Vi hadde skidag i andre klasse. Været var strålende. Vi hadde blitt sendt hjem for å hente ski. Nå befant jeg ved toppen av bakken. Jeg kom for sent. Jeg hadde brukt for lang tid til å finne fram til bakken. Konkurransen hadde allerede startet da jeg kom. Det gjorde ikke noe. Heter du noe med dobbel-V, er du vant til å være sist. Det var ingen med navn som begynte X, Y, Z, Æ, Å i klassen. En med Ø-etternavn kommer etter meg, det er sant, og så kom jentene helt til slutt, i alfabetisk rekkefølge de også. Rangeringen var uomtvistelig og ingen stilte spørsmål om det kunne gjøres annerledes. Mange år senere opplevde jeg en person som snudde om på alfabetrekkefølgen. Han het Vold eller Volden.
"Vil du låne smurning?" sa en med etternavn som begynte på S og ga meg et sølvfarget stykke så stort som et stykke sunlightsåpe eller sunlikssåpe som vi sa, uvitende om engelsk sollys. Jeg takket, men ble forundret, jeg hadde aldri sett en slikt skismurning. Vi hadde en boks med blå-swix i kjelleren. Den varte hele barndommen. Det var noe som hete rasjonering når jeg var liten. Jeg lekte med rasjoneringskortene, husker jeg. Når jeg hadde blitt så stor at jeg kunne bruke saks, gjaldt ikke rasjoneringskortene lenger og jeg fikk klippe dem i stykker. Alt ble rasjonert likevel, det var en holdning som holdt seg til utpå sekstitallet. Det som ikke var brukt kunne brukes senere, og det var godt å ha ting en ikke trengte å kjøpe.
"Ja, det er sølvvoks, sånn som hopperene bruker," sa gutten med etternavn S. Han hadde vel sett forundringen i ansiktet mitt. Pappaen hans solgte, sykler, ski og sportsutstyr. En kan vel regne skismuring som sportsutstyr. Bukser og jakker til sportsbruk fantes helt sikkert ikke i butikken ved siden bakeren. Hvordan jeg en dag klarte å få et fersk winerbrød som skolemat, er en annen historien og et ennå ikke skrevet blogginnlegg.
Jeg gned sølvvoks under hele skien. Ikke bare midt under skiene som vi var opplært til, for å rasjonere på skismurningen. Vi hadde egentlig også en brun boks med skismurning i kjelleren. Den var for silkeføre. Det var aldri silkeføre i min barndom. Attglatte ski og dårlig gli, var det vanlige.
Nå var det min tur til å oppleve noe uvanlig. Jeg satte skiene i sporet og staket. Umiddelbart fikk skiene en enorm fart. Jeg tviler på at jeg satt på huk. Å sitte på huk med stavene mellom beina, det var det bare kjerringer som gjorde. Antakelig holdt jeg i stavene mens jeg brukte armene til å balansere med. Det er mulig jeg så ut som ei kråke, i så fall ei kråke i storm. Vinden plystret i ørene og tårene trillet. Jeg myste med øyene i det sterke sollyset. Nå gikk det litt saktere. Bakken flatet litt ut. Jeg hadde kommet på en kul. Et øyeblikk var jeg usikker. Det var det en utforkonkurranse jeg var med på, eller ventet et hopp lengre ned. Jeg hadde aldri vært i denne bakken. Den var lang og bratt. Det var bare barna fra den andre sida som lekte her.
Det kunne da ikke være et hopp her også? Jeg husker bror min og kammeratene jaget meg bort etter at jeg med stort mot hadde prøvd med på å hoppe i et hopp de holdt på å lage. Jeg hadde hørt at en fløy i lufta når en hoppet, og det ville jeg oppleve. Jeg kom ikke opp i lufta det hele tatt. De ropte at jeg måtte ta sats og var sinte. Jeg hadde kjørt beint igjennom det nylagete hoppet deres.
Nei, det var heldigvis ikke noe hopp, sjøl om jeg hadde hoppsmurning under skiene. Etter kulen fortsatte løypa. Nå mye bratter, så fort hadde aldri skiene mine gått. Det var jeg sikker på.
Når familien var på tur var vi flinke, sa mamma og pappa, når vi ikke datt før vi var ferdig med bakken, og dette var en drømmedag, hele den lange og bratte bakken hadde jeg tilbakelagt i et forrykkende tempo. Så ble det svart.
Jeg blunket og så kvit snø like utenfor brilleglassene. Jeg løftet hodet. Jeg hørte lydene av unger som skrek og pratet. Himmelen var blå og sola skein fortsatt. En voksen stemme ropte: "Kom hit!"
Jeg så lærerinnen og en lærer med stoppeklokke ved en appelsinkasse mange meter lenger borte. Hvorfor skulle jeg komme dit? Jeg hadde nettopp gjennomført mitt beste, lengste og raskeste utforløp.
Jeg kostet av snøen av vadmelsbuksa og stakk hendene i løkka på stavene og beveget meg omtåket mot apelsinkassen. "Du har glemt skia." Jeg oppdaget skia som lå igjen i snøhaugen bak meg. Jeg begynte å gå tilbake. "Nei, kom hit" "Nei, det er ikke så farlig" sa en annen. Hva skulle jeg egentlig gjøre bortved appelsinkassen? Jeg likte med best for meg selv.
"Vi sier så, så mange minutter", sa mannen med stoppeklokka. "Det vil jo ikke ha noe å si," sa lærerinnen.
Noen dager senere var det mange som trykket seg sammen i skuret på skoleplassen. Resultatet fra skidagen er hengt opp, sa noen. Jeg fulgte etter. "Kjell Arild Welde", roper ei jente. Hvem er: Kjell Arild Welde? Hun leste fra resultatlista på veggen og hadde funnet mitt navn helt nederst. "Og så den tida da!"
Det var da jeg skulle ha hoppa opp, strekt hendene i været og ropt: "Det er meg! Jeg sto i hele bakken med en fart jeg aldri har hatt. Jeg er en fryktløs utforkjører! Jeg er en taper i skolekonkurransen kan hende, men en vinner i eget liv."
Det sa jeg ikke. Skolesystemet hadde begynt å forme meg i sitt bilde.
onsdag 5. januar 2011
mandag 19. juli 2010
Det finst reglar
Det finst reglar. Ingen får snakka om døden. Ingen får nemne ordet hest. Nemner ein det ordet, blir ein sett i land. Slik er reglane når ein seglar under havoverflata.
Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.
Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.
69 sider
ALT DET SOM ER
Aschehoug
Den ufødde sonen til ubåtkapteinen ligg som ubåten i mørkeret, i saltvatnet. Snart vil han møta verkelegheita. Tekstane til Bjørn Sortland i boka ALT DET SOM ER er stutte. Kvar setning er ei bitte lita historie, alle orda tyder noko, og det er godt for ein lesar som les seint.
Mellom tekstane er bileta til Paul Dikker. Saman med teksten gir dei boka til ei uvanleg bok. Det er ikkje ei biletbok. Den er ikkje fylt med bokillustrasjonar. Den enkle teksten om barnet som skal koma, gjer bileta ein eigen klang. Bileta av dei uendelege videne, sjøen, ørkenen og dei små menneska, mange med eit stramt perspektiv utan detaljar, med uvanleg fargeharmoni, lagar ein klang av ein annan verkelegheit, slik god kunst skal gjera.
69 sider
ALT DET SOM ER
Aschehoug
torsdag 6. mai 2010
Naken dans
"Kom hit," kviskra kameraten min. Han drog meg inn mellom bokreolane på biblioteket. Her var det stilt som det pla vera i biblioteka i gamle dagar. Han såg etter ei bok, men fann ho ikkje. Seinsumarvarmen merka vi ikkje her i kjellerlokala. Vindauga sto likeve på glytt og vi kunne høyre susen frå Storelva. Mørk og svart skil ho byen i to.
"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.
No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.
"Det er erotikk," sa kameraten. Han hadde funne boka og var glad. Det var ikkje sjølvsagt. Boka kunne vera utlånt. Boka kunne vera fjerna frå boksamlinga. I biblioteket i dalen kameraten min kom frå, var boka fjerna. Forfattaren kom òg frå same dalen. Sambygdingane kunne kanskje lesa mellom linene og fann att noko som dei kjende att. Erotikk, eg var ikkje heilt sikker kva ordet tyde. Vi hadde fyste året på Realskulen bak oss, ungdommen fram om oss.
No sto vi blant vaksenbøkene. Raude og brune bokomslag på alle. Bøkene med bilete av fly og tog og teknikk, som eg var glad i å låna, var i ei anna avdeling. Her var det berre skjønnlitteratur. Eg opna boka, eg fekk i handa, ingen bilete berre tekst. Eg forstår ingen ting, seier eg. "Det er nynorsk, trøndersk nynorsk," svarar kameraten Eg prøvar igjen, men nå gje opp, "Dansen gjennom skuggeheimen" vart ei attlaten bok i mange år.
fredag 30. april 2010
Ting nummer 99
Sju år etter min død kan jeg sende epost til mine jevnaldrende kammerater. "Lever dere fortsatt? Her er det stort sett rolige dager, mange dager vet jeg ikke at jeg er til, andre dager er jeg usikker. Noen ganger er jeg travelt opptatt med å være til stede uten å synes, noe som slette ikke er vanskelig så kroppløs som jeg er. Da flyr jeg gjennom vegger og flytte på gjenstander og blåser på gamle kjente, før jeg trekker meg tilbake og kjenner på om jeg er til eller ikke."
Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."
Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."
Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.
Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.
(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)
Det er vanskelig å spå om framtiden og om jevnaldrene kammerater kan ha satt på automatisk svar på e-posten sin: "Jeg er dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Jeg er usikker på om når jeg kommer tilbake. Vær vennlig legg igjen svar."
Jeg har selvfølgelig programmert e-poste min slik at hvis jeg mottar to like svar, sender jeg denne. "Nå må du sannelig ta deg sammen å våkne til liv, du svare jo det samme hele tiden."
Og har mine døde kammerater vært like forutseende som meg og programmert e-posten sin også, så går kommunikasjonen så lenge datamaskinene lever.
Her er IE6 lagt i kista. Mange, også Microsoft, ønsket IE6 død.
(Foto: Aten Design Group/Flickr/CC BY 2.0)
onsdag 24. mars 2010
Ljoset
Eg møtte ho i Universitetsgata. Ho var mogleg eit år eller to eldre enn meg. Ein legg stor vekt på slikt, når ein er ung, singel og student. Vi skulle begge ta Examen philosopicum. "Hei", sa eg. Ho nikka uinteressert att ende. Eg hadde ikkje venta nok anna hell. Sjølvmedveten Oslojente, pen i anlete, pen i kleda. Det knitra og knirka i alle kjolety ho hadde, i det ho svinsa forbi.
Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.
Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.
Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.
Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.
"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrd.
Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.
Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.
Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.
"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.
Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.
"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.
Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.
Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.
Eg høyrde og eit hei, og så eit så eit hei som vart ropa. Kven kunne det vere? No høyrde eg skritta bak meg. Det var ho! Kvifor hadde ho stogga? "Du," sa ho, "var du på det møte om lesing og lesehastighet i frukostkjelleraren?" Eg kunne ikkje nekta.
Eg skulle lese Arne Ness sine to bøker og Psykologiboka til Schjelderup. Gjekk det bra med philosopicum, skulle eg tenkje på kva eg skulle studere. Dagane gjekk og det hadde vore stor føremon å lese bøkene både ein og tri gonger føre eksamen.
Ein dag hang ein stor plakat på oppslagstavla. Pykologistudentane trong friviljuge til å øve på. Dei hadde eit apparat som kunne finna ut kor fort ein las. Det kosta ingen ting, så korfor ikkje.
Eg hadde lese ei bok om "hurtiglesing" var overtydt om at no kunne er rasa frå side til side, det kunne vere fint å få det stadfest.
"Ble du sendt ut frå Psykologiskinstitutt." spurde ho. "Hæ," eg hadde vore på Blindern, men ikkje i nærleiken av noko institutt. Drukke øl på Fredrikke kanskje. Kvifor spurde ho? "Du ble altså ikke sendt ned dit av ..." Og ho nemnde namn eg aldri hadde høyrd.
Vi var mange som hadde takka ja til å få mælt kor fort vi las. Det vesle rommet ved sida av frukostsalen var fullt. Vi fekk eit foredrag om det nye apparatet dei hadde fått låne frå instituttet. Dei feste eit band på hovudet og ei lita lykt sende ein ljostråle mot auga. Augerørslene fekk soleis ein nål på ein nålskrivar som sto på ein stol ved sida av til å teikna ein strek som synte når auga stoppa opp - ein så kalla fiksering.
Ho kjende mange av studentane som studerte psykologi. Eg trur ho var saman med ein av det òg.
Ein etter ein kom dei opp og fekk lese ein tekst på eit apparat. Teksten var skreve på eit papir som ein kunne rulle fram line for line, meir ein skriftrull enn ei bok. Psykologistudentane las av apparatane, og sa eit tal. Så vart det nest mann sin tur. Til sist var vi bare nokre få att. "Har alle prøvd nå?" Eg hadde ikkje prøvd. Skulle eg prøve. Nei, like greit å lat vere, men det hadde vore morosamt òg.
"Eg har ikkje prøvd," høyrd eg at eg sa. "Fint, kom fram." Det verka som dei vart glade for å få alle med, så dei kunne bruke den nymotens apparatet enno ein gong.
Ljoset skar i augo og det var vanskeleg å sjå teksten i boksen. Dei sa ikkje noko tal til meg. Eg var skuffa. Kva var gale? "Du må lesa", sa ein. Ein annan sjekka nålskivaren. "Vi får ikkje noko utslag," sa han. "Du må retta på ljosstråla" sa ein tredje. Eg røyrde augo fort frå starten av lina til slutten lina, slik ein hurtiglesar skal gjere.
"Vi må prøva det andre auga." Reima rundt hovudet vart vrid slik at no skein ljose i det andre auge. Dei dobbelsjekka utstyret. Kontaktane sto i, kva var gale? Det hadde gått så greit med alle saman, så kvifor ikkje siste mann òg. Han var sein til å kome fram, men no hadde dei mest lyst til å gå heim.
Så kom fjerde mann fram til meg og snakka vennleg til meg. (Tru om han var kjærestem hennar.) Kan du sjå bokstavane på skjermen, han peika med ein blyant. Jo, eg kunne det. "Og så leser du første linje. Hva står det?" Eg las høgt. Nålskivaren røyrde seg. De sukka letta, apparatet var i orden.
Eg fekk høyre eit tal, eit eit-sifra tall. Dei som hadde gått fekk to. Og pensumbøkene las eg ikkje tri gonger.
søndag 21. mars 2010
Natriumklorat
I påvente av en ny sommer og nye ugress var den nesten tomme pakken med ugressmiddel lagret. Jeg fant den i kjelleren og la fort merke til skriften: Advarsel. Tøy som har vært i kontakt med midlet kan være eksplosivt og må straks vaskes.
Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.
Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?
Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.
Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.
Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.
Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.
Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.
Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.
Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.
Jeg følte en dirrende spenning. Dette må prøves. Eksplosivt? Tvilsomt. Men hvordan skaffe tøy? På pakken sto noe om blandingsforhold, så så mye salt til så mye vann. Først må ugressmidlet lages, og så får sølinga på tøyet komme senere.
Det nærmeste jeg kom et tøystykke ble en bomullsdott. Fuktet med ugressmiddeloppløsing la jeg den i askeberget og tente på. Ingen ting skjedde. Hadde jeg virkelig trodd at bomull skulle eksplodere?
Litt skuffet glemte jeg dottene i akseberget. Mange år senere fikke jeg vite at Jules Verne, fikk sine romanfigurer helt til månen, med - nettopp - skytebomull. Det var kanskje en varm sensommer eller høstdag dette skjedde. Senere på kvelden spurte kammeraten hvorfor det lå bomull i askebegeret, det kunne jo kanskje begynne å brenne. Ha, sa jeg og dro av en fyrstikk og satte borti bomullsdotten for å vise hvor lite brannfarlig den var.
Den forsvant bommullsdotten, den tok ikke fyr, den bare forsvant. Nå hadde den tørket og den forsvant med et hørbart poff. Da Eureka-øyeblikket hadde lagt seg, kom tanken: Hvordan lage mer og større poff. Jeg innså fort at tilgangen på bomull ikke var ubegrenset, hvis ingen skulle oppdage hva jeg holdt på med. Men ingen ville legge merke til om jeg brukte noen tørk dopapir mer en nødvendig.
Resten av eksperimentene ble derfor gjort med tørket dopapir. Det var tørkingen som var vanskelig. Vel, ikke vanskelig, men tidkrevende. Et par dopapirtørk med Natriumklorat innpakket i matpapir og tapet hardt igjen, ble til flotte kinaputter. Lunta var et problem til å begynne med. Jeg hadde ingen og viste ikke om hvordan lunter kunne skaffes. En flik av dopapiret fikk gjøre nytten, og det var flott, ingen ventetid. Instant eksplosjon.
Uten lunte var det tanken på å putte kinaputtene i postkassene utenkelig. Kunne dopapiret puttes i andre ting? Jeg må vel fortelle at jeg hadde tatt med en halv dopapirrull på rommet og tørket tørk etter tørk på panelovnen. Mange husbranner hadde startet med fyrverkeriproduksjon hos hjemme hos folk, har jeg lest senere. Nå var ikke jeg folk, men bare en vanlig, forsiktig, guttunge som hadde vokset opp med strømrasjonering. Tanke på å sette panelovnen på med er enn 1, falt meg aldri inn, i alle fall ikke på en høstdag. Men tilgangen på langsomttørket natriumklorat-dopapir ble likevel etter hvert tilstrekkelig.
Det viste seg at to tørk i metallhylsen til en tusjpenn med fjernet innhold, fikk tusjpennen til å lette. Ikke mye, kan hende en meter eller nesten to. Utskytingsrampen var øyekroken i vinduet.
Teknologisk determinisme er ikke et ord uten innhold for meg. Det var ikke mulig å si to tørk er nok, og prøve en gang til med kun to tørk. Hele panelovnen var dekket med dopapir og det var bare å fylle tusjpenna med tørk etter tørk. Dette skal bli høyt, gitt. Ettermiddagen hadde begynt å gå over til kveld, jeg husker flammen fra fyrstikken lyste opp i den lette skumringen. Tusjpennen proppfull av dopapir sto i øyekroken i vinduet. Det var ikke noen nedtelling og justeringsmulighet etter påtenning,så tusjpennen fikk en vinkel som helt klart skulle gjøre den klar for himmelen og ikke glassruta.
Når det er helt stilt, plages jeg av og til med en svak basslyd i høyre øret. Jeg vet ikke om det har noe med denne høstkvelden å gjøre, men smellet var enormt gitt, og så høyt og fort det gikk. Tusjpenna var ikke å se. Det var når jeg stakk hodet ut for å se om den hadde landet på bakken eller på vei opp mot himmelen, jeg oppdaget handa - dekket av blod.
tirsdag 19. januar 2010
Heldig
De sa det første gangen, jeg kom på sykehuset: «Du har vært heldig», og de sa det andre gangen jeg kom dit og traff nesetippen med pekefinger etter pekefinger: «Du har vært heldig.»
Hjemme igjen, sitter jeg i stolen og ser på alle de ubesvarte anropene på mobilen. Da ringer mobilen: «Jeg ringer fra Stavanger,» og så sier han noen bokstaver jeg ikke husker. «Du var med på en undersøkelse for en tid siden.»
- Ja?
Jeg svarer av og til ja til undersøkelser. Jeg er i grunnen sånn litt opptatt av undersøkelser. Jeg tenker ofte på om de virkelig får noe ny og nyttig kunnskap ut av undersøkelsene sine. Jeg setter jo kryss ofte litt i det blå.
- Ja og nå? Jeg tenker han vil stille flere spørsmål.
Jeg har god tid nå som sykemeldt.
Han fortsetter: «Du har vunnet!»
Jeg kjenner ingen begeistring. Jeg har ikke kjøpt lodd og jeg vinner sjelden fordi jeg sjelden kjøper lodd.
Jo, det var kanskje slik at det skulle trekkes vinnere blant dem som orket å svare. Noe lokkemiddel må en jo bruke, hvis en ønsker en signifikant svarprosent på undersøkelsene sine.
- Da var det ikke mange med på undersøkelsen, sier jeg.
- Jo da, sier han, over 500.
Tallet 500 svever i mitt indre.
Han fortsetter: «Du har vunnet førstepremien!»
- Førstepremien?
Da er det ikke bare et flakslodd, kanskje er det noen hundrelapper, kanskje så mange som fem.
- Førstepremien er på 15 000 kr.
- 15000 - nesten en månedlønn for en lærer!
- Men du får dem ikke utbetalt.Vi har avtale med et reisebyrå her i byen. Det må du bruke.
Jeg ser ingen problemer med det. Så blir det ferietur til sommeren da, likevel.
- Ja, svarer han, med et smil, hvis det kan høres i telefonen, og han legger på. Plutselig slår en tanke meg: er det noen om har pushet og trikset for å trøste meg?
Jeg tenker litt på hvordan, men slår tanken fra meg og bestemmer meg: Jeg lar meg trøste med penger.
Jeg sender tekstmelding til kona: «Jeg har vunnet 15000 kr!»
«Jeg skjønner ikke,» svarer hun. Der får jeg igjen for at jeg av og til spøker.
Jeg ser den ene sønnen er inne på Gmail-en og skriver: "Hei" i G-talk-en. Han svarer «Hei, pappa, er på jobb i Sarpsborg.»
«Vil du høre en god historie?» skiver jeg.
«Ringer deg senere», skiver han og logger av.
Jeg tekster kona igjen.
«Vi har vunnet 15000 kr, som vi kan bruke til reiser, skjønner du ikke?»
«Skal vi reise til Nigeria for å hente de pengene?» kommer det lakonisk tilbake.
Hjemme igjen, sitter jeg i stolen og ser på alle de ubesvarte anropene på mobilen. Da ringer mobilen: «Jeg ringer fra Stavanger,» og så sier han noen bokstaver jeg ikke husker. «Du var med på en undersøkelse for en tid siden.»
- Ja?
Jeg svarer av og til ja til undersøkelser. Jeg er i grunnen sånn litt opptatt av undersøkelser. Jeg tenker ofte på om de virkelig får noe ny og nyttig kunnskap ut av undersøkelsene sine. Jeg setter jo kryss ofte litt i det blå.
- Ja og nå? Jeg tenker han vil stille flere spørsmål.
Jeg har god tid nå som sykemeldt.
Han fortsetter: «Du har vunnet!»
Jeg kjenner ingen begeistring. Jeg har ikke kjøpt lodd og jeg vinner sjelden fordi jeg sjelden kjøper lodd.
Jo, det var kanskje slik at det skulle trekkes vinnere blant dem som orket å svare. Noe lokkemiddel må en jo bruke, hvis en ønsker en signifikant svarprosent på undersøkelsene sine.
- Da var det ikke mange med på undersøkelsen, sier jeg.
- Jo da, sier han, over 500.
Tallet 500 svever i mitt indre.
Han fortsetter: «Du har vunnet førstepremien!»
- Førstepremien?
Da er det ikke bare et flakslodd, kanskje er det noen hundrelapper, kanskje så mange som fem.
- Førstepremien er på 15 000 kr.
- 15000 - nesten en månedlønn for en lærer!
- Men du får dem ikke utbetalt.Vi har avtale med et reisebyrå her i byen. Det må du bruke.
Jeg ser ingen problemer med det. Så blir det ferietur til sommeren da, likevel.
- Ja, svarer han, med et smil, hvis det kan høres i telefonen, og han legger på. Plutselig slår en tanke meg: er det noen om har pushet og trikset for å trøste meg?
Jeg tenker litt på hvordan, men slår tanken fra meg og bestemmer meg: Jeg lar meg trøste med penger.
Jeg sender tekstmelding til kona: «Jeg har vunnet 15000 kr!»
«Jeg skjønner ikke,» svarer hun. Der får jeg igjen for at jeg av og til spøker.
Jeg ser den ene sønnen er inne på Gmail-en og skriver: "Hei" i G-talk-en. Han svarer «Hei, pappa, er på jobb i Sarpsborg.»
«Vil du høre en god historie?» skiver jeg.
«Ringer deg senere», skiver han og logger av.
Jeg tekster kona igjen.
«Vi har vunnet 15000 kr, som vi kan bruke til reiser, skjønner du ikke?»
«Skal vi reise til Nigeria for å hente de pengene?» kommer det lakonisk tilbake.
Abonner på:
Innlegg (Atom)