søndag 30. november 2008

Tar jeg utfordringen fra Svend Adreas, del 2

Jeg tror jeg hadde lest en blogg på Wordpress. Jeg tenkte og gruet meg litt, tør jeg virkelig dette? Det jeg hadde i hodet, var midt blinken for en kommentar. Velformulert, litt vittig - jeg laget en kopi, limte inn i Word, rettet skrivefeil, limte tilbake i kommentarfeltet og trykket stolt submit.

Du må være innlogget først, hvis du vil legge til en kommentar, svarte systemet. Sign in, sign on, sign up, sign down jeg tror jeg vet forskjellen nå. Som nyregistrert bruker er jeg tilbake til bloggen til dama, ja det var helt sikkert en dame, men hvor er kommentaren? Jeg finner ikke vinduet med min fantastisk kommentar, piffen er borte og jeg gidder ikke å begynne på nytt og jeg må innse at jeg har kastet bort arbeidstid på internett - igjen.

Slik var mitt første møte med Wordpress, skal jeg anbefale travle folk ennå mer datasløsing?

Web 2.0 med sine 23 ting bølger over hele bibioteknorge fra sør til nord. Det er ikke rart bibliotekaren i huset spør meg om råd om noe jeg ikke vet noe om. Kom jeg på det, eller bare dukket det opp som en følelse av lyst til å finn ut hva som lå i begrepet web 2.0 etterfulgt av en tanke: dette må da gå an å bruke i virksonhetsstøtte biten i ikt-servicefaget.

Blogging min startet med bloggen 23om20 på wordpress. Jeg var fornøyd med være ett tall, anonymt og trygt. Når jeg leser de første innleggen til andre bloggere, ser jeg de tenke over det samme: blogging er litt skummelt, skal jeg være meg selv, skal bruke et bilde av meg selv eller skal jeg bruke en froskeavatar? Og så fanger skrivingen, fanger ja, jeg mener fanger, nesten umulig å slippe tastaturet. Det er ingen norsklærer som skal lese teksten og komme med røde streker og sine vurderinger av min tekst. Friheten et enorm, ideene mange.

Så kommer tvilen, er det noen som leser bloggen, får jeg noen kommentarer? Nei. Jeg leser desperate blogger som trygler om kommentarer. Nei, jeg er ikke alene om å være alene!

Skal jeg anbefale andre å begynne å blogge? Det er skiføre utenfor vinduene og glassrutene. Her sitter jeg med fortrukne gardiner som eller annen Wow-spiller og taster frenetisk på tastaturet, skal jeg anbefale denne tidssløsingen til andre?

Forsettelse føger.

Ingen kommentarer:

Følgere