Lyset fra lysstolpen

 

Foto: Winter lamppost 

I lyset fra lyspæren danset snøfnuggene. Var været mildt, var snøfnuggene store. Store som en liten stengelløs blomst. En kunne følge ett og ett snøfnugg virvlende mot gata. Det var ikke lett, et nytt snøfnugg tok oppmerksomheten fra det en hadde kastet blikket på og så var det et nytt et som skilte seg ut av mengden av dansende snøfnugg.  

Stolpen var ikke slik den er i dag. Stolpen var en tømmerstokk svart av tjære og hakket av piggene fra stolpeskoene mannen som skiftet lyspære brukte. Det måtte ha vært slik. Jeg husker aldri jeg så en hest med en vogn hvor det var plassert en kran eller stige. Nei, eneste måten å skifte lyspære var å klatre med med stolpesko.

Om sommeren sto det plakater på stolpen. Circus Arnardo eller Circus Berny kommer til byen! Sett opp plakater på alle telefonstolper og alle barn vet det er sirkus i byen.

Men ofte var plakatene borte, bare stiftene sto igjen. Den halvnakne, diadempyntete dama på elefanten hadde funnet vegen til veggen på gutterommet. 

Gåsa

Å kalle folk noe annet enn det de heter, er en uting, men noen ganger praktisk. Jeg kunne ønsket meg et kortere navn. Jeg kunne valgt et av to, noe jeg aldri har gjorde. Jeg  presentert meg alltid med begge, med det resultat at ingen som kom til å huske hva jeg het. "KJelaRL" få er modige eller interessert nok til å spørre om igjen: "Hva sa du nå. Hva heter du?"

Jeg kunne nok blitt kalt Gåsa, men det hadde vært feil. Det var Åsmund som ble kalt gåsa. Folk prøver ofte å finne mening og forstå det ulogiske. Var det noen likhet mellom Åsmund og ei gås? Var det noen likhet mellom Åsmund og ei ribba gås? Åsmund høre vel til gruppen blond og kan kanskje klassifiseres som rødblond. Men det holder ikke som forklaring. Gikk han som ei gås? Nei, slett ikke! Var navnet bare et fritt valgt oppnavn? Kunne like godt ha blitt kalt "Kråka" eller "Slangen"? Nei, jeg skal prøve meg på min forklaring. Opplevelser fra Folkeskolen ligger mange ti-år tilbake.

Vi skulle ha en vikar. Frøken var borte i noen dager. Kanskje en hel uke. Jeg husker ikke, men vi visste at vi nå hadde noen dager vi kunne prøve oss på noe annet enn å sitte pent på pulten og bare rekke opp handa når vi ble spurt. Vi kunne finne på noe artig, noe tullball. Men hva skulle det være? Noen hadde hørt om ei mus som sprang ut av katererskuffa til lærerinnens forskrekkelse. Kanskje var det bare noe som skjer på en skole ut på landet. Eller hadde noen gutter puttet den der. Det kunne jo vært artig å prøvd. Jo, det kunne blitt skikkelig morsomt.

Men vi gikk ikke på en skole på landet. Vi gikk på en byskole. Og kunne vi finne en mus sånn i løpet av et friminutt? Det var tvilsomt, men vi så for oss forskrekkelsen når musa hoppa ut av skuffa. Det ville bli kjempeartig!

Åsmund ledet meg fram til musa. Han hadde vært å sett på den før. Han fant den hos Bades eft. De hadde rokkeringer og leker og trekkoppmus. Vi fikk den demonstrert. Ekspeditøren vred om nøkkelen et par ganger og satte musa på gulvet. Det kjørt fort bortover gulvet og svinset med halen. Den så ut som en ekte mus med svart pels, men når jeg tenker meg om nå, er jeg sikker på at jeg på den tiden hverken hadde sett en levende eller død mus. Åsmund hadde penger, men ikke nok. Jeg ble skuffet. Den musa hadde gjort seg. Hvordan vi skulle få den opp i kateterskuffa kunne vi tenke på siden. Men nå  ble det ikke aktuelt, så jeg gikk for ikke bli altfor sein til timen.

Åsmund kom også. Hva han hadde kjøpt fikk jeg ikke vite før langt ut i timen. «Kjell Arild!», sa han plutselig og lo uten å rekke opp handa. Han satte noe ned på gulvet mellom pultrekkene. Hviskingen i klasserommet stilnet, en mekanisk lyd lød høyt, kolossalt høyt, alle måtte høre den, også frøken vikar. Mellom rekkene hoppet en mekanisk trekkopp gås. Nå var den på vei mot pulten min. Hva skulle jeg gjøre? Asmund hadde ropt på meg. I dag hadde vi vel sagt at han tagget meg til hendelsen som vi senere fikk mye kjeft for av den friskmeldte frøken. 

Heldigvis kom Åsmund etter og tok opp den nyinnkjøpte gåsa. Dette var det alvorligste jeg var med på i løpet av sju år på folkeskolen.

Åsmund ble kalt gåsa i mange år etterpå. Det er veldig lenge siden jeg møtt Åsmund, men jeg tror han er like blid og full av spillopper som når vi gikk på Folkeskolen. 

       

   

Ny tidsregning

Jeg er født 3 e.kr. Med andre ord jeg er født tre år etter krigen. Foreldrene mine var født før krigen. 17 f.kr. og 24 f.kr altså 17 og 24 år før krigen. Selv om det er lett å regne ut hvor gamle foreldrene mine var når de giftet seg 2 i.kr, altså to år i krigen eller to år etter før krigen, så ønsker jeg ikke å innføre f.kr. og e.kr. som tidsforkortinger, fordi krigen ikke var et nullpunkt, men varte i fem år. Det vil bli altfor vanskelig for dagens lærerstudenter å regne ut hvor gammelt et menneske ble når det ble født før krigen og døde etter krigen. Dessuten ligner e.kr. og f.kr. litt for mye på e.Kr. og f.Kr. og Kr. er forkorting for Kristus og det må du ikke si,  hvis du er lærerstudent og har tenkt å undervise i det religionsnøytrale religionsfaget.

Lille norske mener Store norske bør bruke fvt. og evt. altså før og etter vår tidsregning og det finnes mange grunner til å gjøre det - og til ikke å gjøre det. Jeg for min del, og jeg er ikke alene, kunne tenkt meg å bruke fmt. og emt. Forkortingene står ikke i ordboka, men det kommer, vær viss på det. Det tar bare litt tid før alle bruker den.

Min tidstegning (mt) starter altså når jeg ble født. Jeg var heldig, jeg var ikke blant de over tusen som døde før de var ett år. Et av de mest populære navnene var Kjell.  Hver innbygger (også de nyfødte?) konsumerte tre liter alkohol i året. Dette i følge Statistisk sentralbyrå. I snitt fikk kvinner 2,1 barn på den tiden, men det rare er at det fikk også menn, på den tiden. Det høres greit ut at kjøttdeigen kosten under fire kroner per kilogram, men at fem hundre personer måtte dele en bil er nok en av grunnene til at jeg ikke satte meg i en bil før jeg var nesten tjue år, etter min tidsregning.

Nakne damer

Jeg hang etter hendene. Jeg hadde godt tak i vinduskarmen. Heiste jeg meg opp, så jeg inn i rommet. Så senket jeg kroppen igjen. Tærne nådde igjen murkanten. Nedenfor murkanten lå store, spisse steiner. Jeg ville ikke falle. Jeg ville heller ikke falle i elva. Storelva var svart, kraftig. Alt som falt i den ut i den forsvant.  Lyden av storelva var en susende bass. Den lyden var bakgrunn for all vår lek ved elva. Det er kanskje riktigere å si mellom elvene. Det var en elev til, Lisselva. Den var ikke farlig. Den var litt min elv. Som lillebror likte jeg alt som var lite. Jeg fikk den minste sjokoladebiten når bror min delte. Han fikk den store sjokoladebiten. Det var noe lovmessig og trygt over det. Han som var størst, skulle ha det største.

Av og til var det ikke vann i Lisselva og da  kunne vi gå i den. I storelva var det alltid vann, brusende vann med små kvite skumtopper og en lyd som kjentes i mellomgulvet. Hjerte slo kraftig. Det var ikke jeg som hadde knust den ene ruten av de seksten smårutene så det ble mulig å åpne det grønne og rustne jernvinduet. Likevel visste jeg det. Det jeg gjorde var galt. Klatret jeg inn gjennom vinduet var jeg en innbruddstyv.    

Jeg kjente at tok jeg veldig hardt i, kunne jeg heise meg så høgt opp at jeg fikk halve kroppen opp på vinduskarmen, og da var jeg så godt som inne. Men kunne jeg komme meg ut igjen? Kunne jeg slippe kroppen ut av vinduet å lande på den smale murkanten. Mistet jeg balansen, falt jeg enten direkte i den kraftige elva og forsvant eller så falt jeg først på steinene før jeg knust og forslått og så falt i Storelva og forsvant.

Dette var skummelt. Hvorfor hadde jeg gått mot Storelva som egentlig ikke var min elv. Ekkel var den mørk, skummel og med en lyd som tok tak i både hjerte og mellomgulv. Men jeg var alene. Alle hadde forsvunnet inn gjennom vinduet.

Lastebiler kjørte gjennom gatene. Esker med papir ble kastet på lasteplanet. Bunker med aviser fulgte samme vei. Det var papirinnsamling. Byen hadde brent før, fortalte bestemor. Siste gang var det tyskerne som hadde sluppet brannbomber, men nå var husene bygd opp igjen. Skulle en ny bybrann starte bare for små barn lekte på loftet med fyrstikker blant gamle blad og aviser? Nei, det var sikkert lurt å ha papirinnsamling.

Jeg hørte lyd. Ikke bare lyden av Storeleva, lyden av skritt. Skritt som kom gående mot meg på den smale murkanten. Det var Per. Han lo. Jeg tenkte å slippe taket. Han var større en meg. Like stor som storebroren. Jeg tenkte han måtte få krype inn vinduet først. "Skal du inn?" sa han Han tok tak i baken og puffet meg inn gjennom vinduet uten å vente på svar.

På hodet havnet jeg. Hele rommet var fylt av aviser, et berg av aviser. Det var her lastebilene tømte sin papirfangst. Det var her det var. Det var de nakne damene var. Det var dette som hadde lokket alle guttene i gata. Blant aviser og gamle ukeblad var det også blader med nakne damer. Der visste de store guttene. "Stekk av, små unger har ikke noe her å gjøre." Ropte de store fra toppen av papirberget langt inn i rommet. Nå hadde jeg kommet inn og kommet opp på beina også. Å krype ut av vinduet ville jeg ikke.  Jeg prøvde å gå. Jeg falt på magen. Blad og aviser ga ikke feste. De bare sklei unna. Jeg reiste meg igjen. Nå skalv knærne. Hjerte, magen, lårene, alt skalv. Var det fordi det var ulovlig? Jeg tok opp et blad. Nei, det var en avis. Det var bare aviser - ingen nakne damer.

Oppe på haugen satt de store og skreik: "Du må fan mæ ta ikke komme hit." De hadde en stor bunke aviser eller var det blad, ved siden av seg. Det skumret. Jeg gikk og falt. Per hadde allerede kommet opp på haugen og satt å så på noe sammen de store. Sjøl om jeg falt, så kom jeg på beina igjen og krøp oppover bladhaugen. Som liten og svak lillebror er det en ting en lærer: aldri å gi opp. Det ble ennå mørkere nå. Var det bilder i aviser og blad, så begynte det å bli vanskelig å se dem.

Jeg plukket opp avis etter avis - bare aviser. Ikke et ukeblad med en strikkeoppskrift engang. "Vi stikker!" Jeg hadde begynt å nærme meg de store. Slik var det bestandig. Ville ikke storungene at vi som var litt yngre skulle være med, stakk de bare. Jeg var vant til det.

Jeg var alene. Jeg hørte latter og skrittene fra de store når de løp. "Kom!" Nå var det vanskelig å se, skumringen hadde blitt til mørke. "Kom!" Mellom bladene som de store hadde løpt i fra, skimtet jeg et bilde. Et svarthvit bilde, et bilde av en naken dame. En naken damen med stor bryst, enorme bryst.

"Nå må du komme, Kjell Arild!" Per hadde kommet tilbake for å se at alle kom seg ut. I trappegangen var det helt mørkt. Vi måtte føle oss fram, nedover trappegangen. Så var det stopp. Ei ståldør stoppet oss. Vi hørte de andre på utsida av døra. "Det er bare å vri om." Vi vridde om låsen og stod med et ut i den mørke høstkvelden. Vi hadde ikke gjort noe galt. Ingen kunne se at vi hadde gått ut av utgangsdøra. Det var vel ikke innbrudd å gå ut av et hus? 
         
Lesbarhetsindeks 20

Facebook og årmålsdag

Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-D Gratulere med dagen! gratulerer med dagen gamle ørn Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-) Gratulerer med dagen:-) Gratulerer med dagen! :) GR47UL3r3R M3D D463N ! H4 3N 5UP3R D4G ! :) gratulerer med dagen:-), gratulere xD Gratulerer med dagen. Grattis Kjell Arild. Til lykke med dagen, kjære svoger! Gratulerer så mye med dagen:-)), Gratulerer med dagen! Happy Birthday, have a great day, Gratulerer! :-)Gratulerer med dagen! Wahuu! Gratulerer med dagen unge mann :-) Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse Kjell Arild! Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse med dagen Kjell Arild, håper du har ein flott dag :-) klem, Grattis me dan:) Gratulere så mye me dagen =) Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen kollega! Graturlerer med dagen! (ska hels fra Morten Munkeby han va lei sæ for han gjekk ferbi dæ nættop uten å gratuler) Gratulerer så mykje med åremålsdagen! :-) Gratulere me dagen Kjell :) Gratulerer så mye med dagen! Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen! :-) Gratulerer med dagen! gratulerer med dagen! grattis med dagen, Gratulere :p, Gratulerer med dagen! :), Gratulerer med dagen ! gratulere med dagen Gratulerer Kjell Arild Gratulerer med dagen! Gratulere med dagen:) Gratulerer med dagen :) Gratulere me dan:) Gratulere me dan Gratulere med dagen Kjell Arild :) Ønsker deg alt av det beste i livet og du får ha en super dupert bursdags dag :))

Skrev: Knut Wass, Line Victoria Hopen, Tove Hatling Jystad, Robert Øfsti, Ann Helen Brøndbo Foosnæs, Ingrid Schiefloe Myhre, Britt Karin Finne, Eli Kristin Garaas Godaker, Saskia Heringa Tønne, Erlend Welde Johansen, Liv Karin Olsen Flak, Gunnar Bådsvik, Brit Tove Welde, Tove Markussen Wade, Marit Smith Sørhøy, Art Welda, Mette Johnsdatter Vaag, Vegard Iversen, Eskild MoaLeif Olav Fjellingsdal, Heidi Sølvberg, Oddbjørg Bjelland, Hallstein Berre, Randi Bjelland Herskedal, Kristine Torgersen Bruvoll, Aram GhaderiMerete Bolstad, Gunnar Larsen, Berit Rekve, Jonny S Hjelde, Knut A Rosvold, Tor Erik Grønseth, Monica Finvik, Bodil Flikke Hestvik, Ida Jackson, Ragnhild Elnan, Torjus Gynnild, Kristine Råskinn Larsen Groven, Siri Welde, Petter Øfsti, Anders Susegg, Roger Andresen, Svein Welde, Ola Stiklestad, Maj-Brith Stenbakk Tangen, Siv Aurstad, June Breivik, Henrik Stjern Vanebo, Remi Jacobsen, Samrand Soltanian, på Facebook. Eg takkar dykk alle saman. 

Kvinnherringen har i papir utgåva si måndag 26. september ein artikkel som heiter Facebook - tidstjuv eller nyttig verktøy? Elevar, rektor og lærarar kjem med dei same argumenta eg har høyrd mange gonger før: Eg brukar Facebook berre til private ting, eg syns det er feil at lærar og elevar er vener og det er skremmande å sjå kven som er pålogga alle tider når ein skal gjera jobben sin. Elevane seier vi bruker Facebook veldig mykje. Det er enklare enn It's learning. Det meiner òg rektor Audun Bjelland ved Kvinnherad vidaregåande skule. Det er raskare å nå ut foreldre og elevar, av di dei brukar dette mediet mykje. Han står i kontrast til rektoren som er like stolt over ikkje å vera på Facebook som han er over ikkje å bruka snus.      

Er nettet ei virtuell verklegeheit jamsides den verkelegheita vi kjenne så godt? Nei, seier nokre. Nettet er òg verkelegheita. Det må vi innsjå. Skapar nettet ein illusjon? Ein illusjon om at ein er noko? Noko som er meir verd enn det ein var før? Har eg over hundre vener? Mange hundre føljer meg og kan sjå kva eg skriv på Twitter. Er det viktig?

Vi hadde laga kake, vaska og rydda. Det kom ein gjest. Bror min, han kom med ein bærepose med øl. Han er ikkje på Facebook.

Da jeg var narkoman

"I min ungdom var de voksne besatt av hasj. Og hasjrøykingen fikk en virkelig boom når politiet kom på besøk og snakket om narkotika."

Elin Ørjasæter: Det glade vanvidd s 61

Det luktet så rart på rommet mitt. En venn av familien hadde vært på foredrag om narkotika. Narkotika var ikke ansett som noe problem i småbyen og det hadde vakt betydelig oppsikt når en journalist påsto at småbyen ikke var narkotikafri. Journalisten hadde snakket med en som hadde brukt hasj. Mannen påsto at det var flere som røkte eller laget te av marihuana. Riktignok var mannen bare inn til førstegangstjeneste og kunne ikke regnes som borger av småbyen, men likevel var dette foruroligende.

Politiet påsto at de ikke hadde kjennskap til narkotikabruk i det hele tatt i politidistriktet. Så det måtte være noen måneder senere vår familievenn ble innkalt til å lukte på rommet mitt. Hun var medlem i edruskapsnemnda og hadde en lysende politisk framtid foran seg. Det var nok som edruskapsnemndmedlem hun hadde fått orientering av politiet om at nå måtte en dessverre innse at hasj kunne bli brukt blant ungdom og at hasj var første trinn på en trapp nedover til helvete. I tillegg til den muntlige orienteringen, hadde politibetjenten tent på en klump hasj og holdt røyken under nesene til nemndmedlemmene. Nå når nemndmedlemmet sto i rommet mitt og sniffet, kunne hun ikke kjenne igjen hasjlukta. Men det var en rar lukt. Mange var inne på rommet å luktet. Hushjelpen mente det minte mest om kamfer. Jo, det var kamfer. Jeg følte meg frikjent. Det varte ikke lenge. På den tiden røkte jeg pipe og prøvde å meditere og hadde sikkert sagt at the Beatles var bra, så jeg skjønner edruskapsnemndmedlemmet ikke ville gi seg så lett. Hun var kurset full av kunnskap om den farlige hasjen. Ett av kjennetegne til hasjbrukerne var at de mistet matlysten og i stede for mat så suttet de på drops.

Kamferdrops!

Spiste jeg kamferdrops? Bestemor på landet hadde en pose kamferdrops på kommoden i gangen og det hendte hun spanderte, men jeg nektet. Jeg har ikke spist kamferdrops de siste årene. Rommet mitt lå ved siden av min andre bestemors soverom. Bare en plankevegg skilte hennes klesskap fra mitt rom. Bestemor sløste ikke med resursene og unnet seg aldri varme på soverommet. Hun døde noen år senere. Når vi ryddet soverommet hennes, fant jeg helt bakerst i klesskapet hennes, like ved veggen til mitt rom, en flaske med sprukken kort, en frostskadet flakse, en liten flaske med kamferolje.

Taubanen

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.