onsdag 24. mars 2010

Ljoset

Eg møtte ho i Universitetsgata. Ho var mogleg eit år eller to eldre enn meg. Ein legg stor vekt på slikt, når ein er ung, singel og student. Vi skulle begge ta Examen philosopicum. "Hei", sa eg. Ho nikka uinteressert att ende. Eg hadde ikkje venta nok anna hell. Sjølvmedveten Oslojente, pen i anlete, pen i kleda. Det knitra og knirka i alle kjolety ho hadde, i det ho svinsa forbi.

Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.

Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.

Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.

Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.

"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrt.

Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.

Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.

Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.

"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.

Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.

"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.

Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.

Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.

søndag 21. mars 2010

Natriumklorat

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.

Følgere