fredag 27. november 2009

Sokrates og pappa

En sommerdag for utrolig mange år siden, kom et sirkus til byen. På telefonstolpene reklamerte fargerike plakater for kveldens forestilling. Det var bilde av elefanter, klovner og linjedansere. Det kunne være artig å se på, men sannsynlighet for å bli tatt med på sirkus var liten.

Egentlig var det ikke så farlig, for det var en ting jeg ikke hadde lyst til å oppleve. Sirkuset hadde ei dame som var tankeleser! Kunne det være mulig? Vi diskuterte det ivrig blant ungene i gata. En kjente en som hadde vært på sirkus og var overbevist om at tenkelesing var mulig. Jeg ble bekymret, så bekymret at jeg ved middagsbordet spurte pappa: Går det å lese tanker?

I boka Sokrates og pappa av Einar Øverenget sitter den lille gutten i baksete og tenker over tankene som kommer inn i hodet og farer igjen. Akkurat som fugler - tankefugler.

I hodet til lille Sokrates er det mange tankefugler. Og tankene til Sokrates flyr vidt. I siste kapitelet er temaet: å holde seg fast. Det trengs, for en kveld har Sokates ridd på himmelhesten. Neste dag, har han og pappa, i tankene, vært inn i et sandkorn.

Illustrasjonen til Øivind Torseter innbyr til snakking, og det er nok slik jeg ville ha brukt den til mine barn. I tillegg er hvert kapitel illustrert med filosofiske spørsmål. "Hva er stort og hva er lite." "Finnes Gud?" "Er det bare det vi kan se som er virkelig?"

Aschehoug kaller boka for en filosofibok for barn. Barn trenger ikke bøker for å filosofere, men voksne trenger bøker for å huske hva de tenkte da de var barn. I "Snømannen snøhvidt" viser lille Sokrates navnet sitt verdig. Se fram til det!

I dag er det vel nødvendig å si: boka er av PAPIR, har 57 sider og stiv perm.

mandag 2. november 2009

Lillebrødre i kamp

Frigjøringsbarna var det mange av. Hele gata var full. Det var også en del som hadde kommet til på helt vanlig måte, noen år etter fredssommeren. De var ofte lillebrødre til disse frigjøringsbarna, som vi ganske enkelt kalte storungene. Storungene var størst, sterkest og hadde udiskutabelt flere år å vise til. Jeg husker gleden da jeg fikk vite at også jeg kom til å bli fem år. Men særlig skuffelsen da bror min sa: Da er jeg seks! Og slik kom det til å bli hele tida. Størst og alltid eldst.

Det fantes lillebrødre som var mindre enn meg. Storungene stakk av og til av og gjemte seg for oss småunger. Derfor skjedde det av og til at to lillebrødre møtes. Det skjedde engang ved elva. Vi samlet stein. Elva delte byen i to. Svart med små hvite skumtopper dro den kraftig forbi oss. Snart skulle vi sette inn et angrep mot den andre siden.

Vi hadde hørt historiene om hvordan guttene fra hver side av byen møttes på brua til slag og slåssing. De var bevæpnet med stokker. Det hadde gått hardt for seg. Det var lenge siden - før krigen.

Vi visste hvilken side vi var på. Det var dem på den andre siden som var fienden. De skulle vi vinne over. Hvordan var vi ikke sikre på, jeg og den andre lillebroren.

Det var ikke lett å se dem på den andre siden. Elva var brei. Suset fra elva var øredøvende. Vi kunne ikke høre et ord. Hadde de plystret hadde plystringen kanskje vært hørbar blant suset, men suset var det eneste vi hørte. Det vokste mange lauvtrær på den andre siden. Lauvet var så tett at det var vanskelig å se om de hadde spyd og skjold.

De var halvnakne med blåsvart farge av knuste blåbær på kroppen. Det var vi helt sikre på, fiendene som vi aldri hadde møtt. Hadde de ikke ei stor gryte også? Jeg syns jeg så dampen fra gryta. Det var bra elva var så brei. Ellers hadde de kokt oss levende, de på den andre siden.

- Til angrep!

Vi hadde nå lommene fulle av steiner. De første steinene forlot hendene. Vi fant fort ut vi måtte gå nærmere elvekanten. Vi prøvde igjen og endelig fôr steinene gjennom lufta og landet i vannet. Plopp.

Vi lagde mange plopp. Ble de skremt, de på den andre siden? Nei, ikke i det hele tatt. De viste ikke at to lillebrødre var i kamp med dem. Vi hadde glemt å varsle krig.

Følgere