torsdag 29. oktober 2015

Ready

 Bror min kom i avisa. Først i Trønder-Avisa og mange år senere i Steinkjer-Avisa.

Mølla fotballklubb


Foran fra venstre: Kjell Erik Borgsø, Jan Mortensen, Terje Kristiansen, Erik Rannem, Jan Nervik. 

Stående bak fra venstre: Bror Kolstad, Per Kristian Gilberg, Roar Bjørgvik, Reidulf Welde.

Her er bilde av de ni som var på fotballaget Ready. Når T-A-fotografen var ferdig med å ta bilde av lilleputlaget Ready, så ble vi som sto å så på, stilt opp på samme vis. Vi var plutselig blitt reservelaget Ready. Nedenfor vises bildet av de seks på reservelaget. Vi kom aldri i avisa.


Ole Kristian Schjetne, Morten Mortensen, Knut Gilberg, Gunnar Flikke, Kjell Arild Welde, Hans Kvernland.
 
Legg merke til keeperen. Han har ikke ball. Det var bare én ball og den holdt den ordentlige keeperen fast på. Ballen var av lær og hadde ei oppblåsbar blære av gummi. Ballen ble aldri helt rund, men banen var heller ikke helt flat.

Kjenner du navnet på noen på bilde, så kan du skrive det i kommentarfeltet.


lørdag 6. september 2014

Tur med farmor

En seinsommerdag i sterkt solskinn skulle jeg gå tur med farmor. Det er slik det er, det sterke sollyset fester bilder på netthinna og kan hentes fram igjen mange tiår seinere. Vi gikk nedover Meieribakken. Bakken hette så fordi Meieriet lå der. Hadde ligget der, er det vel riktigere å si. For nå hadde det vært krig og det var bare ruiner igjen av Meieriet. Da vi kom halvegs ned i bakken, der det mange år senere var et elektroverksted, stoppet jeg. Der var det en trapp. Jeg begynt å gå i trappen og ble forundret over ikke å bli ropt tilbake. Farmor var snill. Var hun for lite grensesettende? Jeg vet ikke. Jeg fikk i alle fall gå i trappa og hun fulgte etter. Kanskje også hun likte å klatre i ruiner. Nei, det var vel helst for å passe på meg. Vi gikk på det som før bombinga hadde vært andre etasje i Meieriet. Jeg gikk så langt at jeg kunne se ned på Kongensgata. Der måtte jeg sette meg. Fireåringen burde ikke falle ned å slå ihjel seg. Det var jo ikke noe rekkverk. Så satt vi da i solskinnet å så på Kongensgata. Kanskje så vi en bil. Det husker jeg ikke. Det jeg husker var et hvitt ovalt skilt som hang utenfor besinstasjonen. 3 sto det. Tre, sa jeg til farmor. To esser var det også. Tress, fortsatte jeg og til slutt en o. Tresso! Ja det står Esso sa farmor og så forundret på meg.

Når vi kom hjem fortalte farmor at jeg kunne lese. Det trodde de ikke noe på. Det var på den tiden viktig at barn ikke kunne lese før de begynte på skolen. Gjorde de det, ble det så kjedelig for lærerene  og det det måtte det jo ikke være. Og det det ble det heller ikke, jeg vil ikke si jeg var en god leser etter sju års Folkeskole.    

tirsdag 19. august 2014

Ballongen

Ballongen min var ikke som alle andres. Ballongene deres var fylt med helium og trakk i hyssingen så sterkt at av og til glapp grepet i hyssingen og ballongene lettet. Ballongen min var også fylt med helium, det var ikke det. Jeg hadde kjøpt gassballong som alle andre. Det er egentlig litt rart at jeg hadde fått penger til noe så unyttig som en gassballong. Jeg er helt sikker på at det var syttende mai. Det var den eneste dagen i året det gikk an å få kjøpt gassballonger. Kan hende hadde jeg ikke fått penger til ballong. Kan hende hadde jeg fått penger til is. Det fikk jeg hver syttende mai. Så hadde ispengene gått til ballonginnkjøp.

Ballongen var grønn og luktet gummi. Den så ut som en helt vanlig ballong til å begynne med. Men etter hvert begynte den å minste ballongformen og på hjemvei fra byen måtte jeg bære den for ikke å slepe den etter meg i sanden. Den hadde en liten lysegrønn flekk der gummien var litt tynnere. Kanskje var gummien så tynn der at de små heliumatomene slapp ut i frisk luft.

Kanskje jeg kunne klage på ballongen, mente far min. Etterkrigstidas ting og varer holdt ikke alltid høy kvallitet og reklamasjon var et kjent begrep. Ballongselgeren bodde ikke så langt unna. Jeg tok med meg den slappe ballongen og gikk ned bakken og bort til døra. Jeg ringte på. Ingen svarte. Jeg ringte på - lenge. Sønnen eller datteren, jeg husker ikke lenger, åpent døra. "Det står en gutt her". Med ett angret jeg på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg hadde kommet i middagstida og det var helt klart jeg forstyrret middagen eller middagsluren. Stemmen var sint. Hvorfor jeg ikke stakk av, vet ikke jeg. Jeg var kanskje lamslått eller modig. Jeg trodde jo oddsen får å få en ny ballong var til stede. Jeg forklarte problemet og da jeg sa det var far min som hadde sendt meg, ble han litt mildere stemt. Han åpnet døra til et rom ved siden av trappa. Der sto heliumgassen i en stålsylindret flaske. Han tok en ny gummiballong og fylte den med helium. Så knyttet han en hyssing til ballongen og sa: " Vær så god".

Glad og fornøyd gikk jeg hjemover med den nye ballongen. På veg opp bakken skled jeg i grusen. I et lite sekund trakk ballongen hyssingen ut fra tommel og pekefingergrepet. I sekundet etter hang hyssing bare noen centimeter over hodet mitt. Jeg hadde nådde den, hadde jeg hoppet, men jeg bare strakk meg etter den. Når jeg innså  at jeg måtte hoppe, hadde den kommet en halvmeter opp i lufta og så høyt klarte jeg ikke å hoppe uten tilløp. Ballongen steg og steg. Da hørte jeg stemmen fra ballongselgeren nede i bakken: "Å, hva det du villa, ja."          

tirsdag 5. august 2014

Krystallapparatet

Jeg trodde ikke noe særlig på det, men gikk i gang likevel. To små treplater ble skrudd sammen. Fronten hadde fem hull, to til venstre, to til høyre og et litt større midt i. I det hullet ble en variabel glimmerkondensator på 500 picofarad montert. Knappen som en kunne dreie kondensatoren var en  rød tannkremkork. I de to hullene til høyre ble to bøssinger montert. I dem plugget jeg inn bananpluggene til hodetelefonene. I de to bøssingene til venstre brukte jeg bare den øverste. Den ble koblet til antenna. Antenna var en lang ledning som gikk tvers over gata.

Det var et under. Det var lyd i hodetelefonene! Mye sus ja, men som jeg dreide på kondensatorknappen kunne en høre antydning til prat og musikk. Etter hvert fant jeg ut at det hadde lite å si om skrudde på knappen eller ikke. Stasjonen fadet ut og inn av seg selv, og om kvelden ble de sterkere. Radio Moskva var den sterkeste.

Men hva var det bak frontplata? Egentlig nesten ingen ting. En kondensator som nevnt og noen meter kobbertråd surret på et pappstykke. Men hvordan kunne lyden fra Moskva høres i de tyske krigshodetelefonene?

Krystallet spilte nok en vesentlig rolle. Mitt krystall var et integrert kystall. Det var ikke nødenvendig å pirke rundet på en blyglanskystall med en en tynn sølvtråd. Det var en en svart germaniumdiode. Jeg tror den het OA 71.
      

tirsdag 20. august 2013

Bilnummer og død

Det hadde vært en varm og stille sommerdag. Kjørte en bil forbi, svevde støvskyen lenge i lufta før støvet falt ned igjen. Det kunne ta lang tid før en ny bil kom. Det burde helst være en utenlandsk bil. Det kunne være en svensk bil med en stor S. Det gikk an, men de store guttene brydde seg ikke med de svenske bilene. De ville ha veldig utenlandske biler med bokstavkjennetegn ingen kjente til. Alle kjent til S for Sverige og at D ikke var Danmark, men Tyskland.  Det var det burde jo være T for tyskland, men de store guttene hadde forklaringen. D-en sto for Deutschland. Så derfor måtte Danmark bruke både første og siste bokstav: DK.

På den tiden var vi uten å vite, det opptatt av åndsverkloven. Kunne vi skrive av bilnummeret fra bilnummerboka til en annen? Nei, det fleste var enig om at det var ikke lov. Hvis et nummer skulle skrives inn, måtte en ha sett bilen. En gutt hadde vært i Oslo og sett en svart bil med CD-skilt og fra et land som verken var A, CH eller GB.  Klart det var fristende med en avskrift.

Nå satt jeg i en uslitelig blå kortbukse i rommet ingen bodde i. Det hadde vært utleid til en sykepleier, men det er bare noe jeg har fått vite i ettertid. Vi kalt det hybelen for arbeidsrommet. Sommerdagen var utenfor vinduet, inne var det kjølig og som alltid når jeg husker noe godt fra barndommen, så var jeg alene i huset.

Jeg skulle føre inn bilnumrene i ei lita bok jeg hadde fått tak i. Vi hadde fått en blå blyant og en rød blyant i førsteklassen. Den røde skulle brukes til vokalene og den blåe til konsonantene. Men siden jeg nå var eier av et rødt pennskaft, en pennesplitt og blekkhus, så måtte dette ha skjedd etter andre eller tredje klasse. Det var først når teksten var ført inn med blekk og penn at det var ordentlig. Nå skulle bilnumrene skrives inn i den nye boka. Numrene skulle skrives så fint som mulig og uten en eneste blekkflekk. Jeg tror det var en bok med kolonner for debet og kredit jeg hadde fått tak. Jeg fikk ikke til å bestemme meg for i hvilken kolonne numrene skulle stå i. Mens jeg skudde av lokket på blekkflaska, så jeg ei flaske i vinduskarmen. Flaska hadde en etikett med en dødningehode på og under de kryssede beina stod det: GIFT. 

I stede for å bestemme meg for hvordan jeg jeg skulle før inn bilnumrene, ble jeg sittende å tenke på flaska i vinduet. Drikker jeg den blir jeg dø da? Jeg har bestandig vært nysgjerrig. Kommer jeg til himmelen og kan gå på skyene. Det må vært artig å prøve. Men det var stor usikkerhet blandet med tankene. Kommer jeg til å falle ned hvis jeg ikke klarer å hoppe helt til neste sky?

I løpet av de sju årene jeg gikk på folkeskolene mener jeg bestemt at verken lærerinne eller prest nevnte helvete. Men som kunnskapen om bilnumrene ble delt blant guttene i gata uten skolens hjelp, var også helvetes pinsler kjent blant oss. Å havne i helvete var også en mulighet. Det hadde noe med synd å gjøre. Var det en ting vi hørt en del om på skolen, så var det synd. Hva det var, var vanskelig å forstå. Like vanskelig som tro. Hvis en trodde, kunne en gå på vannet. Det prøve jeg mange ganger. Bestandig ble jeg like våt på føttene som når prøvde uten tro. Det måtte være en liten tvil til stedet i min tro, sjøl om jeg sa til meg selv: nå tror jeg, nå tror jeg. Jeg fikk etter hvert sansen for apostelen Tomas med tilnavnet tvileren.         

Men når en var død, kunne en bli levende igjen? Jesus sto jo opp fra de døde tredje dag. Han ble hentet av himmelvognen. Men kjørte himmelvognen tilbake? Eller kjørte vognen i retur rett til helvete med de som ved en feil hadde kommet til himmelen?

---

Jeg har fått mange spørsmål om hva skjedde videre, men før du får vite det, må du høre om en annen aktivitet vi fylte sommerdagene med.

Noen hadde funnet ut at hvis en gikk bort til ukjente og sa: change, så kunne det hende en fikk en mynt en aldri hadde sett før. De som prøvde kunne bevise det. De holdt fram små rare kobber og messing fargede mynter. Change, change! Vi løpe langs gata som tiggergutter. Change, change!

Plutselig ga ei dame meg en mynt. Dette var artig. En kunne få penger av fremmed  bare ved å kunne det riktige ordet. Jeg måtte prøve mer. Jeg la mynten i lomma og løp videre. Når jeg skulle se på mynten, kjente jeg at jeg hadde allerede en mynt til i lomma. Det var en norsk tiøring. Jeg tok tiøren i handa og løp tilbake til dama som hadde gitt meg mynten. Hun virket litt sur. Skulle jeg tigge mer? Men når jeg ga henne tiøren, lo hun. Change betydde vel bytte eller veksle? Det var den forklaring jeg hadde fått.

Jeg vet ikke om vekslingen var god butikk. Det er mulig hadde blitt eier av en svensk femøre. Men med kursen på den tiden hadde jeg tapt så mye. Jeg hadde i alle fall ikke tigget til meg penger.

Men hvordan gikk det med flaska i vinduet?



 Foto: Ishavsmuseet

mandag 3. juni 2013

Fredrikke Marie Qvam

I små ting frihet
I store ting enighet
I alle ting kjærlighet

Ei av dei siste åra mormor levde besøkte eg ho på gamleheimen. Ho hadde fortalt om mor si, oldemor mi, før, men no var det ansleis. Ho snakka sakte og tenkte mykje. "Eg sit senga og mor er der, det er ei lita jente der òg. Kan det vera meg?"
Ho tenkte seg om.
 "Nei," sa ho og lo. Det kunne det ikkje vera meg. Rett nok var ho gamal no, men så tullerusk hadde ho ikkje vorte at ho såg seg sjølv, men ho såg noko no. Det var klart, gamle minner.
"Var det Jenny?"
 Ja, det var det, Jenny systera mi, måtte det vera. Ho var lita, berre ungen. Eg var ikkje gamal eg heller.

No veit eg ho var akkurat ni år på denne dagen. Ho skulle ha feira årmålsdag, den dagen. Eg veite av di det står i kyrkjeboka. Men dagen vart ikkje noko å feira.

Mormor hald fram med å fortelja. Men brått er mor borte.  Eg skjøna ingen ting. Hadde ho gått på do, skulle vore tilbake no. Eg vart redd og byrja leite etter ho.  Eg fann ho ingen plass, ikkje på stova, ikkje på kjøkenet. Eg måtte sjå om ho framleis var på do.

Doen var ein del av låven. Ein heilt typisk utedass med flugor og lukt. Å gå på do på landet var ei heilt anna oppleving enn i byen kor eg budde. Men dette hende var før mi tid og dessutan var det vinter. Anna, mora til mormor hadde går på skirenn den vinteren. Ho hadde kome på niande plass. Det må ha vore nokon av dei fyrste kvinne-skirenna i verda. Skiklubben Skade er visstnok den eldste kvinne-skiklubben som er.
 
Så fortalde mormor: men ut på tunet fann eg ho. Ho låg i snøen, livlaus.

Eg trur eg hugsar at eg som liten gut høyrde ei klokke som ringde midt på dagen. Når eg spurde kva det var, sa dei vaksne det var klokka som fortalde arbeidsfolket at no var det dugurd. Klokka hang i klokketårnet på By gard på andre sida av elva. Sjøl om det er eit stykkje veg dit, så kan ein sjå tårnet no òg sjølv om klokka ikkje kling lenger.

Så det er vel sant det mormor fortalde:  Eg skreik og  hylte. Skrika vart høyrt over heile bygda, heilt til By gard på andre sida av elva. Det fortalde folk meg seinare.

Eg tenkte på dette, når eg sat og høyrde Robert Øftsti intervjua Magnhild Folkvord om boka ho skreiv om Fredrikke Marie Qvam. Fredrikke voks opp på By gard. Qvam familien kom, som Robert Øfsti, frå ein familie av kjøpmenn frå Trondheim. For meg har Fredrikke Marie berre vore ho dama med den breibremma hatten som det står ein byste av på torget ved sida av kyrkja. Ho som stifta st «Norske Kvinners Sanitetsforening».

Eg har aldri forstått kvifor ho har  fått slik merksemd. Ei tid ville nokre kvinnfolk at det største skulen i Nord Trønderlag skulle heite Fredrikke Marie Qvam vidaregåande skule. Ein kollega med mykje kunnskap om lokal litteratur føreslo Skuggeheimen vidaregåande skule. Det klang betre tykte eg. For kven har ikkje lese Dansen gjennom skuggeheimen? Det forslaget arbeide eg aktivt for å få igjennom. Eg meiner òg eg hadde ei god grunngjeving.

Men korleis får ein gjennom gode forslag? Det streid ein med før i tida òg. Men ulikt meg, klarte Fredrikke Marie Qvam å få gjennom sitt forlag. Forslaget om alminneleg stemmerett for kvinner.

Magnhild Folkvord teiknar eit bilde av tida før Fredrikke Marie Qvam vant kampen om stemmer rett for alle kvinner. Ei tid eg skulle ha vist meir om, men eg sat ikkje med nasen i historie boka når eg gjekk på skulen. Noko har eg no fått med meg likevel. Eg husker eg var forundra då morfar fortalde at dei i 1905 las avisa kvar dag for å sjå korleis det gjekk. Tenk morfar levde i 1905.

«Norske skyttere» heite tre bøker som sto i nedste bokhylla til morfar. Det var tamme bøker. Berre bildet av andletet til «norske skyttere».  At «folkevæbningssamlaget» var ei rørsle som hadde  noko å siea i 1905, veit eg ikkje nolo om, men det kan hende. Det kan hende ein må sjå danning av «Norske Kvinners sanitet» samanheng med 1905 òg.

Mormor som nå var morlaus vart med oldefar på anlegg. Der jobba ho som kokke. Det høyrde eg mykje om. Men det er fyrst etter å ha lese kyrkjebøkene eg veit at ho var berre ungjenta. Oldefar hadde kome frå Sverige, som arbeidsinnvandrar ville vi kanskje sagt i dag, som slusk eller rallar tykkjer eg kling like bra. I kyrkjeboka står han skreve inn fyrst som «gruvearbeider» og seinare som «gråsteinarbeider» ved By Brug.


Fredrikke Marie Qvam NKS

Fredrikke Marie Qvam

Stemmerettsjubileet
  

 

søndag 23. desember 2012

Lyset fra lysstolpen


I lyset fra lyspæren danset snøfnuggene. Var været mildt, var snøfnuggene store. Store som en liten stengelløs blomst. En kunne følge ett og ett snøfnugg virvlende mot gata. Det var ikke lett, et nytt snøfnugg tok oppmerksomheten fra det en hadde kastet blikket på og så var det et nytt et som skilte seg ut av mengden av dansende snøfnugg.  

Stolpen var ikke slik den er i dag. Stolpen var en tømmerstokk svart av tjære og hakket av piggene fra stolpeskoene mannen som skiftet lyspære brukte. Det måtte ha vært slik. Jeg husker aldri jeg så en hest med en vogn hvor det var plassert en kran eller stige. Nei, eneste måten å skifte lyspære var å klatre med med stolpesko.

Om sommeren sto det plakater på stolpen. Circus Arnardo eller Circus Berny kommer til byen! Sett opp plakater på alle telefonstolper og alle barn vet det er sirkus i byen.

Men ofte var plakatene borte, bare stiftene sto igjen. Den halvnakne, diadempyntete dama på elefanten hadde funnet vegen til veggen på gutterommet.