En snill onkel

Kammeraten min hadde en snill onkel. Vi skal besøke han. "Kanskje får vi brus," sa kammeraten. Det hadde han fått siste gang han var på besøk. Brus uten at det var lørdagskveld og barnetime? Det hørtes merkelig ut. Det måtte undersøkes. Jeg ble med. Bare jeg husket å få med meg skolesekken hjem, så ble nok ingen sinte om jeg tok en omvei oppom den snille onkelen.

Kameraten ringte på døra. Døra var mørkebrun av gammel lakk. Ringeknappen var blank og kammeraten ringte på igjen - lenge. "Mamma sier at vi ikke får gå inn der," hørte jeg Per rope. Men han var lenger ned i gata og jeg vet ikke om det er til oss han roper og dessuten, hva bryr jeg meg om andre ungers mamma. Det hadde vært godt med brus. Jeg var sulten etter tre timer på skolen. Jeg prøver også å trykke på knappen. Vi hører kimingen av klokka, men ingen kommer for å åpne.

"Han er der, sjø." sier kammeraten. Han tar i dørhåndtaket, og hurra, døra er åpen! "Bare kom inn." hører vi onkelen si. Jeg følger etter. Jeg setter fra meg ranselen i gangen og følger etter ned trappa til kjellerstua. Onkelen sitter i en stol midt i stua. Det er sol ute, men kjellerstua virker mørk. Onkelen sier det er bare å gå rett inn når døra er åpen, og det er veldig fint at kammeraten min tar seg kammerater. Han spør hva jeg heter. Hvem er faren min? Jeg sier det. Veldig mange voksne vet hvem han er, og det vet han også. Han stopper litt opp og siden har jeg tenkt at jeg så en liten usikkerhet i ansiktet hans, men etter få sekunder fortsetter han: "Jeg visste ikke at han hadde en så pen gutt."

Jeg pen? Det hadde ingen voksen mann sagt til meg. Kanskje noen damer hadde tittet i barnevogna og sagt noe lignende for lenge siden. Det er mulig, men nå var jeg 8 år og skolegutt.

Det skjer ingen ting. Det er ingen leker. Jeg vet ikke hva vi skal finne på. "Kan vi ikke få brus?" spør kammeraten. Onkelen svarer ikke, men går mot kjøkkenet. Han snakker ikke med noen. Det er ingen dame på kjøkkenet. Vi hører at han holder på med noe. Skapdører blir åpnet og lukket. Så kommer han i stua igjen med et glass til hver av også. Han gir meg et finglass. Glasset er tynt og i det tyne glasset er det filt inn små dekorasjoner. Vi har sånne glass hjemme også, men vi får ikke drikke av dem. De kan knuses. Brusen er gul, lys gul. Jeg drikker med en gang, men etter et par slurker stopper jeg. Det var ikke noe god Solo. Den brusen var det ikke mye kullsyre i, og smaken var ekkel. "Skal du ikke drikke opp?" sier onkelen. Jeg prøver igjen og jeg klarer nesten å tømme glasset.

Det skjer ingen ting. Onkelen sier lite, spør kanskje litt om skolen. Jeg husker ikke, men jeg husker onkelen og kammeraten står attmed trappa og snakker: "Kjell Arild kan godt være litt til. Han kan få mer brus." "Kom snart på besøk igjen!" En liten stund etter hører jeg døra blir smelt igjen.

Kammeraten min gikk bare. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg er ikke så flink til å snakke som broren min. Onkelen stopper opp på vei tilbake til stolen. Stopper opp foran meg. Tar handa si mellom lårene mine og leter seg fram til tissen, ler og sier noe om størrelsen. Jeg forstår ikke noe.

Onkelen er på plass i stolen igjen. Plutselig griper han meg og setter meg på fanget. Det er veldig lenget jeg har sittet på fanget til noen. Etter en stund vil jeg ned. Han lar meg glid ned, men plutselig løfter han meg opp igjen. Jeg prøver å vrid meg ut av armene hans, men han blodholder meg som ingen har gjort før. Jeg kjenner noe mot ryggen min. Det er ikke noen vits å prøve å komme ned. Han bare holder igjen. - Så merker jeg at hendene hans blir slappe. Jeg prøver igjen å vrid meg ut av han favntak, men er redd han blir sint og tar hardt i meg igjen. Han blir ikke det. Han bryr seg ikke. "Nå går jeg," tenker jeg. Jeg bestemmer meg! Jeg kjenner hjerte slå hardt. Jeg vet ikke om det er riktig og gjøre det. Jeg føler meg så rar og redd. Men jeg går. "Du må komme igjen," sier han.

Jeg går over brua og kjenner det er vanskelig å gå. Hjemme sovner jeg på stuegulvet. Foreldrene kjenner lukta av brennevin og skjønner at jeg har drukket meg full, men de tror ikke på historien jeg forteller.