Utenfor gjerdet, fantes ingen hindringer. Vi gikk hvor ville, sa hva vi ville, gjorde hva vi ville. En sommerdag sto vi utenfor en stor port. Ei jente som var mindre enn meg og bodde i nærheten, fortalte merkelige ting som hun mente foregikk bak porten. Det kom flere fra gjengen i gata. Vi ble modigere og til slutt åpnet vi porten. Hjerte hamret, var halvparten det jenta sa sant, så måtte vi se det. Jeg smaug meg mellom portåpningen og ble egentlig svært skuffet. Det var ikke i nærheten det jeg hadde sett for meg. Vi så en stor plass badet i sollys. Jeg spurte jenta som hadde lurt oss inn på dette. Hun sa at hun snakket sant og pekte på døra, og hun spurte om jeg ikke hørte noe. Døra var rød og hadde kvitmalte lister akkurat som fjøsdøra til mormor og morfar. Jo, nå hørte jeg også rauting av og til. Mormor og morfar hadde også ei ku og to griser, som så mange på landet hadde, men nå var vi midt i byen og jenta holdt fast på sitt. Hun hadde hørt skudd, skikkelig høye skudd. Det hadde vært artig å høre. Det var svært sjelden noen hadde penger til en rull med kruttlapper og rullen ble ofte delt på mange, så vi var fort tilbake til det vanlige utropet: Pang, pang, du er død!
Men nå skulle vi få høre et ordentlig skudd. Sola skein og gårdsplassen var tom. Hvor skulle skuddet komme fra? Nei, vi var nok blitt lurt. Vi går, sa noen. Stikk av, ropte plutselig en voksen stemme. Vi hørte aldri på voksne, så vi sto i ro. Noen begynte å spørre de voksne om det jenta sa, var sant. Skulle de drepe ei ku? Hvordan? Når? Spørsmålene haglet.
Det hadde vært morsom å skrive: Dette var vi mitt første demonstrasjonstog. Vi ropte: "La kua leve, la kua leve." Og så marsjerte vi fram og tilbake foran fjøsdøra, men det gjorde vi ikke. Likevel ble de voksne så brydd av alle spørsmålene at de forsvant.
Litt senere innså de nok at det hadde vært dumt å bry seg med alle ungene. Dagen kom til å bli alt for lang. De åpnet fjøsdøra og etter stund kom de trekkende med kua. Et brunt hampetaug var knyttet som en grimme rundt hodet på kua.
Sakte gikk de over plassen kvit av sollys. Mange hadde gått hjem, lei av vente eller var sannheten for forferdelig. Jeg sto alene i lyset, skulle jeg også gå hjem? Så kom skuddet. Høyt og kraftig, jeg ventet på ennå et. Over plassen kom en gutt gående. Det var den eldste av oss. Han hadde forhandlet seg fra til å bli med. Nå så han blek ut. Hva skjedde? Han svarte ikke. Nysgjerrige spurte jeg igjen, jeg hadde jo hørt et skudd: Hva skjedde? Æ ska heim å spis, sa han og jeg så nå at ansiktet var helt kvitt.Nå var alle borte. Jeg gikk over plassen, nærmet meg åpningen hvor de hadde tatt kua. Kanskje de skulle skyte en gang til mens jeg så på. Hadde de pistoler, sånn som oss, men ordentlige? Jeg så ingen ting. Det var helt mørkt. Jeg gikk så langt jeg turde inn i mørket. Jeg hørte mennene og etterhvert så jeg dem. Så de meg, så brydde de seg ikke. Hva luktet det? Kaldt, fuktig luft og en lukt jeg ikke kjente. På gulvet lå et vaskefat. Større enn det vi brukte til å vaske oss med når vi var på landet til mormor og morfar. Fatet var av gulbeige emalje og med en mørk ring rundt kanten. I fatet lå en trepinne. Fatet var fylt med noe svart. Så så jeg plutselig kua, hun sto ikke lenger, hun lå flatt på murgulvet. I halsen var det en stor åpning.
Jeg gikk ut i lyset igjen. Ingen spurte meg hva jeg hadde sett. Jeg hadde ingen ting å si.
Kua mi
Akvarell av Astrid Johanne Norgård
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar