Blant misjonshistorier jeg har hørt, er det en jeg husker godt.
Den er vanskelig å skrive fordi det er sålenge siden jeg hørte den, så ordene må tilpasses tiden vi lever i.
Det handler om negre, hedninger, kristne, idioter og brutalitet, men det kan jeg ikke skrive om på en ikke passordbeskyttet blogg. Men egentlig handler det ikke om noe av delene. Historien kan være sann, men det er ikke sikkert. Det kan hende det hendte i Sør Amerika, Asia eller i Afrika, men det er heller ikke sikkert.
Hva er misjonering? Bruker vi ordet i vid forstand, så kan vi si det er et budskap, kjent i en kultur som skal gjøres kjent i en annen kultur. Budskapet skal ikke bare gjøres kjent på den måten at jeg kan si, jo dette kjenner jeg til, dette har jeg kjennskap til. Helst skal budskapet nå helt fram til hjerte, i det minste under huden som en alien-implanentert chip.
Alså engang, et eller annet sted, hadde en person fra en kultur snakket med mange, for ham fremmed mennesker, fra en annen kultur. Altså ikke så ulikt det som som skjer når en engasjert lærer snakker til en ikke så engasjert klasse. Men den person ga heller ikke opp, han snakket om det som sto i den kjæreste boka hans: Bibelen. Selv om lønna var lav og begeistringen hos tilhørerene mindre, så forstatte han. Tilhørerens oppmerksomhet var alle andre steder, ufokusert ville vil ha sagt i dag.
Hver dag var likedan. Hver dag var en hverdag, for å uttrykke meg språklig billig. Det var først når han kom til Markusevangeliet at han opplevde det mange kjemilærere opplever når natriumklumpen når vannet.
Det blir stilt og spørsmålene kommer: hva skjedde? Oppglødd av den uventete oppmerksomheten fortalte han historien om igjen og om igjen, og prøvde å svare på de praktiske spørsmål som uventet dukket opp. Med en følelse av endelig å ha lyktes gikk han til sengs.
Nest dag ble han hentet. Korset sto klart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar