fredag 15. januar 2010

"Jeg satt i Buchenvald, jeg kan faen meg høre så mye Wagner jeg vil!"

Det ble klart, jeg måtte på sykehuset igjen. Sist hadde jeg funnet HG Wells Tidsmaskinen i jakkelomma. Jeg hadde kjøpt den for 5 kroner på biblioteket. Det hadde vært en god investering. Mellom prøver og mat ble tida lang på sykehuset, og nå tenkte jeg det hadde vært godt å ha med en bok.

Du kan få min. Jeg hadde tenkt å lese denne. Den skal være god, sa kona og ga meg "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" av Jamie Ford. Hun har stadig vekk med bøker fra biblioteket og levere dem til biblioteket igjen – utlest. I motsetning til meg som stadig vekk starter å lese, men må levere bøken tilbake mer eller mindre ulest.

Det foregikk langsommere denne gangen. Jeg begynner å kjenne igjen testene og prosedyrene. Og jeg begynner å kjenne igjen pleierne og den kjenner igjen meg. Returpakke kalte de meg. Det skjer av og til at vi får noen i retur. Sa pleieren med et smil. En sykedag var nok i minste laget, men legene hadde fått med seg at sykefraværet må ned, og ingen skal sykemeldes lengre enn en statsråd.

Det tar ikke lang tid før jeg sitter uvirksom. Jeg finner fram "Hotellet på hjørne av Bitter og Søt" bokhandlernes favoritt. Er det ikke litt suspekt? Oversatt litteratur de har fått billig fra Amerika. Jeg skummer videre på baksiden av boka. Pearl Harbor, sart kjærlighetshistorie, piggtrådgjerde, skampletten i amerikansk historie, moralske anklager, er kjærlighet mulig trass levd liv borte fra hverandre?

Krig og kjærlighet altså, typisk kvinnelitteratur. Jeg leser et par korte novelleaktige kapittel, men husker lite av hva jeg lester. Formen er ikke så god likevel og jeg legger meg ned på sengen.

At jeg neste kveld (og natt) er oppslukt av krig. kjærlighet og levd liv skyldes en annen bok. Jeg har ikke sett det før, men etter lunsj oppdager jeg en bokhylle på avdelingen og jeg går automatisk mot den, En blå, ny og ulest bok er det første jeg ser. Sølvpilene av Nils Gullak Horvei. Jeg har lenge tenkt å låne den og kanskje lese den. Jeg har vært usikker på om det er en ungdomsroman. Sølvpilene - jeg forstiller meg to ungdommer som sitter på et tak og har en bunke med blad mellom seg, Sølvpilenblad. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner. De er ofte korte og har god nok handling.

Jeg leser bak på boka: Om jakten på rikdom og suksess. En burlesk beretning om to menn på vei mot døden – i en Excalibur. Om den vanskelige oppgaven å skulle ta innover seg andre menneskers smerte.

Jeg åpner boka.

Hilde med brynje og store bryster og vinger på hjelmen stiger av hesten trekker et sverd og sier: nå kommer dommedag.

Jo, denne boka kan jeg prøve meg på. Jeg passere side 50 og legger ikke boka fra meg. Det er et godt tegn. Jeg nærmere meg side 100 og tenker denne har jeg lyst til å lese helt til slutt. Helt til: "Jeg kjenner henne og setter meg inn." Da er det langt på natt og jeg har for første gang leste ei bok på 300 sider på en dag.

Jo, jeg hadde ideelle leseforhold i en sykehusseng, det er riktig, men det er også riktig at boka har driv. Burlesk? Jo, Excaliburen i myra og marsvinbonden det er så "far out" at jeg ville hatt mer. Det er forhold mellom far og sønn, og far og sønner, og det elegiske forholdet til kvinner.

Her er det mye å glede seg over blod, piss, sex og ikke minst biler. Sølvpilene er to biler.

Boka er godt og intelligent skrevet og kan tolkes på flere plan. Forfatteren gjør det ikke av vanskelig å assosiere Hilde og Sigmund med mer legendariske personer, men temaene død og undergang fins på mange plan. Det gjør boka til den ideelle sykehusbok på medisinsk avdeling.


http://www.skramstad.net/2010/02/09/s%c3%b8lvpilene/

2 kommentarer:

Webtussa sa...

Har jeg nettopp lest en bokanmeldelse? Det ligner ikke meg. Samma det. Du skriver morsomt, sånn passe tørrvittig, og det er befriende morsomt å lese om deg og din kones bibliotekvaner... selv om det å levere en bok halvlest er heeeelt fremmed for meg. As if. Lykke til med et krympende sykefravær.

Kjell Arild Welde sa...

Det er vel mer en bokanenbefaling enn en bokanmeldelse. Det blir morsommere og morsommere å skrive, når jeg får kommentarer og meldinger på Twitter om at bloggen er lest.

Vi skiver vel mest for oss selv og litt for andre. Snart skal jeg skive mye for andre eldre menn og kanskje være til nytte.

Følgere