søndag 14. juni 2009

Elektrisk stol og hakekors

For en tid tilbake oppdaga jeg et lite brunt sår på innsida venstre ankel. Jeg hadde nok oversett det hvis det ikke hadde vært for at det klødde. Det grodde ikke og hadde ikke rur som vanlige sår, så jeg tenkte at dette var nok føflekkreft.

Det som talte mot føflekkreftteorien var formen. Den var sirkelformet og mindre enn en tiøring. Konturene var tydelige. Det lignet ikke på de fæle kreftbildene i det hele tatt. Ukene gikk og kløingen og såret forsvant, samtidig som minnene fra en svunnen tid ble tydeligere.

Når jeg gikk på skolen hadde vi lekser. De skulle gjøres hver dag, fem dager i uka. Hver dag la jeg dagens leksebøker i en bunke på venstre side på skrivebordet. Ved dagens slutt skulle de samme bøkene ligge i en bunke på høyre side av skrivebordet. Slik gikk det sjelden.

Jeg vippet stolen tilbake, satte stortåa under skrivebordskommoden og fant et balansepunkt. Av og til gikk det noen forbi vinduet, men det var sjelden. Lønnetreet stod der derimot alltid. Det var så greit å se ut av vinduet og la tankene fly. Jeg måtte stadig vekk tvinge stolen ned fra balansestillingen og rette blikket mot den oppslåtte boka. Ble jeg grepet av lesestoffet vi hadde til lekse? Nei, aldri som jeg husker. Igjen var stolen i balansestillingen og blikket rettet ut av vinduet. Stortåa trengte knapt å berøre kanten av skrivebordkommoden for å holde stolen i balanse.

Jeg har sjelden blitt kalt dum, men av og til naiv, og det var vel litt naivt å tenke at det var stolen som var problemet og ikke meg eller lesestoffet. Hadde stolen hatt alle fire ben på gulvet hele tiden, hadde det kanskje vært enklere å konsentrere seg om leksene. Tanken på å sku fast stolen til gulvet, dukket ikke opp, men andre tanker dukket opp hele tiden. Hva om jeg festet den rød, hvit og blå fargede skireima som lå og slengte på skrivebordet til ankelen og så til stolfoten?

Umuligegjorde det vipping? Nei. Men hva om ... ? Men før jeg fullfører så må jeg si: det var tanken på om den blanke knappen på skireima hadde noe med det merkelige såret å gjøre, som førte meg tilbake til lekselesningens tidsalder.

Mange års skolegang hadde ikke ødelagt evne til å leke og til å finne på ting. Det var ingen som sa at jeg skulle ha et mål, og at jeg skulle sette opp en plan, og at jeg skulle skrive rapport, og at jeg skulle vurdere hvor godt jeg hadde nådd målet. Jeg hadde bare et behov, nei, det er ikke sant, jeg hadde et innbilt behov for ikke å vippe på stolen.

Når en finner på ting så kommer ikke tankene i rekkefølge som i en bok, så det er vanskelig å forklare hvordan jeg fikk skireima, ikke fest et til stolbeinet, men til et tysk torturinstrument.

Jeg overdriver nå. Tyskerne hadde i lagt igjen noen torturinstrumenter, men en gamle radiosendere hadde tatt veien ut av militærleiren og havnet i hendene til faren til en venn, før jeg fikk gleden av å plukke den sund. Alle vet at transistoren ble funnet opp for seksti år siden, så andre verdenskrigs radioutstyr var totalt utransistorert. Alt radioutstyr fra den gang, hadde radiorør. I motsetning til transistorer trenger radiorør høy spenning for å virke, flere hundre volt. Hvordan tyske ingeniører laget rør-radiosendere for batteridrift, er en interessant historie som ble avdekket etterhvert som radiosenderen ble plukket fra hverandre. Den tyske ørn med hakekors i kloa, var stemplet på de mest bortgjemte steder i inne radiosenderen. En rund boks var vanskelig å åpne. Den hadde ingen skruer. Når innmaten kom til syne lignet det mest på et relé. Men i stedet for å si klipp-klapp, sa det bzzzz når det ble koblet til batteriet.

Virkemåten er enkel og effektiv. For hver gang elektromagneten trekker til seg ei stålfjær brytes strømmen og sålfjæra går tilbake i hvilestilling igjen. Nå får magneten igjen strøm og blir aktivert. Slik forsettter den hakekorsmerkete viberatorene å hakke opp batterispenningen. Det geniale er når en slik opphakket spenning, firkantpulser, sendes til en transformator kommer det ikke ut opptransformerte firkantpulser, men nå er pulsene deformerte til spenningspiker.

Som sagt, jeg planlegger sjelden og vurderer ennå sjeldnere. Jeg fikk en ide som jeg vil prøve om virket. Jeg festet to klesklyper under de forreste stolbeina slik at de vår åpne når jeg satt på stolen, også skulle de lukke seg når jeg vippet. Den ene klypa hadde to tegnestifter som det var festet ledninger til i klypeåpningen.

Meningen var at når jeg vippet på stolen, skulle tegnestiftene møtes og slutte strømkretsen til den tyske vibrator-strømforsyningen som jeg festet under stolsetet. Drossel og glattekondensatorer som skulle gi radiorørene stabil anodespening, fjenet jeg mest sannsynlig for å gjøre oppkoblingen så enkel som mulig. Jeg kjente med fingeren, jo jeg merket det var merkbar strøm.

Jeg satte meg til å lese lekser igjen. Jeg holdt på lenge. Jeg kunne ikke vippe på stolen og se ut av vinduet. Stolbeina måtte være plantet i gulvet slik at klesklypene ikke lukket seg. Jeg hadde oppnådd å bli tvangskonsentert.

Jeg hadde lest lenge, da jeg skvatt til av en summelyd under stolsetet. Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde vippet stolen tilbake, klesklypen hadde lukket seg. Strømmen ble vibratorhakket opp til pulser som ble transformert til høyspenningsspiker av ukjent størrelse, men de kjentes. Jeg visste at jeg måtte få stolen på alle beina igjen. Jeg hadde funnet, som så mange ganger før, det perfekte balansepunkt, men jeg kunne ikke bevege stortåa. Huden er tynn ved ankelene, jeg hadde strammet skireima hardt til og nå var hudens overflatemotstand brutt. Jeg husker bare et hvitt smertehelvete og at det var umulig å røre seg. Viberatoren under stolsete forsatte å vibrere å sende ut sine lammende strømstøt.

Labil likevekt er sjelden stabil og et kast framover med overkroppen plantet alle stolbeina på gulvet igjen og torturen opphørte. Jeg rev av meg skireima med stømledningene. Det stømløse livet var å foretrekke.

Mange dager etterpå, vippet jeg fort stolen ned igjen, når jeg prøvde meg på se-ut-av-vinduet stillingen. Jeg liker ikke adfedsterapi som pedagogisk metode, men jeg vet at den virker.

http://www.tu.no/tutv/gadget/2014/10/02/pavlok-er-aktivitetsarmbandet-som-straffer-deg

onsdag 27. mai 2009

Tyggegummi og pennturkar

Kor er tyggegummien? Eg har ikkje sett han i munnen på ein einaste elev. Har elevane slutta å tygge tyggegummi? Det kan eg ikkje tenkje meg. Dette må eg ta opp med vaktmeisteren. Tyggegummien må då liggja som ei inntørka klyse under ein eller annan pult. Han har ikkje vore tema for eit einaste møte i det siste - tyggegummien.

- Nokre lærarar tillet svineriet. - Andre ber elevane spytta ut. - Slik kan vi ikkje ha det. - Vi må han ein samla front mot tyggegummien, elles vil elevane tyggja og tyggja og snakka og snakka. - Eg tillet tyggegummi i munnen, men tygg dei på han, då er det rett ut. - Eg ber alle elevane gapa opp, før timen byrje, så eg viss på å få ein tyggegummifri time. - Ein gong såg ein elev putta ein tyggegummi i munnen. Han trudde ikkje eg såg det, men der tok han feil, og han kjem aldri til å gjere det om att.

Kvifor har har vi ikkje tyggegummidiskusjonar lenger. Har Facebook og MSN tek over rolla som hatobjekt?

Plinius nemner pennturkar i sin blogg og fort er tankane tilbake til gamle dagar. Min pennturkar var ei grøn lapp i ull, storleiken var fem gange fem centimeter. Han hadde lause masker i byrjinga, men vart for stramma opp av lærarinna. Det var i dei dagane læraren heite lærarinne og hadde stram knute i nakken og stramme drag i andletet. Eg takkar Plinus for at eg no ser samanhengen mellom penntørkaren og bortfallet av kjønnsendinga i namna på yrka. Kven kunne tru at ein ullapp til å tørka burt blekk frå ein pennespiss, skulle leggja grunnlaget for ein revolusjon ti år seinare: når gutar lærde å stikke, så kunne ei lærarinne jamvel heite lærar og bortfallet av særdraga til kjønna forsvinne. Snart er det berre på løna ein kan sjå skilnaden.

Eg hadde ein kvit knapp på min penneturkar òg. Han hadde ingen funksjon som eg huskar. Ein kunne vel putte pennespissen i eit av hola til knappen og retta opp spissen, viss han hadde bøygd seg. Knappen var ikkje berre til pynt, han var eit symbol på oppnådd dugleik. No kunne eg sy i ein knapp og det kunne gå med vel i livet sjøl om eg ikkje fekk meg ei kone, og skulle eg gå rundt utan knapp i buksa, så ville ingen kvinne med vyrd sjå på meg. Det var eg viss på.

Pennturkaren kom aldri i bruk. Penna han skulle tørka, tørka av seg sjølv. Ho låg ubrukt i pennalet. Ny teknologi hadde komme og tatt livet av det raude penneskaftet med pennesplitt. Fyllepenna hadde innteke det øvste rommet i pennalet. Trekkpapir og penneturkar var brått uten framtid. Eg las ikkje aviser når eg var ti år, men hadde eg lese, hadde det kan hende stått: advokatfirma går til sak mot fyllepennprodusentane. Trekkpapirprodusentane seier fyllepenna drep trekkparitet.

Sjølsagt var det forbode å bruka fyllepenn. Ho kom til å øydelegga handskrifta. Ho braut likskapen. Blekkhusa hadde berre blått blekk. No kunne ein fylle fyllepenna med patroner med både blått, grønt og til med raudt blekk. Tenk om nokon elev tok til å skriva med raud blekk!

torsdag 9. april 2009

La kua leve!

Mine første sju år var preget av frihet. Vi var mange unger i gata og alle gjorde som de ville. Vi leika med det vi likte og leika nye leiker etter hvert som vi fant på dem. En barnehagepedagog ville kanskje klassifisert aktiviteten som frileik, men vi befant oss langt unna pedagoger. Et unntak var et par dager i hagen til Barnas Hus. Jeg husker jeg stod ved gittergjerde og snakket med Per om den beste måten å dø på. Ellers så husker jeg ikke mye av oppholdet innenfor gittergjerdet, bortsett fra at oppholdet ble kortvarig. Bror min hadde gjort et godt forarbeid. Han skreik hver gang han ble levert til barnehagen, så når jeg begynte på samme viset, orket ikke pappa mer og tok meg ut av barnehagen.

Utenfor gjerdet, fantes ingen hindringer. Vi gikk hvor ville, sa hva vi ville, gjorde hva vi ville. En sommerdag sto vi utenfor en stor port. Ei jente som var mindre enn meg og bodde i nærheten, fortalte merkelige ting som hun mente foregikk bak porten. Det kom flere fra gjengen i gata. Vi ble modigere og til slutt åpnet vi porten. Hjerte hamret, var halvparten det jenta sa sant, så måtte vi se det. Jeg smaug meg mellom portåpningen og ble egentlig svært skuffet. Det var ikke i nærheten det jeg hadde sett for meg. Vi så en stor plass badet i sollys. Jeg spurte jenta som hadde lurt oss inn på dette. Hun sa at hun snakket sant og pekte på døra, og hun spurte om jeg ikke hørte noe. Døra var rød og hadde kvitmalte lister akkurat som fjøsdøra til mormor og morfar. Jo, nå hørte jeg også rauting av og til. Mormor og morfar hadde også ei ku og to griser, som så mange på landet hadde, men nå var vi midt i byen og jenta holdt fast på sitt. Hun hadde hørt skudd, skikkelig høye skudd. Det hadde vært artig å høre. Det var svært sjelden noen hadde penger til en rull med kruttlapper og rullen ble ofte delt på mange, så vi var fort tilbake til det vanlige utropet: Pang, pang, du er død!

Men nå skulle vi få høre et ordentlig skudd. Sola skein og gårdsplassen var tom. Hvor skulle skuddet komme fra? Nei, vi var nok blitt lurt. Vi går, sa noen. Stikk av, ropte plutselig en voksen stemme. Vi hørte aldri på voksne, så vi sto i ro. Noen begynte å spørre de voksne om det jenta sa, var sant. Skulle de drepe ei ku? Hvordan? Når? Spørsmålene haglet.

Det hadde vært morsom å skrive: Dette var vi mitt første demonstrasjonstog. Vi ropte: "La kua leve, la kua leve." Og så marsjerte vi fram og tilbake foran fjøsdøra, men det gjorde vi ikke. Likevel ble de voksne så brydd av alle spørsmålene at de forsvant.

Litt senere innså de nok at det hadde vært dumt å bry seg med alle ungene. Dagen kom til å bli alt for lang. De åpnet fjøsdøra og etter stund kom de trekkende med kua. Et brunt hampetaug var knyttet som en grimme rundt hodet på kua. Sakte gikk de over plassen kvit av sollys. Mange hadde gått hjem, lei av vente eller var sannheten for forferdelig. Jeg sto alene i lyset, skulle jeg også gå hjem? Så kom skuddet. Høyt og kraftig, jeg ventet på ennå et. Over plassen kom en gutt gående. Det var den eldste av oss. Han hadde forhandlet seg fra til å bli med. Nå så han blek ut. Hva skjedde? Han svarte ikke. Nysgjerrige spurte jeg igjen, jeg hadde jo hørt et skudd: Hva skjedde? Æ ska heim å spis, sa han og jeg så nå at ansiktet var helt kvitt.

Nå var alle borte. Jeg gikk over plassen, nærmet meg åpningen hvor de hadde tatt kua. Kanskje de skulle skyte en gang til mens jeg så på. Hadde de pistoler, sånn som oss, men ordentlige? Jeg så ingen ting. Det var helt mørkt. Jeg gikk så langt jeg turde inn i mørket. Jeg hørte mennene og etterhvert så jeg dem. Så de meg, så brydde de seg ikke. Hva luktet det? Kaldt, fuktig luft og en lukt jeg ikke kjente. På gulvet lå et vaskefat. Større enn det vi brukte til å vaske oss med når vi var på landet til mormor og morfar. Fatet var av gulbeige emalje og med en mørk ring rundt kanten. I fatet lå en trepinne. Fatet var fylt med noe svart. Så så jeg plutselig kua, hun sto ikke lenger, hun lå flatt på murgulvet. I halsen var det en stor åpning.

Jeg gikk ut i lyset igjen. Ingen spurte meg hva jeg hadde sett. Jeg hadde ingen ting å si.

Kua mi
Akvarell av Astrid Johanne Norgård

tirsdag 31. mars 2009

Alt treng ikke diskuteres

Tidligere fylkesmann og lærer Inger Lise Gjørv døde 28. mars 2008. Under oppslaget har Trønderavisa forumoverskriften: DISKUTER DENNE SAKEN. Noen ganger lar en samfunnsdebatten kvile og minnes. Jeg minnes Inger Lise Gjørv en dag ville flytte på pultene som sto på rekke og rad. Dette skjedde på slutten av seksti-tallet. Vi skulle samles fire og fire rundt et bord og løse en oppgave i lag. Det var uhørt, å snakke sammen med medelever i timen var nesten som å fuske. Hun fikk i gang det første gruppearbeid. Siden ble det flere gruppearbeid og samarbeidsprosjekter, men det tok tid før jeg forsto at jeg hadde en betydning som aktiv deltaker og ikke som en reproduserende elev.

lørdag 28. mars 2009

Heia, heia

Vi samla oss om dem som sloss og ropte: heia, heia. Ringen rundt kamphanene ble større og større og ropene høyere. Noen ganger stoppet lærerne slåssingen. Noen ganger overhørte lærerne ropene og fortsatte inspeksjonen. Det er kanskje riktigere å si spaseringen. Vi var nok skyld i det sjøl. Av og til laget vi ringer og ropte heia, heia som om det var noen som sloss. Når omsider læreren brøt ringen, kom latterbrølene. Ringen var tom, og vi hadde klart å lure en lærer.

Når vi ble større ropte vi: meir blod, meir blod. Mange ganger forsatte lærerne inspeksjonsspaseringen, sjøl om vi hadde tatt i bruk sterkere språk, men ofte sladret vi og ropte: No kjem læreren.

Det virket bedre enn heiarop. Slagene ble hardere og hardere og av og til ble det blod.

---

Han var bare god og snill, stod det i nekrologen. Han sa aldri noe stygt om noen. For mange ti-år siden var han alene i slåssringen. Jeg kan ikke huske større ring. Ringen voks og voks. Ingen lærer grep inn. Det trengtes ikke. Det var ingen som sloss.

Han skulle sendes bort. Blant hikstene latter kom ordene som fortalte at han ikke var som oss. Nå er han borte.

Vi som sto ytterst i ringene, har vi noe stygt vi skulle ha sagt om noen, før nekrologen skal skrives om oss?

søndag 8. mars 2009

Hvor er dyslektikerne?

Og ikke minst hvordan har dyslektikerne det i dag. Det er gjennomsnittlig et par i hver klasse, og på yrkesfag litt mer. Får de forsatt som oppgave å skrive feilskrevne ord tre ganger som et mini treningsopplegg som skal gjøre dem feilfrie? Sorterer lærerne feilene: Noen feil får ett rødt strek, andre to, også videre helt opp til fem røde streker for de skikkelige alvorlige feilene. Feilene hvor norsklærene kan få slippe ut sine røde aggresjon mot ord som både inneholder feil bokstavrekkefølge manglende vokal eller ennå verre, feil vokal kombinert med forakt for dobbelt konsonant regelen? Nei, tvilsomt - i Word er del vel mulig med dobbel gjennomstrekning og med understrekning. Det blir det bare tre.

Ny teknologi gir nye muligheter til innsyn, og nå skulle jeg få dekket min nysgjerrighet. Hadde jeg dårlig samvittighet for å tråkke i min kollegas blomsterbed?

- Kan du ikke bare sende meg oppgaven.
Eleven nølte litt, men i løpet av dagen kom Word-fila.

Teksten var grei. Den var egentlig helt grei. Innledningen slo an tonen og fanget interessen. Det fikk han da også kreditt for også. Et helt plusspoeng. Men det ble mange men. Eleven hadde glemt en "k" i "takk" derved forsvant plusspoenget, også kom feil bruk av stor forbokstav, særskriving og kommafeil. Nei, læreren kunne ikke love ståkarakter. Dessuten hadde hele teksten feil sjanger. Så det så.

Jeg er overbevist om at norsklærere er lærerne som har størst rettebelastning, men hvorfor gå i gamle spor. Ekte dyslektiker kommer aldri til å skrive rett. Hvorfor ikke tenke nytt. Nettverk er lett å lage nå for tida. Hvorfor ikke lage et nettverk med dyslektikere og språkvaskere? Så kan dyslektikere skrive om ting de liker å skrive om og språkvaskerne kan bli bedre til det de kan: sette bokstavene i riktig rekkefølge.

søndag 1. mars 2009

Dypt nede

Norsklærere og gymnastikklærere husker jeg bedre enn andre lærertyper. Jeg husker særlig foten til en gymnastikklærer. Jeg hadde stupt, kanskje hoppet med fart. Det var fra en-meteren. Altså ingen prestasjon. Men jeg husker følelsen av vellykkethet. Så jeg tror det var første gang jeg hadde stupt uten å lage plask. En prestasjon av meg, men som sagt fra en-meteren, ingenting å skryte av. Kanskje tenkte jeg å prøve en gang til. Jeg husker godt jeg svømt bort til stigen. Ved bassengkanten møtte jeg foten til gymnastikklæreren. Nei, han sparket ikke. Han satte foten på skuldra. Jeg hadde begynt å klatre opp stigen, men klarte det ikke lenge. Foten hans presset meg bestemt og hardt ned og til slutt måtte jeg slippe taket. Blant bobler og grønt vann gled jeg forskrekket nedover. Dette forsto jeg ikke. Mer forundret ble jeg når jeg fant meg selv på ryggen på bunnen av bassenget. Jeg kunne kjenne flisene og de rue sprekkene mellom dem, både med føttene og hendene. Å dykke til bunns var en prestasjon. Jeg hadde prøv flere ganger, men fløt opp før jeg hadde fått kroppen med hodet nedover. Det kom sikkert ikke til å telle. Det var ikke merkekonkurranse i dag. Over meg bølget den mørkegrønne overflaten. Jeg begynte å flyte oppover. Nå må jeg puste. Jeg gisper, men svelger bare vann. Det går fortere når jeg bruker hendene, at jeg ikke tenkte på det før. Men fortsatt er det langt igjen. Jeg kveles. Ingen drukner på ordentlig før det har vært opp av vannet og ned i vannet igjen tre ganger. Dette er min første gang. Jeg kan tenke, men kan ikke puste. I det det mørkner, hører jeg stemmer og hodet bryter gjennom vannskorpa.

"Hva gjorde du der nede?" spurte klassekameratene som hadde samlet seg rundt stigen. Jeg torde ikke å gå opp. Kom jeg til å få en fot på skuldra igjen? Men nei, gymnastikklæreren hadde tilmed begynt å snakke med han som kunne dykke, om han kanskje skulle prøve å hente meg sjøl om det først var om fjorten dager vi skulle øve på livredning.

Jeg var ikke førstemann i garderoben. Det tar tid å kle på seg når kroppen bare er halv tørr. Jeg kammet håret, så så jeg ansiktet mitt i speilet. Jeg likte ikke å se meg selv. Nå i det siste var det så ekkelt å tenke på: hvem er jeg? Jeg syns jeg var så forandret, så fremmed. Hjerte slo voldsomt. Det roet seg hvis jeg ikke tenkte på, hvem er jeg, men hvordan tenke, hvis det er en tanke en aldri må tenke.

Dessuten er jeg kvalm. Må jeg kaste opp. Hvor er do. Jeg ser meg rundt. Jeg syns jeg hører en lyd. Så har ikke alle gått hjem likevel. Vi skal ikke tilbake til skolen, så vi kan ikke bli for seine. Nei, jeg er alene. Jeg liker ikke å kaste opp og prøver ikke å gjøre det.

Jo, det er noen bak garderobeskapet.
- Hei!
Totto kommer fram fullt påkledd. Hvorfor har han ikke gått?
- Hvordan har du det? spør han.
- Bra.
Jeg er opplært til å svare slik på det spørsmålet.
- Jeg syns du ser bleik ut, sier han.
Jeg prøver å holde tilbake trangen til å kaste opp.
- Nei, det går bra.
- Fint sier han og går.

---

Totto var så omsorgsfull at han holdt opp bildøra for frøken når hun skulle sendes til sykehus-
- Du må bli lege når du blir stor.
Hadde hun sagt. Det ble ikke Totto. Han ble lærere. Spes. ped lærerer og ivrig røde kors medlem.

Følgere