Jordkula hadde begynt å surre saktere. Dette ville Martin Kvænnavik, Graut Simen og Frøskatt Anders og de andre på Survikjekta gjøre noe med. De mente jordakselen trengte smøring. Når de kom fram til Nordpolen, var det så kaldt der at når de snakket, hørte de ikke hverandre. Det var fordi ordene frøs.
Det var gjorde ikke noe for mannskapet på Survikjekta. De plukket ganske enkelt opp de stivfrosne ordene fra dekket og leste dem.
Det var slik jeg følte det når jeg sto i klasserommet og snakket. Det var kaldt i klasserommet, men ikke så kaldt at orden frøs. Stemmen min ble brått annerledes. Det hørtes ut som en annen person snakket - en gammel mann.
Det var da jeg fortalte kortutgaven av trønderskrøna. Elevene lo og jeg snakket videre. Det gikk greit. Bare jeg anstrengte meg litt med leppene så forsvant mannen med den rare uttalen, og jeg tenkte ikke mer på det - før etter lunsj.
Da jeg satt på kontoret. Jeg kjente jeg hadde et rusk i munnen, jeg kjente ikke hvor rusket var, var det på høyre eller venstre side? Når jeg skulle si noe, kjente jeg at det var vanskelig. «Jeg får ikke til å snakke», anstrengte jeg meg for å si til kollegaen.
Uten å spørre, reiste han seg og gikk til dama på sentralbordet. De ringte legevakta. Vi kjørte dit. Der fikk jeg en dispril eller to, og så ble jeg lagt i en ambulansebil og kjørt til sykehuset. Oksygen, intravenøs væske og feberdempende medisin blant annet, var behandlingen jeg fikk.
— Og så hadde jeg lært et nytt medisinsk uttrykk: TIA, Transient Ischemic Attack.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar