Mitt beste skoleminne

Folkeskolen varte i sju år. Jeg satt alltid bakerst. Jeg valgt aldri hvor jeg skulle sitte.

Nå til dags kan en høre: Vi begynner bakerst i alfabetet. Etter krigen forelå ikke den muligheten. Alfabetet ble fulgt fra A til Å.

Vi hørte ordet om at de siste skal bli de første. Jeg gledet meg - endelig, men først måtte en ny verden skapes, og menneskesønnen kom ikke på tronen i løpet av mine sju første skoleår. Bakerste pult var forbeholdt oss langt ut i alfabetet.

De på første rad fikk av og til gjøre frøken tjenester som gjorde henne glad. De fikk for eksempel gå og hente kritt på materialerommet. De kunne selvfølgelig ha hente en plansje. Plansjer var store bilder på stiv papp. Det var plansjer av Jesus som går på vannet. Plansjer av Adam og Evas utdrivelse av paradis. Plansjer av frø og ferdig plante.

Jeg tror ingen elev fikk hente en plansje. Det gjorde frøken selv. Tenk om en elev hadde snublet med plansjen med Jesus som går på vannet. Jeg tør ikke tenke tanken.

Frøken ble alltid glad over elevtjenestene. En dag det var spørsmål om å hente noe på materialrommet, kom jeg elevene på første rad i forkjøpet. Jeg rakk opp hånden og ropte, jeg vil, jeg har aldri vært på materialrommet!

Og pussig nok fikk jeg, sjøl om jeg satt så langt bak. Tenk å få gå ut av klasserommet midt i timen. Det fikk vi aldri, selv om vi måtte på do. Vi sa selvsagt ikke: do. Vi spurte om å få "gå i gården" og det fikk vi ikke, så det sluttet vi med.

Materialrommet var lite. Det var så lite at vinduet i materialrommet var smalere enn døra. Når jeg åpnet døra kjente jeg lukta av alt som var lagret der. Plansjer, utstoppete fugler, skjellet, kroppsdeler i keramikk, hjerte, lunger og tarmer. Alt var der, unntatt hodet, føttene og armene.

Hva var det jeg skulle hente? Det var sikkert kritt. Men jeg så det ikke. Det var så mye annet å se på. Jeg satte meg ned og så sollyset som skinte gjennom det støvete vinduet. Det var så fredelig og stille her. Jeg så opp på ugla som sto utstopper oppe på skapet. Tittet bort på plansjesamlingen som hang i et stålstativ. Hele skolens mediesamling hadde vi kanskje sagt i dag. Hadde jeg turt, hadde jeg bladd i plansjene. Kanskje hadde jeg sett bilde av Gud. Det lurte jeg fælt på hvordan han så ut. Det gjorde jeg ikke. Det hadde vært juks. Vi så aldri mer enn et par, tre bilder i året, så noen bilder måtte vi jo ha til de siste skoleårene. Det skjønt jeg.

Det var følelsen av å være meg, alene i stillheten, som var så god. Det var neste som å ha lurt seg opp på loftet en dag var syk og egentlig skulle ligge i senga. Her følte jeg kunne sitte og tenke, og sitte og se hele dagen.

En paradisisk følelse som jeg ønsket ikke skulle ta slutt.

Jeg skvatt, jeg ble redd, døra gikk opp: Sitter du her! Frøken hadde trodd jeg hadde stukket av og var litt lettet og litt sint. Jeg fant ikke noe kritt, sa jeg unnskyldende. De ligger jo her sa hun, og med ett så jeg at de lå like innfor døra.

Jeg fikk aldri gjøre frøken noen tjenester mer.