Facebook og åremålsdag

Gratulerer med dagen. Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-D Gratulere med dagen! gratulerer med dagen gamle ørn Gratulerer med dagen, Kjell Arild :-) Gratulerer med dagen:-) Gratulerer med dagen! :) GR47UL3r3R M3D D463N ! H4 3N 5UP3R D4G ! :) gratulerer med dagen:-), gratulere xD Gratulerer med dagen. Grattis Kjell Arild. Til lykke med dagen, kjære svoger! Gratulerer så mye med dagen:-)), Gratulerer med dagen! Happy Birthday, have a great day, Gratulerer! :-)Gratulerer med dagen! Wahuu! Gratulerer med dagen unge mann :-) Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse Kjell Arild! Gratulerer med dagen! Gratulerer så masse med dagen Kjell Arild, håper du har ein flott dag :-) klem, Grattis me dan:) Gratulere så mye me dagen =) Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen kollega! Graturlerer med dagen! (ska hels fra Morten Munkeby han va lei sæ for han gjekk ferbi dæ nættop uten å gratuler) Gratulerer så mykje med åremålsdagen! :-) Gratulere me dagen Kjell :) Gratulerer så mye med dagen! Gratulerer med dagen! Gratulerer med dagen! :-) Gratulerer med dagen! gratulerer med dagen! grattis med dagen, Gratulere :p, Gratulerer med dagen! :), Gratulerer med dagen ! gratulere med dagen Gratulerer Kjell Arild Gratulerer med dagen! Gratulere med dagen:) Gratulerer med dagen :) Gratulere me dan:) Gratulere me dan Gratulere med dagen Kjell Arild :) Ønsker deg alt av det beste i livet og du får ha en super dupert bursdags dag :))

Skrev: Knut Wass, Line Victoria Hopen, Tove Hatling Jystad, Robert Øfsti, Ann Helen Brøndbo Foosnæs, Ingrid Schiefloe Myhre, Britt Karin Finne, Eli Kristin Garaas Godaker, Saskia Heringa Tønne, Erlend Welde Johansen, Liv Karin Olsen Flak, Gunnar Bådsvik, Brit Tove Welde, Tove Markussen Wade, Marit Smith Sørhøy, Art Welda, Mette Johnsdatter Vaag, Vegard Iversen, Eskild MoaLeif Olav Fjellingsdal, Heidi Sølvberg, Oddbjørg Bjelland, Hallstein Berre, Randi Bjelland Herskedal, Kristine Torgersen Bruvoll, Aram GhaderiMerete Bolstad, Gunnar Larsen, Berit Rekve, Jonny S Hjelde, Knut A Rosvold, Tor Erik Grønseth, Monica Finvik, Bodil Flikke Hestvik, Ida Jackson, Ragnhild Elnan, Torjus Gynnild, Kristine Råskinn Larsen Groven, Siri Welde, Petter Øfsti, Anders Susegg, Roger Andresen, Svein Welde, Ola Stiklestad, Maj-Brith Stenbakk Tangen, Siv Aurstad, June Breivik, Henrik Stjern Vanebo, Remi Jacobsen, Samrand Soltanian, på Facebook. Eg takkar dykk alle saman. 

Kvinnherringen har i papir utgåva si måndag 26. september ein artikkel som heiter Facebook - tidstjuv eller nyttig verktøy? Elevar, rektor og lærarar kjem med dei same argumenta eg har høyrd mange gonger før: Eg brukar Facebook berre til private ting, eg syns det er feil at lærar og elevar er vener og det er skremmande å sjå kven som er pålogga alle tider når ein skal gjera jobben sin. Elevane seier vi bruker Facebook veldig mykje. Det er enklare enn It's learning. Det meiner òg rektor Audun Bjelland ved Kvinnherad vidaregåande skule. Det er raskare å nå ut foreldre og elevar, av di dei brukar dette mediet mykje. Han står i kontrast til rektoren som er like stolt over ikkje å vera på Facebook som han er over ikkje å bruka snus.      

Er nettet ei virtuell verklegeheit jamsides den verkelegheita vi kjenne så godt? Nei, seier nokre. Nettet er òg verkelegheita. Det må vi innsjå. Skapar nettet ein illusjon? Ein illusjon om at ein er noko? Noko som er meir verd enn det ein var før? Har eg over hundre vener? Mange hundre føljer meg og kan sjå kva eg skriv på Twitter. Er det viktig?

Vi hadde laga kake, vaska og rydda. Det kom ein gjest. Bror min, han kom med ein bærepose med øl. Han er ikkje på Facebook.

Da jeg var narkoman

"I min ungdom var de voksne besatt av hasj. Og hasjrøykingen fikk en virkelig boom når politiet kom på besøk og snakket om narkotika."

Elin Ørjasæter: Det glade vanvidd s 61

Det luktet så rart på rommet mitt. En venn av familien hadde vært på foredrag om narkotika. Narkotika var ikke ansett som noe problem i småbyen og det hadde vakt betydelig oppsikt når en journalist påsto at småbyen ikke var narkotikafri. Journalisten hadde snakket med en som hadde brukt hasj. Mannen påsto at det var flere som røkte eller laget te av marihuana. Riktignok var mannen bare inn til førstegangstjeneste og kunne ikke regnes som borger av småbyen, men likevel var dette foruroligende.

Politiet påsto at de ikke hadde kjennskap til narkotikabruk i det hele tatt i politidistriktet. Så det måtte være noen måneder senere vår familievenn ble innkalt til å lukte på rommet mitt. Hun var medlem i edruskapsnemnda og hadde en lysende politisk framtid foran seg. Det var nok som edruskapsnemndmedlem hun hadde fått orientering av politiet om at nå måtte en dessverre innse at hasj kunne bli brukt blant ungdom og at hasj var første trinn på en trapp nedover til helvete. I tillegg til den muntlige orienteringen, hadde politibetjenten tent på en klump hasj og holdt røyken under nesene til nemndmedlemmene. Nå når nemndmedlemmet sto i rommet mitt og sniffet, kunne hun ikke kjenne igjen hasjlukta. Men det var en rar lukt. Mange var inne på rommet å luktet. Hushjelpen mente det minte mest om kamfer. Jo, det var kamfer. Jeg følte meg frikjent. Det varte ikke lenge. På den tiden røkte jeg pipe og prøvde å meditere og hadde sikkert sagt at the Beatles var bra, så jeg skjønner edruskapsnemndmedlemmet ikke ville gi seg så lett. Hun var kurset full av kunnskap om den farlige hasjen. Ett av kjennetegne til hasjbrukerne var at de mistet matlysten og i stede for mat så suttet de på drops.

Kamferdrops!

Spiste jeg kamferdrops? Bestemor på landet hadde en pose kamferdrops på kommoden i gangen og det hendte hun spanderte, men jeg nektet. Jeg har ikke spist kamferdrops de siste årene. Rommet mitt lå ved siden av min andre bestemors soverom. Bare en plankevegg skilte hennes klesskap fra mitt rom. Bestemor sløste ikke med resursene og unnet seg aldri varme på soverommet. Hun døde noen år senere. Når vi ryddet soverommet hennes, fant jeg helt bakerst i klesskapet hennes, like ved veggen til mitt rom, en flaske med sprukken kort, en frostskadet flakse, en liten flaske med kamferolje.

Taubanen

Det begynte med en sytråd. Det er jeg helt sikker på - og en tobakkeske. Tobakkeska var et par centimeter høg og vokset både utvendig og innvendig. Vi skulle lage bokstelefon. Nå viste det seg vanskelig å skaffe ennå en tobakkeske. Vi kunne alltids få en eske til, men vi måtte vente til den var tom, og det kunne vi ikke, og egentlig trodde vi heller ikke så mye på det heller, at det gikk an å lage telefon av sytråd et par tobakkesker.

Vi hadde ei tom fyrstikkeske. Den kunne vi bruke til noe. Festet vi den til sytråden kunne vi dra i tråden å få eska til å vandre fra hus til hus. Dette trodde vi på. Vi så det var fri sikt fra kvistvinduet til Gunnar og til oss. Men vi måtte skaffe mer sytråd. Sjøl om husene var nabohus på hver side av vegen, viste det seg vanskelig å skaffe nok sytråd til å nå fra til det ene huset og til det andre og tilbake igjen. Mødrenes syskrin innholt ikke nok løse og lange tråder. Å stjele en hele trådsnelle var fristende, men vi hadde begynt på skolen og lært hva en skulle svare fristeren: vik fra meg. Dessuten kunne vi de fleste av de ti budene. Nei da, vår nestes asen, begjært vi ikke, men mors trådsneller? Sto det noe om det?

Vi klarte merkelig nok å tigge oss til noen ti-ører. Med dem stakk vi til konfeksjonsbutikken og kjøpte en hel trådsnelle. Som ærlige eiere av hundre meter svart bjønntåd kom taubaneprosjektet mye nærmere. Vi måtte bare feste tråden til en stein og kaste steinen inn gjennom kvistvinduene. De sto allerede åpne, så det var ingen fare for glassknusing. Jeg tror også Gunnar hørte til gruppen som kastet liten ball like langt som storball. Vi innrømmet vi hadde et problem, vi kunne ikke kaste steinen så høgt og samtidig og treffe den lille vindusåpningen. Det hjalp heller ikke om en hang i vinduet og prøvde å ta i mot. Vi måtte innse det. Dette fikk vi ikke til.

Selv om dette er veldig mange år siden, så husker jeg godt eureka-følelsen vi fikk når håpløsheten ble erstattet av en ny idé. Enn om vi kaster ned i stedet for opp. Vi kaster trådene fra hvert vårt vindu, knytter sammen og drar opp! Taubanen ble en realitet. Vi kunne skrive små lapper. Putte dem i fyrstikkeska og begynne å trekke i tråden, trekke og tekke.

En lang utfortur

Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.

"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.

"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.

Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.

Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.

Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.

Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.

Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.

Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"

Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.

Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.

"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.

Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"

Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."

Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.

Det finst reglar

Det finst reglar. Ingen får snakka om døden. Ingen får nemne ordet hest. Nemner ein det ordet, blir ein sett i land. Slik er reglane når ein seglar under havoverflata.

Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.

Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.

69 sider

ALT DET SOM ER
Aschehoug

Naken dans

"Kom hit," kviskra kameraten min. Han drog meg inn mellom bokreolane på biblioteket. Her var det stilt som det pla vera i biblioteka i gamle dagar. Han såg etter ei bok, men fann ho ikkje. Seinsumarvarmen merka vi ikkje her i kjellerlokala. Vindauga sto likeve på glytt og vi kunne høyre susen frå Storelva. Mørk og svart skil ho byen i to.

"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.

No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.

Ting nummer 99

Sju år etter min død kan jeg sende epost til mine jevnaldrende kammerater. "Lever dere fortsatt? Her er det stort sett rolige dager, mange dager vet jeg ikke at jeg er til, andre dager er jeg usikker. Noen ganger er jeg travelt opptatt med å være til stede uten å synes, noe som slette ikke er vanskelig så kroppløs som jeg er. Da flyr jeg gjennom vegger og flytte på gjenstander og blåser på gamle kjente, før jeg trekker meg tilbake og kjenner på om jeg er til eller ikke."

Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."

Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."

Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.



Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.


(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)