mandag 19. juli 2010

Det finst reglar

Det finst reglar. Ingen får snakka om døden. Ingen får nemne ordet hest. Nemner ein det ordet, blir ein sett i land. Slik er reglane når ein seglar under havoverflata.

Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.

Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.

69 sider

ALT DET SOM ER
Aschehoug

torsdag 6. mai 2010

Naken dans

"Kom hit," kviskra kameraten min. Han drog meg inn mellom bokreolane på biblioteket. Her var det stilt som det pla vera i biblioteka i gamle dagar. Han såg etter ei bok, men fann ho ikkje. Seinsumarvarmen merka vi ikkje her i kjellerlokala. Vindauga sto likeve på glytt og vi kunne høyre susen frå Storelva. Mørk og svart skil ho byen i to.

"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.

No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.

fredag 30. april 2010

Ting nummer 99

Sju år etter min død kan jeg sende epost til mine jevnaldrende kammerater. "Lever dere fortsatt? Her er det stort sett rolige dager, mange dager vet jeg ikke at jeg er til, andre dager er jeg usikker. Noen ganger er jeg travelt opptatt med å være til stede uten å synes, noe som slette ikke er vanskelig så kroppløs som jeg er. Da flyr jeg gjennom vegger og flytte på gjenstander og blåser på gamle kjente, før jeg trekker meg tilbake og kjenner på om jeg er til eller ikke."

Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."

Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."

Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.



Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.


(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)

onsdag 24. mars 2010

Ljoset

Eg møtte ho i Universitetsgata. Ho var mogleg eit år eller to eldre enn meg. Ein legg stor vekt på slikt, når ein er ung, singel og student. Vi skulle begge ta Examen philosopicum. "Hei", sa eg. Ho nikka uinteressert att ende. Eg hadde ikkje venta nok anna hell. Sjølvmedveten Oslojente, pen i anlete, pen i kleda. Det knitra og knirka i alle kjolety ho hadde, i det ho svinsa forbi.

Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.

Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.

Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.

Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.

"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrt.

Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.

Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.

Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.

"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.

Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.

"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.

Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.

Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.

søndag 21. mars 2010

Natriumklorat

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.

tirsdag 19. januar 2010

Heldig

De sa det første gangen, jeg kom på sykehuset: «Du har vært heldig», og de sa det andre gangen jeg kom dit og traff nesetippen med pekefinger etter pekefinger: «Du har vært heldig.»

Hjemme igjen, sitter jeg i stolen og ser på alle de ubesvarte anropene på mobilen. Da ringer mobilen: «Jeg ringer fra Stavanger,» og så sier han noen bokstaver jeg ikke husker. «Du var med på en undersøkelse for en tid siden.»

- Ja?

Jeg svarer av og til ja til undersøkelser. Jeg er i grunnen sånn litt opptatt av undersøkelser. Jeg tenker ofte på om de virkelig får noe ny og nyttig kunnskap ut av undersøkelsene sine. Jeg setter jo kryss ofte litt i det blå.

- Ja og nå? Jeg tenker han vil stille flere spørsmål.

Jeg har god tid nå som sykemeldt.

Han fortsetter: «Du har vunnet!»

Jeg kjenner ingen begeistring. Jeg har ikke kjøpt lodd og jeg vinner sjelden fordi jeg sjelden kjøper lodd.

Jo, det var kanskje slik at det skulle trekkes vinnere blant dem som orket å svare. Noe lokkemiddel må en jo bruke, hvis en ønsker en signifikant svarprosent på undersøkelsene sine.

- Da var det ikke mange med på undersøkelsen, sier jeg.

- Jo da, sier han, over 500.

Tallet 500 svever i mitt indre.

Han fortsetter: «Du har vunnet førstepremien!»

- Førstepremien?

Da er det ikke bare et flakslodd, kanskje er det noen hundrelapper, kanskje så mange som fem.

- Førstepremien er på 15 000 kr.

- 15000 - nesten en månedlønn for en lærer!

- Men du får dem ikke utbetalt.Vi har avtale med et reisebyrå her i byen. Det må du bruke.

Jeg ser ingen problemer med det. Så blir det ferietur til sommeren da, likevel.

- Ja, svarer han, med et smil, hvis det kan høres i telefonen, og han legger på. Plutselig slår en tanke meg: er det noen om har pushet og trikset for å trøste meg?

Jeg tenker litt på hvordan, men slår tanken fra meg og bestemmer meg: Jeg lar meg trøste med penger.

Jeg sender tekstmelding til kona: «Jeg har vunnet 15000 kr!»

«Jeg skjønner ikke,» svarer hun. Der får jeg igjen for at jeg av og til spøker.

Jeg ser den ene sønnen er inne på Gmail-en og skriver: "Hei" i G-talk-en. Han svarer «Hei, pappa, er på jobb i Sarpsborg.»

«Vil du høre en god historie?» skiver jeg.

«Ringer deg senere», skiver han og logger av.

Jeg tekster kona igjen.

«Vi har vunnet 15000 kr, som vi kan bruke til reiser, skjønner du ikke?»

«Skal vi reise til Nigeria for å hente de pengene?» kommer det lakonisk tilbake.

mandag 18. januar 2010

Folkeopplysning for mannfolk

Jeg har i det siste tenkt litt på hvorfor jeg ble rammet av et par mindre alvorlige slag, såkalte drypp eller TIA. Plutselig så jeg en sammenheng. For en måned siden tok jeg den omdiskuterte svineinfluensavaksinen. Det er helt klart vaksinen virker mot svineinfluensa og jeg var glad sjansen var liten for å få smitte, når jeg nå tross alt lå på et sykehus med stor smitterisiko..

Vi vet nå at nanoteknologien har brakt nye vitenskapelig framskritt. Få vet hva som kan putte i ei sprøyte. Jeg skal prøve å utdype mine mistanker uten å bli for detaljert. Inni blant serumet som ble sprøytet under huden på folk lå det nanometer store intelligente partikler, som når de kom i blodbanen samlet seg til etter forholdene store enheter. I og med at nanopartikler er veldig små så går det utrolige mengder av dem i en milliliter. Noe ble det sensorer rundt omkring i kroppen, men de fleste gikk med til å bygge opp en styringsenhet inn i hjernen. Så i løpet av en måned var alt klart. Uten at jeg visste noe, så var viktige deler å kroppens infrastruktur omgjort til å tjene fremmede makter, og de fremmede makten på bor på Mars.

Du vil kanskje innvende hvordan kan dette være mulig? Jo, i en årrekke har marsfolket søkt menneskene og har alltid blitt latterliggjort. Nå har teknologien kommet så langt at tiden er mer enn moden. Kornsirkelfolket, menneskene som kan lese tegnene fra kornsirklene fungere som marsfolkets hjelpere her på jorden og med sitt hemmelig broder- og søsterskap har de klart fått nyeste mikroteknologi under huden på millioner av mennesker. Når stemmen forandret seg. (Se forrige innlegg.) Var den en mikrofontest fra Mars. Jeg og tusen andre var utpekt til å være marsfolkets stemme her på jorda. Når vi får sprøyte nummer to, den er utsatt ja vel, men den kommer, det kan du være sikker på. Kornsirkelfolket har planene klare. Da vil millioner av mennesker være underlagt direkte kontroll fra strålene fra Mars.

Vi søker bestandig etter forklaringer og konspiratoriske teorier er morsomme fordi de utfordrer den vanlige tenkingen.

For noen år siden klarte jeg ikke å lese bokstavene på en dataskjerm. Jeg prøvde flere ganger, men fikk det ikke til. Det bekymret meg. Jeg var halvvegs blind og om noen timer skal jeg kjøre hjem med bil. Noen sa jeg burde gå til legen. Etter en liten halvtime forsvant ubehaget og synet kom tilbake – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

For ennå flere år siden fikk jeg problemer med å dekke på bordet. Skal kniven ligge på høyre side? Det var umulig å si, jeg visste plutselig ikke forskjellen på høyre og venstre. Jeg husker jeg ubemerket tok med meg kniv og gaffel på et annet rom. Selv om jeg anstrengte meg veldig, fant jeg ut av det. Etter ti minutter ga jeg opp – også tenkte jeg ikke mer på den saken.

Nå når jeg kar opplevd å miste kontakt med både med munn og arm, så ser jeg sammenhengen. Jeg liker den latinske TIA bedre enn folkelige drypp.

TIA sier at hendelsen er forbigående. Så pass forbigående at den ofte blir glemt. Vanlige mannfolk løper ikke til legen fordi de opplever noe rart ei lita stund.

Omkranset av unge damer både dag og natt, så hadde jeg ei kjempetid på sykehuset. Likevel tenker jeg på å bite tennene sammen å legge inn et par legebesøket i året. Samme hvor optimistisk en kan være som sekstiåring, så må en innrømme at en har begynte på livets siste fase - alderdommen.

lørdag 16. januar 2010

Det er ti'a for folkeopplysning

Jordkula hadde begynt å surre saktere. Dette ville Martin Kvænnavik, Graut Simen og Frøskatt Anders og de andre på Survikjekta gjøre noe med. De mente jordakselen trengte smøring. Når de kom fram til Nordpolen, var det så kaldt der at når de snakket, hørte de ikke hverandre. Det var fordi ordene frøs.

Det var gjorde ikke noe for mannskapet på Survikjekta. De plukket ganske enkelt opp de stivfrosne ordene fra dekket og leste dem.

Det var slik jeg følte det når jeg sto i klasserommet og snakket. Det var kaldt i klasserommet, men ikke så kaldt at orden frøs. Stemmen min ble brått annerledes. Det hørtes ut som en annen person snakket - en gammel mann.

Det var da jeg fortalte kortutgaven av trønderskrøna. Elevene lo og jeg snakket videre. Det gikk greit. Bare jeg anstrengte meg litt med leppene så forsvant mannen med den rare uttalen, og jeg tenkte ikke mer på det - før etter lunsj.

Da jeg satt på kontoret. Jeg kjente jeg hadde et rusk i munnen, jeg kjente ikke hvor rusket var, var det på høyre eller venstre side? Når jeg skulle si noe, kjente jeg at det var vanskelig. «Jeg får ikke til å snakke», anstrengte jeg meg for å si til kollegaen.

Uten å spørre, reiste han seg og gikk til dama på sentralbordet. De ringte legevakta. Vi kjørte dit. Der fikk jeg en dispril eller to, og så  ble jeg lagt i en ambulansebil og kjørt til sykehuset. Oksygen, intravenøs væske og feberdempende medisin blant annet, var behandlingen jeg fikk.

— Og så hadde jeg lært et nytt medisinsk uttrykk: TIA, Transient Ischemic Attack.

fredag 15. januar 2010

"Jeg satt i Buchenvald, jeg kan faen meg høre så mye Wagner jeg vil!"

Det ble klart, jeg måtte på sykehuset igjen. Sist hadde jeg funnet HG Wells Tidsmaskinen i jakkelomma. Jeg hadde kjøpt den for 5 kroner på biblioteket. Det hadde vært en god investering. Mellom prøver og mat ble tida lang på sykehuset, og nå tenkte jeg det hadde vært godt å ha med en bok.

Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.

Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.

Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?

Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.

At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.

Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.

Jeg åpner boka.

Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.

Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.

Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.

Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.

Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.


http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/

fredag 1. januar 2010

Nyttårsforsett?

Skal jeg slutte å røyke? Det er jo et flott nyttårsforsett. Det er bare det at jeg ikke har lyst på røyk lenger. I fjor røykte jeg en sigarett, og den smakte som alltid.

Skal jeg slutte å drikke? Det er også et brukbart nyttårsforsett. På nyttårsaften i fjor drakk jeg bare brus og hadde det helt fint. Jeg har feiret nyttårsaften med alkohol i mange, mange år.

For mange tiår siden prøvde vi å drikke oss fulle. Det var ikke lett. Vi hadde kjøpt noen flasker eksportøl. "Kjenner du noe?" "Det tar litt tid," trøstet en med erfaring. Vi var flere enn flasker. Hvis vi kjente veldig godt etter så kanskje kjente vi noe. Vi visste ikke hva vi skulle kjenne.

En dag sto det det en mann i klasserommet. Han sa han var avholdsmann. Det var et valg han hadde gjort. Nei da, han vil ikke gjøre oss til avholdsmenn, han ville bare fortelle om alkoholens virkning. Just facts.

Vi hadde blitt indoktrinert på folkeskolen. Det var én ting vi måtte passe oss for. Det var flaska. Nå sto det en avholdsmann og visste veldig mye om flaska og inneholdet. Vi fikk vite hva som skjedde i hjernen når vi drakk, hvordan alkoholen ble oppsugd i kroppens tarmsystem. Et nytt begrep ble introdusert: promille. Vi fikk et referansesystem. Vi skjønte vi måtte over på brennevinet, men hvordan? Vi måtte lyve og påføre oss store mengder angst for å få tak i noen få flasker eksportøl. Vi kjente ingen som laget brennevin og nærmeste pol var milevis unna.

Neste gang vi møttes hadde vi vært i pappas barskap. Vi fant ingen blyantstrek på etikettene, så det var bare å fylle en passe skvett på lommelerka. Nå skulle det bli fest. Kammeratene hadde også skaffet seg brennevin. Nå var det bare å drikke oss fulle. Kjent vi noe? Nei, men nå går vi en tur på byen, sa en.

Ute i byen møtte vi en verden som brått var annerledes: stille og god. Vi gikk og pratet og plutselig begynte noen å le. Kroppen ble fylt av en uendelig energi. Vi var og er siviliserte mennesker, så ingen prøvde ut energien på hverandre, men en fikk en uimotsigelig lyst til å klatre. Det var ingen trær i nærheten. En nedløpsrenne fikk gjøre nytten. Halvt oppe knakk renna, og renna og gutten falt i bakken. Det ble mer fliring.

Vi sparket på den elendige renna. Den ga fra seg en helt helvetes lyd i den stille natta. Vi lo og ropte hysj - og sparket blekkrenna en gang til. At en slik liten blekkrørstump kunne gi så mye lyd. Vi sparket den som en fotball, til vi ble lei av det.

Senere på natta var vi tilbake hvor vi startet festen. Mange ble bleke og uvel. Veldig uvel, nærmest syk. Hva skulle jeg gjøre? Avholdsmannen hadde sagt at fett kunne forsinke virkningen av alkoholen om enn ikke helt dempe den. Norske motstandsmenn drakk alltid en flaske tran før de skulle møte tyskere. Slik fikk de overtaket om de ble servert alkohol.

Unnskyld kjære kammerater, det var for sent, jeg vet det nå, men det var godt ment å mate dere med smør. En finner jo ikke gode rusdempende midler uten å prøve.

Vi kom i avisa etter vår første fest. "Pøbler har herjet i gatene i natt," leste pappa fra avisa. Jeg holdt munn - også om desiliteren med Whisky han aldri oppdaget forsvant.

Skal jeg slutte å drikke når det har vært så mye moro med alkohol? Eller har det vært det?

Er det noen som har forslag til et godt nyttårsforsett?

Følgere