Natriumklorat

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.