En seinsommerdag i sterkt solskinn skulle jeg gå tur med farmor. Det er slik det er, det sterke sollyset fester bilder på netthinna og kan hentes fram igjen mange tiår seinere. Vi gikk nedover Meieribakken. Bakken hette så fordi Meieriet lå der. Hadde ligget der, er det vel riktigere å si. For nå hadde det vært krig og det var bare ruiner igjen av Meieriet. Da vi kom halvegs ned i bakken, der det mange år senere var et elektroverksted, stoppet jeg. Der var det en trapp. Jeg begynt å gå i trappen og ble forundret over ikke å bli ropt tilbake. Farmor var snill. Var hun for lite grensesettende? Jeg vet ikke. Jeg fikk i alle fall gå i trappa og hun fulgte etter. Kanskje også hun likte å klatre i ruiner. Nei, det var vel helst for å passe på meg. Vi gikk på det som før bombinga hadde vært andre etasje i Meieriet. Jeg gikk så langt at jeg kunne se ned på Kongensgata. Der måtte jeg sette meg. Fireåringen burde ikke falle ned å slå ihjel seg. Det var jo ikke noe rekkverk. Så satt vi da i solskinnet å så på Kongensgata. Kanskje så vi en bil. Det husker jeg ikke. Det jeg husker var et hvitt ovalt skilt som hang utenfor besinstasjonen. 3 sto det. Tre, sa jeg til farmor. To esser var det også. Tress, fortsatte jeg og til slutt en o. Tresso! Ja det står Esso sa farmor og så forundret på meg.
https://foto.digitalarkivet.no/fotoweb/archives/5003-Historiske%20foto/Indekserte%20Bilder/SAS2009-10-467.tif.info
Når vi kom hjem fortalte farmor at jeg kunne lese. Det trodde de ikke noe på. Det var på den tiden viktig at barn ikke kunne lese før de begynte på skolen. Gjorde de det, ble det så kjedelig for lærerene og det det måtte det jo ikke være. Og det det ble det heller ikke, jeg vil ikke si jeg var en god leser etter sju års Folkeskole.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar