Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.
Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.
Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.
---
Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.
Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.
Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar