tirsdag 10. september 2019

Oftenåsenkatta


For lang tid siden, det meste har skjedd for lang tid siden. Onkel, pappa og jeg var på topptur. Det het ikke topptur da. Vi hadde krabbet oss opp i ulent terreng for å komme på toppen av åsen. Det går brei, fin sti der nå. Det gjorde det ikke for mange år siden.
 
Onkel hadde ansvaret for Televerkets utstyr på toppen av åsen. Militæret hadde også senderutstyr der. Den unge mannen som hadde ansvaret for det militære utstyret, serverte kaffe. Så dukket en liten katt opp. Katten ville sitte sammen med oss. Uff, sa den unge mannen. Jeg har prøvd å skyte den. Jeg har prøvd to ganger, men jeg klarer det ikke. I ettermiddag må jeg. Han var beordret til en annen del av landet, og å stille opp i en ny militærleir med en katt. Nei, slik var ikke verden den gangen og er vel ikke slik nå heller.
 
Hvorda han var bli kjent med katta, vet jeg ikke. Han hadde vakt på toppen av åsen. Lange, ensomme vakter. Katta var hans eneste selskap. Og nå måtte hun dø. Vinteren nærmet seg og den unge mannen skulle dra.
 
Nei, du må ikke skyte katta, sa pappa. Han var i Narvik som nøytralitets vakt i 1940. Han skrev dagbok. Det er få følelser i dagboka. Kanskje med unntak av en setning etter 8. april. ... Jeg vet ikke hva han opplevde i Narvik. Jeg tror han utelot en del i dagboka. Jeg så aldri han sløyde en fisk. Han fisket ikke. Han jaktet ikke. Han hadde vært i Garden og som sagt, som nøytralitetsvakt i Narvik. Men han var ingen kriger. Like så lite kriger som den unge mannen som satt sammen oss. Han hadde sikkert drevet sikteøvelser; skutt på blink på skytebanen. Men skyte noen han var glad i, kunne han ikke.
 
Katta skulle få leve. Det ble klart etter hvert. Både onkel og pappa var enige om det. Den unge mannen var lettet. En byrde var fjernet. Jeg syntes også det var en god løsning.
 
Katta ble putta i sekken. Svigermor blir glad, sa onkel. Svigermor, altså min farmor hadde hatt katt og hund, før krigen. Pappa og onkel mente de hadde funnet en god løsning.
 
Løsningen var ikke god. Hjemme igjen slapp de katta ut av sekken. Farmor ble ikke glad. Jeg vil ikke ha katt. Jeg er allergisk, sa hun.
 
 Den unge sodaten med godt hjerte, hadde nok dratt. Og det var kronglete og bratt opp til åsen. Verken onkel eller pappa hadde våpen og manglet totalt drapslyst.
 
Husker du oldemor? Spurte jeg en gang pappa. Ja, det gjør jeg. Kan du fortelle meg litt om henne. Hun gikk alltid med et sjal. Det er det jeg vet om oldemor. Det er ikke helt sant. Jeg vet litt mer. Farmor fortalt en gang, når katta fikk kattunger, tok mor hennes og kastet kattungene opp i ei bøtte med vann og rørt rundt, lenge. Det er ikke rart farmor ble allergisk for katter.
 
Tanken på å kaste katta opp ei bøtte med vann fantes ikke hos noen, men vi måtte innse vi hadde et problem: en uønsket katt.
 
I sveivetelefonens dager tok ting tid, lang tid. Mamma ringt mormor, nei, hun ringte nabokona. Mornor hadde ikke telefon. Derfor måtte nabokona hente mormor. Mamma og mormor ble enige. Katta kunne komme dit. Slik gikk det til, Oftenåskatta fikk et liv på landet. 

torsdag 29. oktober 2015

Ready

 Bror min kom i avisa. Først i Trønder-Avisa og mange år senere i Steinkjer-Avisa.

Mølla fotballklubb


Foran fra venstre: Kjell Erik Borgsø, Jan Mortensen, Terje Kristiansen, Erik Rannem, Jan Nervik. 

Stående bak fra venstre: Bror Kolstad, Per Kristian Gilberg, Roar Bjørgvik, Reidulf Welde.

Her er bilde av de ni som var på fotballaget Ready. Når T-A-fotografen var ferdig med å ta bilde av lilleputlaget Ready, så ble vi som sto å så på, stilt opp på samme vis. Vi var plutselig blitt reservelaget Ready. Nedenfor vises bildet av de seks på reservelaget. Vi kom aldri i avisa.


Ole Kristian Schjetne, Morten Mortensen, Knut Gilberg, Gunnar Flikke, Kjell Arild Welde, Hans Kvernland.
 
Legg merke til keeperen. Han har ikke ball. Det var bare én ball og den holdt den ordentlige keeperen fast på. Ballen var av lær og hadde ei oppblåsbar blære av gummi. Ballen ble aldri helt rund, men banen var heller ikke helt flat.

Kjenner du navnet på noen på bilde, så kan du skrive det i kommentarfeltet.


lørdag 6. september 2014

Tur med farmor

En seinsommerdag i sterkt solskinn skulle jeg gå tur med farmor. Det er slik det er, det sterke sollyset fester bilder på netthinna og kan hentes fram igjen mange tiår seinere. Vi gikk nedover Meieribakken. Bakken hette så fordi Meieriet lå der. Hadde ligget der, er det vel riktigere å si. For nå hadde det vært krig og det var bare ruiner igjen av Meieriet. Da vi kom halvegs ned i bakken, der det mange år senere var et elektroverksted, stoppet jeg. Der var det en trapp. Jeg begynt å gå i trappen og ble forundret over ikke å bli ropt tilbake. Farmor var snill. Var hun for lite grensesettende? Jeg vet ikke. Jeg fikk i alle fall gå i trappa og hun fulgte etter. Kanskje også hun likte å klatre i ruiner. Nei, det var vel helst for å passe på meg. Vi gikk på det som før bombinga hadde vært andre etasje i Meieriet. Jeg gikk så langt at jeg kunne se ned på Kongensgata. Der måtte jeg sette meg. Fireåringen burde ikke falle ned å slå ihjel seg. Det var jo ikke noe rekkverk. Så satt vi da i solskinnet å så på Kongensgata. Kanskje så vi en bil. Det husker jeg ikke. Det jeg husker var et hvitt ovalt skilt som hang utenfor besinstasjonen. 3 sto det. Tre, sa jeg til farmor. To esser var det også. Tress, fortsatte jeg og til slutt en o. Tresso! Ja det står Esso sa farmor og så forundret på meg.

https://foto.digitalarkivet.no/fotoweb/archives/5003-Historiske%20foto/Indekserte%20Bilder/SAS2009-10-467.tif.info

Når vi kom hjem fortalte farmor at jeg kunne lese. Det trodde de ikke noe på. Det var på den tiden viktig at barn ikke kunne lese før de begynte på skolen. Gjorde de det, ble det så kjedelig for lærerene  og det det måtte det jo ikke være. Og det det ble det heller ikke, jeg vil ikke si jeg var en god leser etter sju års Folkeskole.    

tirsdag 19. august 2014

Ballongen

Ballongen min var ikke som alle andres. Ballongene deres var fylt med helium og trakk i hyssingen så sterkt at av og til glapp grepet i hyssingen og ballongene lettet. Ballongen min var også fylt med helium, det var ikke det. Jeg hadde kjøpt gassballong som alle andre. Det er egentlig litt rart at jeg hadde fått penger til noe så unyttig som en gassballong. Jeg er helt sikker på at det var syttende mai. Det var den eneste dagen i året det gikk an å få kjøpt gassballonger. Kan hende hadde jeg ikke fått penger til ballong. Kan hende hadde jeg fått penger til is. Det fikk jeg hver syttende mai. Så hadde ispengene gått til ballonginnkjøp.

Ballongen var grønn og luktet gummi. Den så ut som en helt vanlig ballong til å begynne med. Men etter hvert begynte den å minste ballongformen og på hjemvei fra byen måtte jeg bære den for ikke å slepe den etter meg i sanden. Den hadde en liten lysegrønn flekk der gummien var litt tynnere. Kanskje var gummien så tynn der at de små heliumatomene slapp ut i frisk luft.

Kanskje jeg kunne klage på ballongen, mente far min. Etterkrigstidas ting og varer holdt ikke alltid høy kvallitet og reklamasjon var et kjent begrep. Ballongselgeren bodde ikke så langt unna. Jeg tok med meg den slappe ballongen og gikk ned bakken og bort til døra. Jeg ringte på. Ingen svarte. Jeg ringte på - lenge. Sønnen eller datteren, jeg husker ikke lenger, åpent døra. "Det står en gutt her". Med ett angret jeg på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg hadde kommet i middagstida og det var helt klart jeg forstyrret middagen eller middagsluren. Stemmen var sint. Hvorfor jeg ikke stakk av, vet ikke jeg. Jeg var kanskje lamslått eller modig. Jeg trodde jo oddsen får å få en ny ballong var til stede. Jeg forklarte problemet og da jeg sa det var far min som hadde sendt meg, ble han litt mildere stemt. Han åpnet døra til et rom ved siden av trappa. Der sto heliumgassen i en stålsylindret flaske. Han tok en ny gummiballong og fylte den med helium. Så knyttet han en hyssing til ballongen og sa: " Vær så god".

Glad og fornøyd gikk jeg hjemover med den nye ballongen. På veg opp bakken skled jeg i grusen. I et lite sekund trakk ballongen hyssingen ut fra tommel og pekefingergrepet. I sekundet etter hang hyssing bare noen centimeter over hodet mitt. Jeg hadde nådde den, hadde jeg hoppet, men jeg bare strakk meg etter den. Når jeg innså  at jeg måtte hoppe, hadde den kommet en halvmeter opp i lufta og så høyt klarte jeg ikke å hoppe uten tilløp. Ballongen steg og steg. Da hørte jeg stemmen fra ballongselgeren nede i bakken: "Å, hva det du villa, ja."          

tirsdag 5. august 2014

Krystallapparatet

Jeg trodde ikke noe særlig på det, men gikk i gang likevel. To små treplater ble skrudd sammen. Fronten hadde fem hull, to til venstre, to til høyre og et litt større midt i. I det hullet ble en variabel glimmerkondensator på 500 picofarad montert. Knappen som en kunne dreie kondensatoren var en  rød tannkremkork. I de to hullene til høyre ble to bøssinger montert. I dem plugget jeg inn bananpluggene til hodetelefonene. I de to bøssingene til venstre brukte jeg bare den øverste. Den ble koblet til antenna. Antenna var en lang ledning som gikk tvers over gata.

Det var et under. Det var lyd i hodetelefonene! Mye sus ja, men som jeg dreide på kondensatorknappen kunne en høre antydning til prat og musikk. Etter hvert fant jeg ut at det hadde lite å si om skrudde på knappen eller ikke. Stasjonen fadet ut og inn av seg selv, og om kvelden ble de sterkere. Radio Moskva var den sterkeste.

Men hva var det bak frontplata? Egentlig nesten ingen ting. En kondensator som nevnt og noen meter kobbertråd surret på et pappstykke. Men hvordan kunne lyden fra Moskva høres i de tyske krigshodetelefonene?

Krystallet spilte nok en vesentlig rolle. Mitt krystall var et integrert kystall. Det var ikke nødenvendig å pirke rundet på en blyglanskystall med en en tynn sølvtråd. Det var en en svart germaniumdiode. Jeg tror den het OA 71.
      

tirsdag 20. august 2013

Bilnummer og død

Det hadde vært en varm og stille sommerdag. Kjørte en bil forbi, svevde støvskyen lenge i lufta før støvet falt ned igjen. Det kunne ta lang tid før en ny bil kom. Det burde helst være en utenlandsk bil. Det kunne være en svensk bil med en stor S. Det gikk an, men de store guttene brydde seg ikke med de svenske bilene. De ville ha veldig utenlandske biler med bokstavkjennetegn ingen kjente til. Alle kjent til S for Sverige og at D ikke var Danmark, men Tyskland.  Det var det burde jo være T for tyskland, men de store guttene hadde forklaringen. D-en sto for Deutschland. Så derfor måtte Danmark bruke både første og siste bokstav: DK.

På den tiden var vi uten å vite, det opptatt av åndsverkloven. Kunne vi skrive av bilnummeret fra bilnummerboka til en annen? Nei, det fleste var enig om at det var ikke lov. Hvis et nummer skulle skrives inn, måtte en ha sett bilen. En gutt hadde vært i Oslo og sett en svart bil med CD-skilt og fra et land som verken var A, CH eller GB.  Klart det var fristende med en avskrift.

Nå satt jeg i en uslitelig blå kortbukse i rommet ingen bodde i. Det hadde vært utleid til en sykepleier, men det er bare noe jeg har fått vite i ettertid. Vi kalt det hybelen for arbeidsrommet. Sommerdagen var utenfor vinduet, inne var det kjølig og som alltid når jeg husker noe godt fra barndommen, så var jeg alene i huset.

Jeg skulle føre inn bilnumrene i ei lita bok jeg hadde fått tak i. Vi hadde fått en blå blyant og en rød blyant i førsteklassen. Den røde skulle brukes til vokalene og den blåe til konsonantene. Men siden jeg nå var eier av et rødt pennskaft, en pennesplitt og blekkhus, så måtte dette ha skjedd etter andre eller tredje klasse. Det var først når teksten var ført inn med blekk og penn at det var ordentlig. Nå skulle bilnumrene skrives inn i den nye boka. Numrene skulle skrives så fint som mulig og uten en eneste blekkflekk. Jeg tror det var en bok med kolonner for debet og kredit jeg hadde fått tak. Jeg fikk ikke til å bestemme meg for i hvilken kolonne numrene skulle stå i. Mens jeg skudde av lokket på blekkflaska, så jeg ei flaske i vinduskarmen. Flaska hadde en etikett med en dødningehode på og under de kryssede beina stod det: GIFT. 

I stede for å bestemme meg for hvordan jeg jeg skulle før inn bilnumrene, ble jeg sittende å tenke på flaska i vinduet. Drikker jeg den blir jeg dø da? Jeg har bestandig vært nysgjerrig. Kommer jeg til himmelen og kan gå på skyene. Det må vært artig å prøve. Men det var stor usikkerhet blandet med tankene. Kommer jeg til å falle ned hvis jeg ikke klarer å hoppe helt til neste sky?

I løpet av de sju årene jeg gikk på folkeskolene mener jeg bestemt at verken lærerinne eller prest nevnte helvete. Men som kunnskapen om bilnumrene ble delt blant guttene i gata uten skolens hjelp, var også helvetes pinsler kjent blant oss. Å havne i helvete var også en mulighet. Det hadde noe med synd å gjøre. Var det en ting vi hørt en del om på skolen, så var det synd. Hva det var, var vanskelig å forstå. Like vanskelig som tro. Hvis en trodde, kunne en gå på vannet. Det prøve jeg mange ganger. Bestandig ble jeg like våt på føttene som når prøvde uten tro. Det måtte være en liten tvil til stedet i min tro, sjøl om jeg sa til meg selv: nå tror jeg, nå tror jeg. Jeg fikk etter hvert sansen for apostelen Tomas med tilnavnet tvileren.         

Men når en var død, kunne en bli levende igjen? Jesus sto jo opp fra de døde tredje dag. Han ble hentet av himmelvognen. Men kjørte himmelvognen tilbake? Eller kjørte vognen i retur rett til helvete med de som ved en feil hadde kommet til himmelen?

---

Jeg har fått mange spørsmål om hva skjedde videre, men før du får vite det, må du høre om en annen aktivitet vi fylte sommerdagene med.

Noen hadde funnet ut at hvis en gikk bort til ukjente og sa: change, så kunne det hende en fikk en mynt en aldri hadde sett før. De som prøvde kunne bevise det. De holdt fram små rare kobber og messing fargede mynter. Change, change! Vi løpe langs gata som tiggergutter. Change, change!

Plutselig ga ei dame meg en mynt. Dette var artig. En kunne få penger av fremmed  bare ved å kunne det riktige ordet. Jeg måtte prøve mer. Jeg la mynten i lomma og løp videre. Når jeg skulle se på mynten, kjente jeg at jeg hadde allerede en mynt til i lomma. Det var en norsk tiøring. Jeg tok tiøren i handa og løp tilbake til dama som hadde gitt meg mynten. Hun virket litt sur. Skulle jeg tigge mer? Men når jeg ga henne tiøren, lo hun. Change betydde vel bytte eller veksle? Det var den forklaring jeg hadde fått.

Jeg vet ikke om vekslingen var god butikk. Det er mulig hadde blitt eier av en svensk femøre. Men med kursen på den tiden hadde jeg tapt så mye. Jeg hadde i alle fall ikke tigget til meg penger.

Men hvordan gikk det med flaska i vinduet?



 Foto: Ishavsmuseet

mandag 3. juni 2013

Fredrikke Marie Qvam

I små ting frihet
I store ting enighet
I alle ting kjærlighet

Ei av dei siste åra mormor levde besøkte eg ho på gamleheimen. Ho hadde fortalt om mor si, oldemor mi, før, men no var det ansleis. Ho snakka sakte og tenkte mykje. "Eg sit senga og mor er der, det er ei lita jente der òg. Kan det vera meg?"
Ho tenkte seg om.
 "Nei," sa ho og lo. Det kunne det ikkje vera meg. Rett nok var ho gamal no, men så tullerusk hadde ho ikkje vorte at ho såg seg sjølv, men ho såg noko no. Det var klart, gamle minner.
"Var det Jenny?"
 Ja, det var det, Jenny systera mi, måtte det vera. Ho var lita, berre ungen. Eg var ikkje gamal eg heller.

No veit eg ho var akkurat ni år på denne dagen. Ho skulle ha feira årmålsdag, den dagen. Eg veite av di det står i kyrkjeboka. Men dagen vart ikkje noko å feira.

Mormor hald fram med å fortelja. Men brått er mor borte.  Eg skjøna ingen ting. Hadde ho gått på do, skulle vore tilbake no. Eg vart redd og byrja leite etter ho.  Eg fann ho ingen plass, ikkje på stova, ikkje på kjøkenet. Eg måtte sjå om ho framleis var på do.

Doen var ein del av låven. Ein heilt typisk utedass med flugor og lukt. Å gå på do på landet var ei heilt anna oppleving enn i byen kor eg budde. Men dette hende var før mi tid og dessutan var det vinter. Anna, mora til mormor hadde går på skirenn den vinteren. Ho hadde kome på niande plass. Det må ha vore nokon av dei fyrste kvinne-skirenna i verda. Skiklubben Skade er visstnok den eldste kvinne-skiklubben som er.
 
Så fortalde mormor: men ut på tunet fann eg ho. Ho låg i snøen, livlaus.

Eg trur eg hugsar at eg som liten gut høyrde ei klokke som ringde midt på dagen. Når eg spurde kva det var, sa dei vaksne det var klokka som fortalde arbeidsfolket at no var det dugurd. Klokka hang i klokketårnet på By gard på andre sida av elva. Sjøl om det er eit stykkje veg dit, så kan ein sjå tårnet no òg sjølv om klokka ikkje kling lenger.

Så det er vel sant det mormor fortalde:  Eg skreik og  hylte. Skrika vart høyrt over heile bygda, heilt til By gard på andre sida av elva. Det fortalde folk meg seinare.

Eg tenkte på dette, når eg sat og høyrde Robert Øftsti intervjua Magnhild Folkvord om boka ho skreiv om Fredrikke Marie Qvam. Fredrikke voks opp på By gard. Qvam familien kom, som Robert Øfsti, frå ein familie av kjøpmenn frå Trondheim. For meg har Fredrikke Marie berre vore ho dama med den breibremma hatten som det står ein byste av på torget ved sida av kyrkja. Ho som stifta st «Norske Kvinners Sanitetsforening».

Eg har aldri forstått kvifor ho har  fått slik merksemd. Ei tid ville nokre kvinnfolk at det største skulen i Nord Trønderlag skulle heite Fredrikke Marie Qvam vidaregåande skule. Ein kollega med mykje kunnskap om lokal litteratur føreslo Skuggeheimen vidaregåande skule. Det klang betre tykte eg. For kven har ikkje lese Dansen gjennom skuggeheimen? Det forslaget arbeide eg aktivt for å få igjennom. Eg meiner òg eg hadde ei god grunngjeving.

Men korleis får ein gjennom gode forslag? Det streid ein med før i tida òg. Men ulikt meg, klarte Fredrikke Marie Qvam å få gjennom sitt forlag. Forslaget om alminneleg stemmerett for kvinner.

Magnhild Folkvord teiknar eit bilde av tida før Fredrikke Marie Qvam vant kampen om stemmer rett for alle kvinner. Ei tid eg skulle ha vist meir om, men eg sat ikkje med nasen i historie boka når eg gjekk på skulen. Noko har eg no fått med meg likevel. Eg husker eg var forundra då morfar fortalde at dei i 1905 las avisa kvar dag for å sjå korleis det gjekk. Tenk morfar levde i 1905.

«Norske skyttere» heite tre bøker som sto i nedste bokhylla til morfar. Det var tamme bøker. Berre bildet av andletet til «norske skyttere».  At «folkevæbningssamlaget» var ei rørsle som hadde  noko å siea i 1905, veit eg ikkje nolo om, men det kan hende. Det kan hende ein må sjå danning av «Norske Kvinners sanitet» samanheng med 1905 òg.

Mormor som nå var morlaus vart med oldefar på anlegg. Der jobba ho som kokke. Det høyrde eg mykje om. Men det er fyrst etter å ha lese kyrkjebøkene eg veit at ho var berre ungjenta. Oldefar hadde kome frå Sverige, som arbeidsinnvandrar ville vi kanskje sagt i dag, som slusk eller rallar tykkjer eg kling like bra. I kyrkjeboka står han skreve inn fyrst som «gruvearbeider» og seinare som «gråsteinarbeider» ved By Brug.


Fredrikke Marie Qvam NKS

Fredrikke Marie Qvam

Stemmerettsjubileet
  

 

søndag 23. desember 2012

Lyset fra lysstolpen


I lyset fra lyspæren danset snøfnuggene. Var været mildt, var snøfnuggene store. Store som en liten stengelløs blomst. En kunne følge ett og ett snøfnugg virvlende mot gata. Det var ikke lett, et nytt snøfnugg tok oppmerksomheten fra det en hadde kastet blikket på og så var det et nytt et som skilte seg ut av mengden av dansende snøfnugg.  

Stolpen var ikke slik den er i dag. Stolpen var en tømmerstokk svart av tjære og hakket av piggene fra stolpeskoene mannen som skiftet lyspære brukte. Det måtte ha vært slik. Jeg husker aldri jeg så en hest med en vogn hvor det var plassert en kran eller stige. Nei, eneste måten å skifte lyspære var å klatre med med stolpesko.

Om sommeren sto det plakater på stolpen. Circus Arnardo eller Circus Berny kommer til byen! Sett opp plakater på alle telefonstolper og alle barn vet det er sirkus i byen.

Men ofte var plakatene borte, bare stiftene sto igjen. Den halvnakne, diadempyntete dama på elefanten hadde funnet vegen til veggen på gutterommet. 



torsdag 6. desember 2012

Gåsa

Å kalle folk noe annet enn det de heter, er en uting, men noen ganger praktisk. Jeg kunne ønsket meg et kortere navn. Jeg kunne valgt et av to, noe jeg aldri har gjorde. Jeg  presentert meg alltid med begge, med det resultat at ingen som kom til å huske hva jeg het. "KJelaRL" få er modige eller interessert nok til å spørre om igjen: "Hva sa du nå. Hva heter du?"

Jeg kunne nok blitt kalt Gåsa, men det hadde vært feil. Det var Åsmund som ble kalt gåsa. Folk prøver ofte å finne mening og forstå det ulogiske. Var det noen likhet mellom Åsmund og ei gås? Var det noen likhet mellom Åsmund og ei ribba gås? Åsmund høre vel til gruppen blond og kan kanskje klassifiseres som rødblond. Men det holder ikke som forklaring. Gikk han som ei gås? Nei, slett ikke! Var navnet bare et fritt valgt oppnavn? Kunne like godt ha blitt kalt "Kråka" eller "Slangen"? Nei, jeg skal prøve meg på min forklaring. Opplevelser fra Folkeskolen ligger mange ti-år tilbake.

Vi skulle ha en vikar. Frøken var borte i noen dager. Kanskje en hel uke. Jeg husker ikke, men vi visste at vi nå hadde noen dager vi kunne prøve oss på noe annet enn å sitte pent på pulten og bare rekke opp handa når vi ble spurt. Vi kunne finne på noe artig, noe tullball. Men hva skulle det være? Noen hadde hørt om ei mus som sprang ut av katererskuffa til lærerinnens forskrekkelse. Kanskje var det bare noe som skjer på en skole ut på landet. Eller hadde noen gutter puttet den der. Det kunne jo vært artig å prøvd. Jo, det kunne blitt skikkelig morsomt.

Men vi gikk ikke på en skole på landet. Vi gikk på en byskole. Og kunne vi finne en mus sånn i løpet av et friminutt? Det var tvilsomt, men vi så for oss forskrekkelsen når musa hoppa ut av skuffa. Det ville bli kjempeartig!

Åsmund ledet meg fram til musa. Han hadde vært å sett på den før. Han fant den hos Bades eft. De hadde rokkeringer og leker og trekkoppmus. Vi fikk den demonstrert. Ekspeditøren vred om nøkkelen et par ganger og satte musa på gulvet. Det kjørt fort bortover gulvet og svinset med halen. Den så ut som en ekte mus med svart pels, men når jeg tenker meg om nå, er jeg sikker på at jeg på den tiden hverken hadde sett en levende eller død mus. Åsmund hadde penger, men ikke nok. Jeg ble skuffet. Den musa hadde gjort seg. Hvordan vi skulle få den opp i kateterskuffa kunne vi tenke på siden. Men nå  ble det ikke aktuelt, så jeg gikk for ikke bli altfor sein til timen.

Åsmund kom også. Hva han hadde kjøpt fikk jeg ikke vite før langt ut i timen. «Kjell Arild!», sa han plutselig og lo uten å rekke opp handa. Han satte noe ned på gulvet mellom pultrekkene. Hviskingen i klasserommet stilnet, en mekanisk lyd lød høyt, kolossalt høyt, alle måtte høre den, også frøken vikar. Mellom rekkene hoppet en mekanisk trekkopp gås. Nå var den på vei mot pulten min. Hva skulle jeg gjøre? Asmund hadde ropt på meg. I dag hadde vi vel sagt at han tagget meg til hendelsen som vi senere fikk mye kjeft for av den friskmeldte frøken. 

Heldigvis kom Åsmund etter og tok opp den nyinnkjøpte gåsa. Dette var det alvorligste jeg var med på i løpet av sju år på folkeskolen.

Åsmund ble kalt gåsa i mange år etterpå. Det er veldig lenge siden jeg møtt Åsmund, men jeg tror han er like blid og full av spillopper som når vi gikk på Folkeskolen. 

       

   

tirsdag 30. oktober 2012

Ny tidsregning


Jeg er født 3 e.kr. Med andre ord jeg er født tre år etter krigen. Foreldrene mine var født før krigen. 17 f.kr. og 24 f.kr altså 17 og 24 år før krigen. Selv om det er lett å regne ut hvor gamle foreldrene mine var når de giftet seg 2 i.kr, altså to år i krigen eller to år etter før krigen, så ønsker jeg ikke å innføre f.kr. og e.kr. som tidsforkortinger, fordi krigen ikke var et nullpunkt, men varte i fem år. Det vil bli altfor vanskelig for dagens lærerstudenter å regne ut hvor gammelt et menneske ble når det ble født før krigen og døde etter krigen. Dessuten ligner e.kr. og f.kr. litt for mye på e.Kr. og f.Kr. og Kr. er forkorting for Kristus og det må du ikke si,  hvis du er lærerstudent og har tenkt å undervise i det religionsnøytrale religionsfaget.

Lille norske mener Store norske bør bruke fvt. og evt. altså før og etter vår tidsregning og det finnes mange grunner til å gjøre det - og til ikke å gjøre det. Jeg for min del, og jeg er ikke alene, kunne tenkt meg å bruke fmt. og emt. Forkortingene står ikke i ordboka, men det kommer, vær viss på det. Det tar bare litt tid før alle bruker den.

Min tidstegning (mt) starter altså når jeg ble født. Jeg var heldig, jeg var ikke blant de over tusen som døde før de var ett år. Et av de mest populære navnene var Kjell.  Hver innbygger (også de nyfødte?) konsumerte tre liter alkohol i året. Dette i følge Statistisk sentralbyrå. I snitt fikk kvinner 2,1 barn på den tiden, men det rare er at det fikk også menn, på den tiden. Det høres greit ut at kjøttdeigen kosten under fire kroner per kilogram, men at fem hundre personer måtte dele en bil er nok en av grunnene til at jeg ikke satte meg i en bil før jeg var nesten tjue år, etter min tidsregning.

fredag 4. november 2011

Nakne damer



Jeg hang etter hendene. Jeg hadde godt tak i vinduskarmen. Heiste jeg meg opp, så jeg inn i rommet. Så senket jeg kroppen igjen. Tærne nådde igjen murkanten. Nedenfor murkanten lå store, spisse steiner. Jeg ville ikke falle. Jeg ville heller ikke falle i elva. Storelva var svart, kraftig. Alt som falt i den ut i den forsvant.  Lyden av storelva var en susende bass. Den lyden var bakgrunn for all vår lek ved elva. Det er kanskje riktigere å si mellom elvene. Det var en elev til, Lisselva. Den var ikke farlig. Den var litt min elv. Som lillebror likte jeg alt som var lite. Jeg fikk den minste sjokoladebiten når bror min delte. Han fikk den store sjokoladebiten. Det var noe lovmessig og trygt over det. Han som var størst, skulle ha det største.

Av og til var det ikke vann i Lisselva og da  kunne vi gå i den. I storelva var det alltid vann, brusende vann med små kvite skumtopper og en lyd som kjentes i mellomgulvet. Hjerte slo kraftig. Det var ikke jeg som hadde knust den ene ruten av de seksten smårutene så det ble mulig å åpne det grønne og rustne jernvinduet. Likevel visste jeg det. Det jeg gjorde var galt. Klatret jeg inn gjennom vinduet var jeg en innbruddstyv.    

Jeg kjente at tok jeg veldig hardt i, kunne jeg heise meg så høgt opp at jeg fikk halve kroppen opp på vinduskarmen, og da var jeg så godt som inne. Men kunne jeg komme meg ut igjen? Kunne jeg slippe kroppen ut av vinduet å lande på den smale murkanten. Mistet jeg balansen, falt jeg enten direkte i den kraftige elva og forsvant eller så falt jeg først på steinene før jeg knust og forslått og så falt i Storelva og forsvant.

Dette var skummelt. Hvorfor hadde jeg gått mot Storelva som egentlig ikke var min elv. Ekkel var den mørk, skummel og med en lyd som tok tak i både hjerte og mellomgulv. Men jeg var alene. Alle hadde forsvunnet inn gjennom vinduet.

Lastebiler kjørte gjennom gatene. Esker med papir ble kastet på lasteplanet. Bunker med aviser fulgte samme vei. Det var papirinnsamling. Byen hadde brent før, fortalte bestemor. Siste gang var det tyskerne som hadde sluppet brannbomber, men nå var husene bygd opp igjen. Skulle en ny bybrann starte bare for små barn lekte på loftet med fyrstikker blant gamle blad og aviser? Nei, det var sikkert lurt å ha papirinnsamling.

Jeg hørte lyd. Ikke bare lyden av Storeleva, lyden av skritt. Skritt som kom gående mot meg på den smale murkanten. Det var Per. Han lo. Jeg tenkte å slippe taket. Han var større en meg. Like stor som storebroren. Jeg tenkte han måtte få krype inn vinduet først. "Skal du inn?" sa han Han tok tak i baken og puffet meg inn gjennom vinduet uten å vente på svar.

På hodet havnet jeg. Hele rommet var fylt av aviser, et berg av aviser. Det var her lastebilene tømte sin papirfangst. Det var her det var. Det var de nakne damene var. Det var dette som hadde lokket alle guttene i gata. Blant aviser og gamle ukeblad var det også blader med nakne damer. Der visste de store guttene. "Stekk av, små unger har ikke noe her å gjøre." Ropte de store fra toppen av papirberget langt inn i rommet. Nå hadde jeg kommet inn og kommet opp på beina også. Å krype ut av vinduet ville jeg ikke.  Jeg prøvde å gå. Jeg falt på magen. Blad og aviser ga ikke feste. De bare sklei unna. Jeg reiste meg igjen. Nå skalv knærne. Hjerte, magen, lårene, alt skalv. Var det fordi det var ulovlig? Jeg tok opp et blad. Nei, det var en avis. Det var bare aviser - ingen nakne damer.

Oppe på haugen satt de store og skreik: "Du må fan mæ ta ikke komme hit." De hadde en stor bunke aviser eller var det blad, ved siden av seg. Det skumret. Jeg gikk og falt. Per hadde allerede kommet opp på haugen og satt å så på noe sammen de store. Sjøl om jeg falt, så kom jeg på beina igjen og krøp oppover bladhaugen. Som liten og svak lillebror er det en ting en lærer: aldri å gi opp. Det ble ennå mørkere nå. Var det bilder i aviser og blad, så begynte det å bli vanskelig å se dem.

Jeg plukket opp avis etter avis - bare aviser. Ikke et ukeblad med en strikkeoppskrift engang. "Vi stikker!" Jeg hadde begynt å nærme meg de store. Slik var det bestandig. Ville ikke storungene at vi som var litt yngre skulle være med, stakk de bare. Jeg var vant til det.

Jeg var alene. Jeg hørte latter og skrittene fra de store når de løp. "Kom!" Nå var det vanskelig å se, skumringen hadde blitt til mørke. "Kom!" Mellom bladene som de store hadde løpt i fra, skimtet jeg et bilde. Et svarthvit bilde, et bilde av en naken dame. En naken damen med stor bryst, enorme bryst.

"Nå må du komme, Kjell Arild!" Per hadde kommet tilbake for å se at alle kom seg ut. I trappegangen var det helt mørkt. Vi måtte føle oss fram, nedover trappegangen. Så var det stopp. Ei ståldør stoppet oss. Vi hørte de andre på utsida av døra. "Det er bare å vri om." Vi vridde om låsen og stod med et ut i den mørke høstkvelden. Vi hadde ikke gjort noe galt. Ingen kunne se at vi hadde gått ut av utgangsdøra. Det var vel ikke innbrudd å gå ut av et hus? 
         
Lesbarhetsindeks 20



onsdag 28. september 2011

Facebook og åremålsdag


Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-D Gratulere med dagen! gratulerer med dagen gamle ørn Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-) Gratulerer med dagen:-) Gratulerer med dagen! :) GR47UL3r3R M3D D463N ! H4 3N 5UP3R D4G ! :) gratulerer med dagen:-), gratulere xD Gratulerer med dagen. Grattis Kjell Arild. Til lykke med dagen, kjære svoger! Gratulerer så mye med dagen:-)), Gratulerer med dagen! Happy Birthday, have a great day, Gratulerer! :-)Gratulerer med dagen! Wahuu! Gratulerer med dagen unge mann :-) Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse Kjell Arild! Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse med dagen Kjell Arild, håper du har ein flott dag :-) klem, Grattis me dan:) Gratulere så mye me dagen =) Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen kollega! Graturlerer med dagen! (ska hels fra Morten Munkeby han va lei sæ for han gjekk ferbi dæ nættop uten å gratuler) Gratulerer så mykje med åremålsdagen! :-) Gratulere me dagen Kjell :) Gratulerer så mye med dagen! Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen! :-) Gratulerer med dagen! gratulerer med dagen! grattis med dagen, Gratulere :p, Gratulerer med dagen! :), Gratulerer med dagen ! gratulere med dagen Gratulerer Kjell Arild Gratulerer med dagen! Gratulere med dagen:) Gratulerer med dagen :) Gratulere me dan:) Gratulere me dan Gratulere med dagen Kjell Arild :) Ønsker deg alt av det beste i livet og du får ha en super dupert bursdags dag :))

Skrev: Knut Wass, Line Victoria Hopen, Tove Hatling Jystad, Robert Øfsti, Ann Helen Brøndbo Foosnæs, Ingrid Schiefloe Myhre, Britt Karin Finne, Eli Kristin Garaas Godaker, Saskia Heringa Tønne, Erlend Welde Johansen, Liv Karin Olsen Flak, Gunnar Bådsvik, Brit Tove Welde, Tove Markussen Wade, Marit Smith Sørhøy, Art Welda, Mette Johnsdatter Vaag, Vegard Iversen, Eskild MoaLeif Olav Fjellingsdal, Heidi Sølvberg, Oddbjørg Bjelland, Hallstein Berre, Randi Bjelland Herskedal, Kristine Torgersen Bruvoll, Aram GhaderiMerete Bolstad, Gunnar Larsen, Berit Rekve, Jonny S Hjelde, Knut A Rosvold, Tor Erik Grønseth, Monica Finvik, Bodil Flikke Hestvik, Ida Jackson, Ragnhild Elnan, Torjus Gynnild, Kristine Råskinn Larsen Groven, Siri Welde, Petter Øfsti, Anders Susegg, Roger Andresen, Svein Welde, Ola Stiklestad, Maj-Brith Stenbakk Tangen, Siv Aurstad, June Breivik, Henrik Stjern Vanebo, Remi Jacobsen, Samrand Soltanian, på Facebook. Eg takkar dykk alle saman. 

Kvinnherringen har i papir utgåva si måndag 26. september ein artikkel som heiter Facebook - tidstjuv eller nyttig verktøy? Elevar, rektor og lærarar kjem med dei same argumenta eg har høyrd mange gonger før: Eg brukar Facebook berre til private ting, eg syns det er feil at lærar og elevar er vener og det er skremmande å sjå kven som er pålogga alle tider når ein skal gjera jobben sin. Elevane seier vi bruker Facebook veldig mykje. Det er enklare enn It's learning. Det meiner òg rektor Audun Bjelland ved Kvinnherad vidaregåande skule. Det er raskare å nå ut foreldre og elevar, av di dei brukar dette mediet mykje. Han står i kontrast til rektoren som er like stolt over ikkje å vera på Facebook som han er over ikkje å bruka snus.      

Er nettet ei virtuell verklegeheit jamsides den verkelegheita vi kjenne så godt? Nei, seier nokre. Nettet er òg verkelegheita. Det må vi innsjå. Skapar nettet ein illusjon? Ein illusjon om at ein er noko? Noko som er meir verd enn det ein var før? Har eg over hundre vener? Mange hundre føljer meg og kan sjå kva eg skriv på Twitter. Er det viktig?

Vi hadde laga kake, vaska og rydda. Det kom ein gjest. Bror min, han kom med ein bærepose med øl. Han er ikkje på Facebook.



fredag 23. september 2011

Da jeg var narkoman

"I min ungdom var de voksne besatt av hasj. Og hasjrøykingen fikk en virkelig boom når politiet kom på besøk og snakket om narkotika."

Elin Ørjasæter: Det glade vanvidd s 61
Det luktet så rart på rommet mitt. En venn av familien hadde vært på foredrag om narkotika. Narkotika var ikke ansett som noe problem i småbyen og det hadde vakt betydelig oppsikt når en journalist påsto at småbyen ikke var narkotikafri. Journalisten hadde snakket med en som hadde brukt hasj. Mannen påsto at det var flere som røkte eller laget te av marihuana. Riktignok var mannen bare inn til førstegangstjeneste og kunne ikke regnes som borger av småbyen, men likevel var dette foruroligende.

Politiet påsto at de ikke hadde kjennskap til narkotikabruk i det hele tatt i politidistriktet. Så det måtte være noen måneder senere vår familievenn ble innkalt til å lukte på rommet mitt. Hun var medlem i edruskapsnemnda og hadde en lysende politisk framtid foran seg. Det var nok som edruskapsnemndmedlem hun hadde fått orientering av politiet om at nå måtte en dessverre innse at hasj kunne bli brukt blant ungdom og at hasj var første trinn på en trapp nedover til helvete. I tillegg til den muntlige orienteringen, hadde politibetjenten tent på en klump hasj og holdt røyken under nesene til nemndmedlemmene. Nå når nemndmedlemmet sto i rommet mitt og sniffet, kunne hun ikke kjenne igjen hasjlukta. Men det var en rar lukt. Mange var inne på rommet å luktet. Hushjelpen mente det minte mest om kamfer. Jo, det var kamfer. Jeg følte meg frikjent. Det varte ikke lenge. På den tiden røkte jeg pipe og prøvde å meditere og hadde sikkert sagt at the Beatles var bra, så jeg skjønner edruskapsnemndmedlemmet ikke ville gi seg så lett. Hun var kurset full av kunnskap om den farlige hasjen. Ett av kjennetegne til hasjbrukerne var at de mistet matlysten og i stede for mat så suttet de på drops.

Kamferdrops!

Spiste jeg kamferdrops? Bestemor på landet hadde en pose kamferdrops på kommoden i gangen og det hendte hun spanderte, men jeg nektet. Jeg har ikke spist kamferdrops de siste årene. Rommet mitt lå ved siden av min andre bestemors soverom. Bare en plankevegg skilte hennes klesskap fra mitt rom. Bestemor sløste ikke med resursene og unnet seg aldri varme på soverommet. Hun døde noen år senere. Når vi ryddet soverommet hennes, fant jeg helt bakerst i klesskapet hennes, like ved veggen til mitt rom, en flaske med sprukken kort, en frostskadet flakse, en liten flaske med kamferolje.

fredag 8. juli 2011

Taubanen

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.

onsdag 5. januar 2011

En lang utfortur

Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.

"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.

"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.

Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.

Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.

Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.

Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.

Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.

Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"

Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.

Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.

"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.

Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"

Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."

Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.

mandag 19. juli 2010

Det finst reglar

Det finst reglar. Ingen får snakka om døden. Ingen får nemne ordet hest. Nemner ein det ordet, blir ein sett i land. Slik er reglane når ein seglar under havoverflata.

Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.

Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.

69 sider

ALT DET SOM ER
Aschehoug

torsdag 6. mai 2010

Naken dans

"Kom hit," kviskra kameraten min. Han drog meg inn mellom bokreolane på biblioteket. Her var det stilt som det pla vera i biblioteka i gamle dagar. Han såg etter ei bok, men fann ho ikkje. Seinsumarvarmen merka vi ikkje her i kjellerlokala. Vindauga sto likeve på glytt og vi kunne høyre susen frå Storelva. Mørk og svart skil ho byen i to.

"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.

No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.

fredag 30. april 2010

Ting nummer 99

Sju år etter min død kan jeg sende epost til mine jevnaldrende kammerater. "Lever dere fortsatt? Her er det stort sett rolige dager, mange dager vet jeg ikke at jeg er til, andre dager er jeg usikker. Noen ganger er jeg travelt opptatt med å være til stede uten å synes, noe som slette ikke er vanskelig så kroppløs som jeg er. Da flyr jeg gjennom vegger og flytte på gjenstander og blåser på gamle kjente, før jeg trekker meg tilbake og kjenner på om jeg er til eller ikke."

Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."

Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."

Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.



Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.


(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)

onsdag 24. mars 2010

Ljoset

Eg møtte ho i Universitetsgata. Ho var mogleg eit år eller to eldre enn meg. Ein legg stor vekt på slikt, når ein er ung, singel og student. Vi skulle begge ta Examen philosopicum. "Hei", sa eg. Ho nikka uinteressert att ende. Eg hadde ikkje venta nok anna hell. Sjølvmedveten Oslojente, pen i anlete, pen i kleda. Det knitra og knirka i alle kjolety ho hadde, i det ho svinsa forbi.

Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.

Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.

Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.

Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.

"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrd.

Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.

Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.

Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.

"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.

Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.

"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.

Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.

Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.

søndag 21. mars 2010

Natriumklorat

I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.

Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.

Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?

Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.

Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.

Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.

Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.

Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.

Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.

Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.

Følgere