For en tid tilbake oppdaga jeg et lite brunt sår på innsida venstre ankel. Jeg hadde nok oversett det hvis det ikke hadde vært for at det klødde. Det grodde ikke og hadde ikke rur som vanlige sår, så jeg tenkte at dette var nok føflekkreft.
Det som talte mot føflekkreftteorien var formen. Den var sirkelformet og mindre enn en tiøring. Konturene var tydelige. Det lignet ikke på de fæle kreftbildene i det hele tatt. Ukene gikk og kløingen og såret forsvant, samtidig som minnene fra en svunnen tid ble tydeligere.
Når jeg gikk på skolen hadde vi lekser. De skulle gjøres hver dag, fem dager i uka. Hver dag la jeg dagens leksebøker i en bunke på venstre side på skrivebordet. Ved dagens slutt skulle de samme bøkene ligge i en bunke på høyre side av skrivebordet. Slik gikk det sjelden.
Jeg vippet stolen tilbake, satte stortåa under skrivebordskommoden og fant et balansepunkt. Av og til gikk det noen forbi vinduet, men det var sjelden. Lønnetreet stod der derimot alltid. Det var så greit å se ut av vinduet og la tankene fly. Jeg måtte stadig vekk tvinge stolen ned fra balansestillingen og rette blikket mot den oppslåtte boka. Ble jeg grepet av lesestoffet vi hadde til lekse? Nei, aldri som jeg husker. Igjen var stolen i balansestillingen og blikket rettet ut av vinduet. Stortåa trengte knapt å berøre kanten av skrivebordkommoden for å holde stolen i balanse.
Jeg har sjelden blitt kalt dum, men av og til naiv, og det var vel litt naivt å tenke at det var stolen som var problemet og ikke meg eller lesestoffet. Hadde stolen hatt alle fire ben på gulvet hele tiden, hadde det kanskje vært enklere å konsentrere seg om leksene. Tanken på å sku fast stolen til gulvet, dukket ikke opp, men andre tanker dukket opp hele tiden. Hva om jeg festet den rød, hvit og blå fargede skireima som lå og slengte på skrivebordet til ankelen og så til stolfoten?
Umuligegjorde det vipping? Nei. Men hva om ... ? Men før jeg fullfører så må jeg si: det var tanken på om den blanke knappen på skireima hadde noe med det merkelige såret å gjøre, som førte meg tilbake til lekselesningens tidsalder.
Mange års skolegang hadde ikke ødelagt evne til å leke og til å finne på ting. Det var ingen som sa at jeg skulle ha et mål, og at jeg skulle sette opp en plan, og at jeg skulle skrive rapport, og at jeg skulle vurdere hvor godt jeg hadde nådd målet. Jeg hadde bare et behov, nei, det er ikke sant, jeg hadde et innbilt behov for ikke å vippe på stolen.
Når en finner på ting så kommer ikke tankene i rekkefølge som i en bok, så det er vanskelig å forklare hvordan jeg fikk skireima, ikke fest et til stolbeinet, men til et tysk torturinstrument.
Jeg overdriver nå. Tyskerne hadde i lagt igjen noen torturinstrumenter, men en gamle radiosendere hadde tatt veien ut av militærleiren og havnet i hendene til faren til en venn, før jeg fikk gleden av å plukke den sund. Alle vet at transistoren ble funnet opp for seksti år siden, så andre verdenskrigs radioutstyr var totalt utransistorert. Alt radioutstyr fra den gang, hadde radiorør. I motsetning til transistorer trenger radiorør høy spenning for å virke, flere hundre volt. Hvordan tyske ingeniører laget rør-radiosendere for batteridrift, er en interessant historie som ble avdekket etterhvert som radiosenderen ble plukket fra hverandre. Den tyske ørn med hakekors i kloa, var stemplet på de mest bortgjemte steder i inne radiosenderen. En rund boks var vanskelig å åpne. Den hadde ingen skruer. Når innmaten kom til syne lignet det mest på et relé. Men i stedet for å si klipp-klapp, sa det bzzzz når det ble koblet til batteriet.
Virkemåten er enkel og effektiv. For hver gang elektromagneten trekker til seg ei stålfjær brytes strømmen og sålfjæra går tilbake i hvilestilling igjen. Nå får magneten igjen strøm og blir aktivert. Slik forsettter den hakekorsmerkete viberatorene å hakke opp batterispenningen. Det geniale er når en slik opphakket spenning, firkantpulser, sendes til en transformator kommer det ikke ut opptransformerte firkantpulser, men nå er pulsene deformerte til spenningspiker.
Som sagt, jeg planlegger sjelden og vurderer ennå sjeldnere. Jeg fikk en ide som jeg vil prøve om virket. Jeg festet to klesklyper under de forreste stolbeina slik at de vår åpne når jeg satt på stolen, også skulle de lukke seg når jeg vippet. Den ene klypa hadde to tegnestifter som det var festet ledninger til i klypeåpningen.
Meningen var at når jeg vippet på stolen, skulle tegnestiftene møtes og slutte strømkretsen til den tyske vibrator-strømforsyningen som jeg festet under stolsetet. Drossel og glattekondensatorer som skulle gi radiorørene stabil anodespening, fjenet jeg mest sannsynlig for å gjøre oppkoblingen så enkel som mulig. Jeg kjente med fingeren, jo jeg merket det var merkbar strøm.
Jeg satte meg til å lese lekser igjen. Jeg holdt på lenge. Jeg kunne ikke vippe på stolen og se ut av vinduet. Stolbeina måtte være plantet i gulvet slik at klesklypene ikke lukket seg. Jeg hadde oppnådd å bli tvangskonsentert.
Jeg hadde lest lenge, da jeg skvatt til av en summelyd under stolsetet. Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde vippet stolen tilbake, klesklypen hadde lukket seg. Strømmen ble vibratorhakket opp til pulser som ble transformert til høyspenningsspiker av ukjent størrelse, men de kjentes. Jeg visste at jeg måtte få stolen på alle beina igjen. Jeg hadde funnet, som så mange ganger før, det perfekte balansepunkt, men jeg kunne ikke bevege stortåa. Huden er tynn ved ankelene, jeg hadde strammet skireima hardt til og nå var hudens overflatemotstand brutt. Jeg husker bare et hvitt smertehelvete og at det var umulig å røre seg. Viberatoren under stolsete forsatte å vibrere å sende ut sine lammende strømstøt.
Labil likevekt er sjelden stabil og et kast framover med overkroppen plantet alle stolbeina på gulvet igjen og torturen opphørte. Jeg rev av meg skireima med stømledningene. Det stømløse livet var å foretrekke.
Mange dager etterpå, vippet jeg fort stolen ned igjen, når jeg prøvde meg på se-ut-av-vinduet stillingen. Jeg liker ikke adfedsterapi som pedagogisk metode, men jeg vet at den virker.
http://www.tu.no/tutv/gadget/2014/10/02/pavlok-er-aktivitetsarmbandet-som-straffer-deg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar