i den stille natta. Vi lo og ropte hysj - og sparket blekkrenna en gang til. At en slik liten blekkrørstump kunne gi så mye lyd. Vi sparket den som en fotball, til vi ble lei av det.
Senere på natta var vi tilbake hvor vi startet festen. Mange ble bleke og uvel. Veldig uvel, nærmest syk. Hva skulle jeg gjøre? Avholdsmannen hadde sagt at fett kunne forsinke virkningen av alkoholen om enn ikke helt dempe den. Norske motstandsmenn drakk alltid en flaske tran før de skulle møte tyskere. Slik fikk de overtaket om de ble servert alkohol.
Unnskyld kjære kammerater, det var for sent, jeg vet det nå, men det var godt ment å mate dere med smør. En finner jo ikke gode rusdempende midler uten å prøve.
Vi kom i avisa etter vår første fest. "Pøbler har herjet i gatene i natt," leste pappa fra avisa. Jeg holdt munn - også om desiliteren med Whisky han aldri oppdaget forsvant.
Skal jeg slutte å drikke når det har vært så mye moro med alkohol? Eller har det vært det?
Er det noen som har forslag til et godt nyttårsforsett?
fredag 27. november 2009
Sokrates og pappa
En sommerdag for utrolig mange år siden, kom et sirkus til byen. På telefonstolpene reklamerte fargerike plakater for kveldens forestilling. Det var bilde av elefanter, klovner og linjedansere. Det kunne være artig å se på, men sannsynlighet for å bli tatt med på sirkus var liten.
Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?
I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.
I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.
Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"
Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!
I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.
Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?
I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.
I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.
Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"
Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!
I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.
mandag 2. november 2009
Lillebrødre i kamp
Frigjøringsbarna var det mange av. Hele gata var full. Det var også en del som hadde kommet til på helt vanlig måte, noen år etter fredssommeren. De var ofte lillebrødre til disse frigjøringsbarna, som vi ganske enkelt kalte storungene. Storungene var størst, sterkest og hadde udiskutabelt flere år å vise til. Jeg husker gleden da jeg fikk vite at også jeg kom til å bli fem år. Men særlig skuffelsen da bror min sa: Da er jeg seks! Og slik kom det til å bli hele tida. Størst og alltid eldst.
Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.
Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.
Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.
Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.
De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.
- Til angrep!
Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.
Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.
Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.
Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.
Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.
Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.
De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.
- Til angrep!
Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.
Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.
tirsdag 27. oktober 2009
Mitt beste skoleminne
Folkeskolen varte i sju år. Jeg satt alltid bakerst. Jeg valgt aldri hvor jeg skulle sitte.
Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.
Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.
De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.
Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.
Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!
Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.
Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.
Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.
Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.
En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.
Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.
Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.
Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.
Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.
De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.
Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.
Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!
Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.
Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.
Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.
Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.
En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.
Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.
Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.
tirsdag 1. september 2009
En snill onkel
Kammeraten min hadde en snill onkel. Vi skal besøke han. "Kanskje får vi brus," sa kammeraten. Det hadde han fått siste gang han var på besøk. Brus uten at det var lørdagskveld og barnetime? Det hørtes merkelig ut. Det måtte undersøkes. Jeg ble med. Bare jeg husket å få med meg skolesekken hjem, så ble nok ingen sinte om jeg tok en omvei oppom den snille onkelen.
Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.
"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."
Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.
Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.
Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.
Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.
Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.
Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.
Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.
"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."
Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.
Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.
Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.
Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.
Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.
Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.
Abonner på:
Innlegg (Atom)